For ett år siden hadde kjæresten til Tove et kort forhold til en annen kvinne. Det skjedde i en periode hvor de på grunn av studiene bodde på hver sin kant av landet. Han fortalte henne om det. Han angret og var helt klar på at det ikke skulle skje igjen. Tove valgte etter mye tvil å tilgi ham og bli værende i forholdet.

Men nå, ett år senere, skjønner hun at alt ikke er som det var. Hun er blitt mye mer usikker på kjæresten. Når de er fra hverandre, hender det ofte at hun bekymrer seg for at han har forhold til andre. Når de er sammen, er hun hele tiden på vakt med hensyn til hvordan han oppfører seg overfor andre kvinner. Det har hendt hun har kommet med sure kommentarer uten at det egentlig var grunn for det. Det har ført til noen krangler. Han sier hun er blitt sjalu. Selv sier hun at hun bare er blitt klok av skade. Sammen er de enige om at de har et problem de begge må ta ansvar for å løse.

Ingen av oss har noen garanti for at partneren vår ikke kan være oss utro. Da har vi minst tre strategier vi kan velge. Den første er å forsøke å kontrollere partneren vår. En slik strategi har ideelt sett som siktemål å forhindre utroskap eller i verste fall avsløre den på et tidlig stadium. Den innebærer en grunnleggende mistro i forholdet til partneren vår og en tro på at kontroll er en løsning. Som vi har sett virker det som regel svært negativt inn på forholdet.

Den andre strategien er å prøve å forebygge utroskap gjennom å oppføre oss på en måte som gjør at partneren vår ikke føler behov for å innlede noe forhold til andre. Det er en langt sunnere tilnærming hvor sjansen for å lykkes som regel er langt større. Den krever en del av oss, og man skal kanskje være forsiktig med å overdrive. Ekstremt mye oppmerksomhet kan også virke omklamrende. Men brukt med måte er det som regel en langt mer konstruktiv tilnærming.

Det finnes også en tredje strategi eller holdning. Det er å godta at et og annet sidesprang kan forekomme, men ikke la det være avgjørende for forholdet hvis det for øvrig fungerer godt. Mange lever i rimelig gode og stabile parforhold uvitende eller vitende om at partneren har hatt et sidesprang. Det siste krever evne til å tilgi, og at man ikke opplever partneres sidesprang som er reell trussel mot forholdet eller som et bevis på egen utilstrekkelighet.

Vanskelig å tilgi

Med en slik strategi hører det ofte med realistiske tanker om hva som ville være utfallet om man virkelig ble forlatt: «Det ville være vondt, men det er ikke verdens undergang. Det ville ikke bety at jeg er verdiløs. Det ville blitt strammere økonomisk. Det ville være vanskelig å fortelle om det til familie og venner. Men jeg vil komme meg gjennom det. Livet vil gå videre.» En slik holdning, kombinert med positiv oppmerksomhet, gir dårlige vekstvilkår for sykelig sjalusi.

Å tenke realistisk må ikke forveksles med å bagatellisere problemene. En skilsmisse er vanskelig. Å miste den man elsker er et helvete når man står midt oppi det, og ofte i lang tid etterpå. Frykten for at det skal skje kan for den sjalu være nesten like opprivende som om det hadde skjedd. Men frykten lever av katastrofetanker, og den sjalu har ofte en tendens til å overdrive både sannsynligheten for utroskap og konsekvensene av den. Det gjør bare situasjonen verre. Det er ikke lett å tenke alternative tanker når man står midt oppe i en vanskelig situasjon. Det krever hardt arbeid, men kan bidra til å redusere de ubehagelige følelsene på sikt.

Jeg vil tro mange, uansett kjønn, vil finne det vanskeligst å tilgi seksuelle forhold til andre som har vart over tid, og som har innebåret mange løgner og tiltak for å skjule det som var på gang. Det handler om tillit på et mer grunnleggende plan. En ting er en enkelt gang å gjøre noe man ikke burde gjort, noe annet er å føre sin partner bak lyset over tid. Mange vil nok føle det som et alvorlig slag mot tilliten til sin partner. Men noen takler dette også. Noen forhold tåler langt mer enn andre.

