Året er 2013, og psykolog Per Isdal står på scenen foran 1200 kolleger under Schizofrenidagene i Stavanger. Stifteren av Alternativ til Vold forteller om den modige indianerstammen som hver dag gjennom hele året viste tapperhet i møte med farer.

Stammen var omgitt av farer, de risikerte å bli angrepet av ville dyr eller å bli drept av fiender. Denne stammen hadde et spesielt ritual: En gang i året dro mennene ut i ødemarken og tente et leirbål. I en uke satt de rundt dette bålet: De gråt, de skrek, og de ristet.

De fikk mulighet til å få ut sin enorm sorg over brødre som var døde, og sin egen reaksjon på hvor redde de var for å dø; de snakket og hørte på hverandre. Deretter pakket alle sammen og dro tilbake til sitt vanlige liv. For å kunne utvise så mye mot, kraft og styrke måtte de ha et sted å være svake, og et sted å bli hørt på.

Så spør Per Isdal kollegene sine: Hvor er våre leirbål?

Tabubelagt arbeidsbelastning

– Når jeg tenker tilbake på det jeg lærte på psykologistudiet, var dette temaet fraværende, sier han til Psykologisk.no.

– Det har vært tabubelagt å snakke om arbeidsbelastningen hjelpere står overfor, men det er en sterk empirisk dokumentasjon på at man blir preget i vår jobb. Hovedrisikoen for hjelpere, behandlere og psykologer er posttraumatisk stresslidelse. I enkelte studier finner en at mellom 40 og 80 % av de som jobber med tunge problemstillinger, blir preget. Risikoen for sekundærtraumatisering og såkalt «compassion fatigue» som følge av å jobbe med og bli berørt av andres lidelse, har gjennom alle år blitt grovt underkommunisert.

Schizofrenidagene i Stavanger har svart med å sende ut 10 såkalte leirbålsdagbøker hvor psykologer og andre hjelpere får rom til å fortelle om sin egen sårbarhet og tvil.

– Bøkene skal reise nærmest som et kjedebrev rundt i Norge. Jeg syntes det er en fantastisk måte å ta ideen om leirbålet videre på. Kanskje dagbøkene kan være med på å bryte noen av tabuene mot å snakke om hjelperens egne følelser og vansker? Det kan bidra til økt forståelse og åpenhet rundt det som skjer med oss, og forhåpentligvis kan det også motvirke forringelse i oss selv, sier Isdal.

Følelser i sentrum

– I yrket vårt møter vi personer som er utsatt for vold, og traumer. Vi må avreagere et sted, vi kan ikke bare bite i oss all denne lidelsen uten å jobbe med det. Da blir vi på et eller annet vis endret eller sjuke, sier Isdal.

Lars Ravn Øhlckers, psykolog og medlem av organisasjonskomiteen til Schizofrenidagene, håper at leirbålsdagbøkene skal være en av de røde trådene gjennom konferanseuken i november. Tema for konferansen er nettopp de vanskelige følelsene. De ti sorte bøkene vil være tilgjengelig lektyre for deltakerne.

– Psykoterapeuter har sitt virke i stor grad i lukkede rom, og historiene vi hører, er taushetsbelagte. En av yrkesoppgavene våre er å gi plass til historier om krenkelser, psykisk smerte og sårbarhet, samtidig som vi skal støtte og styrke pasientene våre. Dette er en krevende og til dels ensom oppgave, både når man er fersk i faget og over tid, sier Øhlckers.

– Vi ønsker at også terapeutens egne følelser skal komme i sentrum. Per-Einar Binder og Finn Skårderud er blant foredragsholderne som skal tematisere hjelperens følelser.

Spent på responsen

Per Isdal håper at dagbøkene vil bidra til at fagfolk deler følelser – at de er nære, ikke bare fornuftige, intelligente og flinke.

– Jeg er veldig spent, jeg skal selv skrive i en av bøkene. Jeg håper at folk syntes det er en positiv utfordring, og at ikke dagbøkene på en måte forsvinner i en altfor hektisk hverdag. Jeg ønsker at dagbøkene skal vise vår vilje og kapasitet til å dele med hverandre. Det er veldig forskjellig fra det å gå alene med ting.

– Vi terapeuter har et arbeid som endrer oss og preger livet vårt. Hvis vi ikke tar tak i det følelsesmessige, gjør det oss til fjernere og dårligere terapeuter. Vi vil ikke orke å ta inn over oss andres smerte. Jeg liker å bruke en metafor fra flyreiser: For å hjelpe andre må du ta på din egen surstoffmaske først, det tror jeg generelt sett psykologer er jævlig dårlige til, vi skal primært sett hjelpe andre, men vi må også hjelpe oss selv.