Tilknytning er et varig emosjonelt bånd mellom to personer. Et kjennetegn er at man ønsker å oppnå og opprettholde nærhet til den andre. Hos små barn kan tilknytning gjenkjennes ved at de aktivt søker kontakt, klenger seg til deg, smiler eller gråter. En av de første studiene som undersøkte variasjoner i tilknytning, ble utført av den canadisk-amerikanske psykologen Mary Ainsworth (1913–1999) og kollegaene hennes i 1970, ved Johns Hopkins University i Maryland. Over 50 ettåringer og mødrene deres deltok i eksperimentet.
Ainsworth ønsket å kartlegge ulike former for tilknytning ved å utsette barna for en såkalt «merkelig situasjon» (strange situation). Denne situasjonen innebærer at barn mellom 12 og 18 måneder blir etterlatt alene i et rom med en fremmed og deretter raskt gjenforent med omsorgsgiveren sin. Hvordan barnet reagerer i den fremmede situasjonen, blir kontinuerlig observert.
Småbarna ble plassert i et møblert rom, sammen med en fremmed kvinne som satt på en stol i hjørnet. I løpet av eksperimentet ble moren bedt om å forlate rommet, slik at barnet var alene i rommet med den fremmede. Etterpå skulle moren komme tilbake. Hvordan barnet reagerte gjennom hele situasjonen, ble observert.
Tre typer tilknytning
Ifølge Ainwsorth og kollegaene viste ingen av barna tegn til angst før moren forlot rommet, selv om en fremmed var til stede. Moren fungerte som en slags trygg base, der barna kunne utforske den «merkelige» situasjonen. Da moren forlot rommet, forsvant for mange den trygge basen, og barna reagerte forskjellig. Disse reaksjonene ga Ainsworth informasjon om barnas tilknytning til moren. Hun hevdet at det i hovedsak kan skilles mellom tre typer tilknytning: trygg, engstelig ambivalent og engstelig unnvikende.
Barn med en trygg tilknytning blir stresset når moren forlater rommet og unnviker den fremmede når moren ikke er til stede, men de kan søke kontakt når moren er der. Når moren kommer tilbake, vil barn med en trygg tilknytning bli glade. Omtrent 70 % av barn faller i denne kategorien.
For rundt 15 % av barna preges tilknytningen av en engstelig ambivalens. Disse barna viser enda større tegn til uro og ubehag når moren forlater rommet enn de med trygg tilknytning, og de viser tegn til frykt for den fremmede. Når moren kommer tilbake, går barnet mot moren, men vil samtidig kunne avvise kontakt. Barn med denne tilknytningsstilen har ofte foreldre som viser inkonsistent støtte.
Gjelder også voksne
Barn med en tilknytning preget av engstelig unnvikelse viser få tegn til ubehag når moren forlater rommet. De viser også få tegn til frykt for den fremmede og kan leke normalt selv når de er alene med henne. Disse barna viser dessuten lite interesse når mor kommer tilbake. Barn med denne tilknytningen har ofte foreldre som er lite sensitive overfor deres behov, og som er utilgjengelig når de trenger emosjonell støtte.
Senere studier tyder på at de samme formene for tilknytning også gjelder hos voksne mennesker, og at det også finnes en fjerde variant: desorganisert tilknytning, som følge av omsorgssvikt. Hvilken tilknytning man har til omsorgspersoner som barn, får stor innflytelse på hvordan man knytter relasjoner til andre mennesker gjennom hele livet.
Se videoen om det klassiske eksperimentet:
Kilder
Ainsworth, M. D. S. & Bell, S. M. (1970). Attachment, exploration, and separation: Illustrated by the behaviour of one-year-olds in a strange situation. Child Development, 41(1), 49–67.
Levine, A. & Heller, R. S. F. (2010). Attached: The new science of adult attachment and how it can help you find – and keep – love. New York: Jeremy P. Tarcher/Penguin.