Forskerne D. M. Buss og T. K. Shackelford har undersøkt hva som skal til før den som opplever utroskap, vil gå ut av forholdet. De så på ulike grader av utroskap, og svarene var stort sett sammenfallende for begge kjønn. Hvis man oppdaget at partneren aktivt flørtet med noen, ville 4 prosent av mennene og 3 prosent av kvinnene gå ut av forholdet. Hvis man så sin kjære kysse en annen lidenskapelig, økte tallene til henholdsvis 20 prosent og 21 prosent. Hvis det var tale om et avtalt romantisk møte, steg tallene til 36 prosent og 37 prosent. For begge kjønn svarte 49 prosent at de ville gjort det slutt dersom partneren hadde hatt samleie med en annen.

Den hyppigste årsaken til å gå ut av forholdet var et langvarig og seriøst forhold av seksuell karakter. Her svarte 67 prosent av mennene og 69 prosent av kvinnene at de ville gjort det slutt på forholdet. Det er kanskje ikke så overraskende at mange ville forlatt sin partner om de fikk sikre bevis på utroskap. Da er det kanskje mer uventet at en så stor andel sier de ville velge å bli på tross av utroskapen.

Økt vaktsomhet

I et parforhold hvor utroskap har vært en del av historien, bør nok den som har vært utro akseptere en økt vaktsomhet fra sin partner. Det er naturlig at vedkommende er redd for at dette kan skje igjen. En slik vaktsomhet vil kunne fremstå som sjalusi, men en sjalusi som i utgangspunktet bygger på en faktisk hendelse. Sjalusien kan likevel utvikle seg til å bli overdreven og en lidelse for den som sliter med den og partneren. Da bør man prøve å finne ut av problemene sammen. Noen nyttige spørsmål kan være:

• Er det konkrete hendelser som utløser sjalusien nå?
• Er det noe kjæresten din kan gjøre for å redusere sjansen 
for at du blir sjalu?
• Det er rimelig at du har sjalusifølelser ut fra kjennskapet 
til tidligere utroskap, men hva er grunnlaget for slike følelser nå?

Hvis du mener det er grunnlag for sjalusi ennå, hva vil 
du gjøre med det? 
Det finnes forhold hvor partene tillater hverandre å ha seksuelle forhold til andre. I sin mest ekstreme form kalles det for polyamori, som er kunsten å elske flere. På slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene var det mye snakk om den frie kjærligheten. Mange opplevde nok at dette var vanskeligere i praksis enn i teorien.

Tanken kan jo være forlokkende. Fri tilgang til sex med andre kombinert med tryggheten i et stabilt forhold! Den som fungerer innenfor en slik ramme, sliter i hvert fall ikke med sjalusi, og teknisk sett er man vel heller ikke utro. Men det at noen evner å tilgi sin partners sidesprang eller rett og slett godtar dem viser at de ikke må føre til mindreverdsfølelse, konflikter og brudd. Det som kan være et problem er om partene i et forhold har ulike synspunkter på hvilken frihetsgrad man kan tillate seg. En slik uenighet er ikke nødvendigvis tuftet på sjalusi, men kan likevel føre til store prøvelser i forholdet.

Den som har startet det nåværende forhold mens partneren var i et annet forhold, og således selv bidratt til utroskap, kan nok også noen ganger gjøre seg opp sine tanker om hvorvidt dette kan skje igjen. Den beste måten å vurdere oddsene for at partneren din skal være utro på, er kanskje å se på hvilken historie han eller hun har med utroskap fra tidligere, og på hvordan forholdet fungerer i dag.

Hvorfor er man sammen?

En historie uten utroskap og et forhold som fungerer rimelig godt, burde være rimelig gode odds. Gode nok til at jeg ville vurdert det som bortkastet energi å bekymre seg for mulig utroskap og drive med noen form for kontroll av partneren din. Skjer det, så skjer det. Har det vært et tilfelle av utroskap som er erkjent, og man har bestemt seg for å fortsette forholdet, bør man unngå den fellen å stadig referere til dette hver gang den som ble forsmådd, føler seg krenket. Man bør også tenke gjennom hva man la til grunn for å bli i forholdet:

• Jeg velger å bli fordi forholdet er godt, og jeg tror dette var et engangstilfelle.
• Jeg velger å bli i forholdet fordi det er godt, selv om jeg innser at dette kan skje igjen.
• Jeg velger å bli i forholdet på tross av at det ikke er godt, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal takle en skilsmisse.

Det siste alternativet er et dårlig utgangspunkt. Det første er vel kanskje det vanligste og innebærer både evne til å tilgi og fortsatt tillit til partneren på tross av sidespranget. Det andre krever som regel en god porsjon selvtillit og evne til å ikke oppfatte utroskap som en direkte trussel mot forholdet.

