Tidligere studier av effektene av å oppleve makt hadde sett mest på maktpersoner i helt spesielle, høye stillinger eller fremskutte roller, og personer som kunne kontrollere uvanlig store ressurser, for eksempel kongelige, statsledere eller svært rike personer. Kipnis så derimot på makt i helt vanlige settinger og situasjoner, i både personlige og jobbrelaterte relasjoner.
Kipnis gjennomførte lab-eksperimenter og feltstudier for å kunne skille årsak fra virkning på en pålitelig måte. Hvis man bare sammenligner personer som har makt med personer som har lav eller ingen makt, er det vanskelig å skille mellom effektene av selve makten og effektene av individuelle forskjeller som bidrar til at noen lettere får større makt enn andre, for eksempel et ønske om makt, høy selvtillit og dominerende atferd. For å studere effektene av makt er det derfor gunstig å gjennomføre eksperimenter der ellers like deltakere blir delt inn i sammenlignbare grupper som enten får stor makt eller liten makt i en gitt situasjon, slik at man kan studere forskjellene mellom gruppene.
Eksperimentene og feltstudiene til Kipnis viste at de som fikk størst makt, gjennomgående hadde en tendens til å utnytte den makten de fikk, og til å velge tøffere og mer pågående påvirkningsteknikker, for eksempel ordrer, krav og trusler, enn personene som fikk lavere makt. Og de som brukte de tøffeste og mest pågående påvirkningsteknikkene, mente også i størst grad at de selv forårsaket og kontrollerte atferden til andre, og at de andre ikke ville ha oppført seg på samme, ønskede måte uten påtrykk fra nettopp dem selv. Denne opplevelsen av å kunne kontrollere atferden til andre førte i neste omgang til at de andre med lavere makt ble nedvurdert og tatt avstand fra, samtidig som de med mye makt så mer positivt på seg selv.
Fem viktige effekter av opplevd makt
Tilsvarende funn har blitt gjort av andre forskere og i andre grupper, for eksempel blant fengselsvoktere i Philip Zimbardos berømte eksperiment fra 1973 (Haney, Banks & Zimbardo, 1973). Mønsteret som ble funnet, ble kalt den metamorfiske effekten av makt. Denne effekten gjenspeiler at makt har en tendens til å forandre den som har og opplever makt, på en ganske dyptgripende måte.
Senere forskning har vist at økt sosial makt ofte fører med seg fem viktige og selvforsterkende effekter:
- Økt handlingsorientering og positiv affekt.
- Økt målorientering og mer instrumentell atferd.
- Større grad av selvorientering og hemningsløs atferd.
- Større grad av stereotypisering av andre.
- Større grad av psykologisk distanse og abstrakt tenkning.
Disse effektene bidrar også til at makten blir selvforsterkende, slik at den som har makt, lettere får enda mer makt sammenlignet med andre.
Et av de mer negative utslagene av makt er nettopp tendensen til økt selvopptatthet og svekket vilje og evne til å innta andres perspektiv. Et eksperiment viser for eksempel at når man ber noen om å tegne en stor E i sin egen panne – vel å merke med en vannløselig og lett fjernbar tusj – så tegner personer som opplever stor makt, tre ganger så ofte E-en slik at de selv kan lese den, sammenlignet med personer med liten makt. I den siste gruppen er det mye mer vanlig å tegne E-en slik at andre kan lese den. Nærmere en tredjedel av personene med stor makt tegnet en selvorientert E, mens bare rundt en tidel av personene med liten makt tegnet E-en slik (Galinsky, Magee, Inesi & Gruenfeld, 2006).
Personer som opplever å få makt, blir ofte dårligere til å vurdere andre personers ansiktsuttrykk og anslå hvilke følelser som ligger bak. Dette kan tyde på at makt reduserer evnen til å være empatisk, det vil si sette seg inn i andres situasjon og opplevelser. Effektene av makt når det gjelder å vurdere andres følelser, ser ut til å være like sterke for menn og kvinner, men mange studier tyder på at menn gjør flere feil når de skal sette seg inn i hva andre føler, enn kvinner (Galinsky mfl., 2006; Gonzaga, Keltner & Ward, 2008).
Mindre empati?