Dersom man har sterke følelser for noen, kan fremstillingen ovenfor kanskje virke distansert og litt kynisk. Det er jo følelsene som styrer, ikke fornuften! Den sjalu er jo i følelsenes vold! Langt på vei er det jo det samme med en forelskelse, og som vi tidligere har sett, er forelskelsen en spesiell tilstand hvor man ikke nødvendigvis er rasjonell. Det kan være godt å hengi seg til følelsene. Å hengi seg til noe betyr å gi fra seg kontrollen. Men de færreste er fullstendig i følelsens favn. Vi kan gjenvinne styringen selv om det kan være en smertefull prosess. Noen ganger kalles den for kjærlighetssorg.

Negative tanker

Urealistiske tanker og forventninger bidrar ofte til negative følelser. Sjalusi er en av dem. Depresjon og angst er andre. Urealistiske negative tanker er motsatte vrengebilder av de som oppstår under forelskelsen. Der den forelskede føler seg sterk og uovervinnelig, vil den sjalu ofte føle seg liten og sårbar. Denne sårbarheten er ofte sterkt overdrevet. Som vi tidligere har sett, overdriver en sjalu partner ikke bare mulighetene for utroskap, men også de negative konsekvensene av den. I tankene gjennomgår vedkommende katastrofen igjen og igjen, gjerne med stadig nye scenarier:

• Hva ville skje om du virkelig opplevde at din samboer var deg utro?
• Jeg tror ikke jeg ville makte om Lisbeth gikk fra meg. Det ville være helt forjævlig. Helt fryktelig!
• Hva mener du med fryktelig? Hva er det du ser for deg ville skje?
• For det første ville jeg ikke makte det. Jeg ville brutt helt sammen. Ikke klart å gå på arbeid. For det andre ville jeg ikke orke alt det praktiske rundt bruddet. Økonomien, bolig og alt det. Dessuten ville jeg ikke orke å møte venner og kolleger. Bare tanken på hva de måtte tenke, gjør meg kvalm!
• Hva tror du de ville tenke om deg?
• At jeg ikke duger, at jeg ikke var bra nok for Lisbeth, at jeg ikke … ikke er en mann kvinner kan være glad i. Ingen ordentlig mann!
• Så det du frykter er at du skal bryte sammen, at du ikke klarer å ordne det praktiske, og at andre skal tenke at du er en dårlig mann?
• Ja, det er vel det jeg frykter mest.
• Er det de samme tankene hele tiden?
• Ja, det er vel det som er de viktigste temaene, selv om det varierer noe.

De fleste av oss ville følt seg fortvilet og hjelpeløse dersom vi så for oss at et brudd med partneren var like om hjørnet og at konsekvensene ville være et totalt psykisk sammenbrudd og fullstendig forakt fra våre omgivelser. Men er det dette som vil skje? I samtaler med pasienter handler mye om å utforske slike antakelser. Hva bygger vedkommende dem på? Hva er beviset for at partneren er på vei ut av forholdet?

Hva gjør man videre?

Hvis det skulle være tilfellet: Er andres fordømmelse vanligvis det som skjer når forhold tar slutt? Er det slik venner og kolleger tenker? Vurderer de deg bare ut fra hvordan du lykkes som partner? Sier din partners utroskap nødvendigvis noe negativt om deg? Hva er bevisene for dette? Hva verdsatte de ved deg før du var i et forhold?

Å stille seg kritisk til egne tanker er ingen lett prosess, men ofte nødvendig for å komme ut av sjalusiens favntak. Hvis man kan se for seg et liv etter et eventuelt brudd, blir det ofte lettere å gi slipp på kontrollen. Man kan i større grad godta å leve med den lille muligheten for at det kan skje uten å la det være temaet all oppmerksomhet er rettet mot. Sjalusien mister noe av sin makt selv om den ofte fortsatt vil være der.

Å leve et godt liv sammen med en partner handler i stor grad om tillit. Dersom denne tilliten blir brutt i form av utroskap, vil det som regel være en stor utfordring for forholdet. Hvis partneren ønsker å fortsette forholdet, må den som har blitt bedratt, ta et valg med hensyn til hva som skal skje.

Mange forhold opprettholdes på tross av at det har vært episoder med utroskap. En slik hendelse trenger ikke alltid være ødeleggende. Dette krever imidlertid at man klarer å legge hendelsen bak seg, og at den som er blitt bedratt, på tross av dette har en klar opplevelse av å bli verdsatt. Utroskap trenger ikke bety at partneren din ikke synes du er attraktiv.