Empatiske evner er viktig på flere måter. Folk med gode evner til å lese andre gjør det bedre i forhandlinger, er mer effektive som ledere, er mer sosialt tilpasningsdyktige, og har lavere blodtrykk når de interagerer med andre på jobb og ellers (Elfenbein, Foo, White, Tan, & Aik, 2007; Gleason, Jensen-Campbell & Ickes, 2009; Levenson & Ruef, 1992; Rubin, Munz & Bommer, 2005).
Ny forskning viser at makt også kan øke evnen til å lese andre, forutsatt at man har en sterk prososial orientering. Personer med høy prososial orientering blir bedre til å vurdere andre når de har stor makt enn når de har liten makt (Côté mfl., 2011). Disse funnene har interessante implikasjoner for ledelse og for utvelgelse av ledere, også fordi vi vet fra en rekke andre studier at prososial orientering er svært gunstig for å oppnå gode resultater på egne og andres vegne.
Flere studier tyder også på at personer som opplever makt, blir dårligere til å sette seg inn i andres situasjon og ta hensyn til hvilken informasjon andre har tilgang til. For eksempel tar personer med stor makt det i større grad for gitt at en annen person vil forstå om en kommentar er ment sarkastisk eller ikke, selv om mottakeren åpenbart ikke har nok bakgrunnsinformasjon til å forstå det (Galinsky mfl., 2006).
For eksempel kan replikken «Flott jakke!» bli tolket enten som en kompliment eller som en tilslørt fornærmelse, avhengig av hvilke forkunnskaper mottakeren har om den som sier det. Galinsky og hans kolleger fant at personer med makt i større grad enn andre regnet med at andre ville oppfatte om en replikk var ment sarkastisk, for eksempel hvis man sa at en restaurant var utrolig bra, men egentlig mente at den var dårlig.
Makt, berøring og flørt
Når makt gir økt handlingsorientering og sterkere selvopptatthet, øker også sannsynligheten for at man mister noen hemninger og nærmer seg andre personer på en mer direkte måte. Personer som får makt, tar derfor ikke overraskende også oftere initiativ til fysisk kontakt med andre (Henley, 1973a; 1973b), og de gjør det på en annen måte enn personer med lavere makt. Personer med stor makt tar ofte på andre på en vennlig måte, for eksempel ved å ta på armen eller skulderen til den andre. Personer med lavere makt initierer derimot oftere fysisk kontakt som er mer formell, for eksempel ved å håndhilse (Hall, 1996). Fysisk berøring kan i mange tilfeller øke sannsynligheten for at en person blir velvillig innstilt og sier ja til det man ber om.
Et eksperiment fra et kjøpesenter viste at mannlige kunder som akkurat hadde svart på en kundeundersøkelse med en kvinnelig intervjuer, nesten alltid hjalp til helt uoppfordret hvis den kvinnelige intervjueren mistet papirene sine på gulvet rett etter å ha tatt dem lett på armen. Mannlige intervjuere oppnådde derimot ingen effekt i det hele tatt, hverken med mannlige eller kvinnelige kunder. Og kvinnelige intervjuere fikk dårligere respons på berøring hos kvinnelige kunder enn mannlige (Pausell og Goldman, 1984).
Fysisk berøring kan vel å merke også virke negativt, avhengig av situasjonen og relasjonen mellom den som berører og den som blir berørt. For eksempel kan berøring ha en direkte negativ effekt på samarbeidsviljen hvis to personer er i en situasjon der de konkurrerer med hverandre (Camps, Tuteleers, Stouten, & Nelissen, 2013).
Studier tyder på at personer med makt, blir dårligere til å sette seg inn i andres situasjon.
Makt og risikofylt atferd
Makt kan også føre til tap av hemninger på andre områder. Flere studier viser også at en opplevelse av makt, så vel som et høyt behov for makt, øker sannsynligheten for gambling, høyt alkoholforbruk og seksuell promiskuitet (Nell og Strümpfer, 1978; Winter og Barenbaum, 1985). Personer med stor makt bryter også oftere uformelle regler og normer for høflig kommunikasjon, for eksempel ved å avbryte, snakke selv om det ikke er deres tur, og styre andres muligheter til å gi utrykk for det de mener, snakke nedsettende om eller til andre, eller bruke en upassende tiltaleform (Keltner, Young, Heerey, Oemig & Monarch, 2003).
Det er liten tvil om at makt gjør noe med de aller fleste, på en eller annen måte. For dem som er mest opptatt av å mele egen kake, har makt en tendens til å virke negativt og korrumperende. Men for dem som er opptatt av å bidra til at andre når sine mål, har makt en motsatt og positiv effekt. Disse forskjellene har også betydning for om man klarer å beholde makten eller ikke.
Kilder
Camps, J., Tuteleers, C., Stouten, J. & Nelissen, J. (2013). A situational touch: How touch affects people’s decision behavior. Social Influence, 8(4), 237–250. doi: 10.1080/15534510.2012.719479.
Côté, S., Kraus, M. W., Cheng, B. H., Oveis, C., Löwe, I., Lian, H. & K. D. (2011). Social power facilitates the effect of prosocial orientation on empathic accuracy. Journal of Personality and Social Psychology, 101(2), 217–232. doi: 10.1037/a0023171.
Elfenbein, H., Foo, M., White, J., Tan, H. & Aik, V. (2007). Reading your counterpart: The benefit of emotion recognition accuracy for effectiveness in negotiation. Journal of Nonverbal Behavior, 31(4), 205–223. doi: 10.1007/s10919-007-0033-7.
Galinsky, A. D., Magee, J. C., Inesi, M. E. & Gruenfeld, D. H. (2006). Power and perspectives not taken. Psychological Science, 17(2), 1068–1074. doi: 10.1111/j.1467-9280.2006.01824.x.
Gleason, K. A., Jensen-Campbell, L. A. & Ickes, W. (2009). The role of empathic accuracy in adolescents’ peer relations and adjustment. Personality and Social Psychology Bulletin, 35(8), 997–1011. doi: 10.1177/0146167209336605.
Gonzaga, G. S., Keltner, D. & Ward, D. (2008). Power in mixed-sex interactions. Cognition and emotion, 22, 1555–1568. doi:10.1080/02699930801921008.
Hall, J. A. (1996). Touch, status, and gender at professional meetings. Journal of Nonverbal Behavior, 20(1), 23–44. doi: 10.1007/BF02248713.
Haney, C., Banks, C. & Zimbardo, P. (1973). Interpersonal dynamics in a simulated prison. International Journal of Criminology and Penology, 1, 69–97.
Henley, N. M. (1973a). Body politics: Power, sex, and nonverbal communication. Englewood Cliffs, New Jersey: Prentice-Hall.
Henley, N. M. (1973b). Power, sex, and nonverbal communication. Berkeley Journal of Sociology, 18, 1–26.
Keltner, D., Young, R. C., Heerey, E. A., Oemig, C. & Monarch, N. D. (1998). Teasing in hierarchical and intimate relations. Journal of Personality and Social Psychology, 75(5), 1231–1247. 10.1037/0022-3514.75.5.1231.
Kipnis, D. (1972). Does power corrupt? Journal of Personality and Social Psychology, 24(1), 33–41. doi: 10.1037/h0033390.
Kipnis, D. (1976). The powerholders. Chicago: University of Chicago Press.
Levenson, R. W. & Ruef, A. M. (1992). Empathy: A physiological substrate. Journal of Personality and Social Psychology, 63(2), 234–246. doi: 10.1037/0022-3514.63.2.234.
Martin, B. A. S. (2011). A stranger’s touch: effects of accidental interpersonal touch on consumer evaluations and shopping time. Journal of Consumer Research, 39, 174–184. doi: 10.1086/662038.
Nell, V. & Strumpfer, D. W. (1978). The power motive, n power, and fear of weakness. Journal of Personality Assessment, 42(1), 56–62. doi: 10.1207/s15327752jpa4201_8.
Pausell, S. & Goldman, M. (1984). The effect of touching different body areas on prosocial behavior. The Journal of Social Psychology, 122, 269–273. doi: 10.1080/00224545.1984.9713489.
Rubin, R. S., Munz, D. C. & Bommer, W. H. (2005). Leading from within: The effects of emotion recognition and personality on transformational leadership behavior. Academy of Management Journal, 48, 845–858. doi: 10.5465/AMJ.2005.18803926.
Winter, D. G. & Barenbaum, N.B. (1985). Responsibility and the power motive in women and men. Journal of Personality, 53(2), 335–355. doi: 10.1111/j.1467-6494.1985.tb00369.x.