Forelskelse og kjærlighet er urgamle fenomener. Vi er ganske fortrolige med dem, og vi er ganske gode til å kjenne forskjell på dem. Forelskelsen kan være stormende, men flyktig. Den kan lure oss, og det vet vi. Det ligger i selve begrepet forelskelse, som er avledet av det tyske uttrykket «sich zu verlieben». Alt med «ver» foran, indikerer på tysk at det er for mye av noe, at det kan være farlig, som i «verbloten» – å forblø.

Mange har bundet seg selv på hender og føtter i påvente av emosjonell nedkjøling for ikke å ta spinnville avgjørelser i forelsket tilstand. Vi vet at denne følelsen kan gjøre oss i overkant risikovillige. Kjærligheten, derimot, kan være stille, i perioder nesten uten følelser, men allikevel sterkere enn enhver forelskelse. Vi bare vet at vi elsker dette mennesket som vi til tider kan være lei av og skuffet over. Allikevel lar vi oss ikke lure av periodisk tvil, vi biter tennene sammen og aksepterer nedturene, for vi vet at snart bærer det oppover igjen.

Det romantiske hektet er vi nok ikke like flinke til å kjenne igjen og identifisere, selv om den tilstanden er like gammel som forelskelsen og kjærligheten. Det skyldes at hektet er en voldsom emosjonell forvirringstilstand. Du kan tro at det du kjenner er «ekte kjærlighet», men er du hekta på en person som representerer et håp om kjærlighet, er det som å løpe med utstrakte hender mot oasen i ørkenen til tunga tørker inn uten å komme fram. Vannkilden er ikke der, den er kun et fata morgana, en optisk illusjon. Den andre elsker deg ikke, bare «keeps you hanging on».

Å ha nerver

Et hekt er en kompleks emosjonell tilstand. Den er ingen «ren» følelse, snarere et konglomerat av motstridende fornemmelser. Hektet svekker dømmekraften og selvfølelsen din betraktelig – du mister retningssansen. Nå er det jo slik at de aller fleste forholds romantiske oppstart inneholder et sterkt element av dirrende, nervøs forventing og hyperfokusering, men de fleste forelskelser inneholder et intenst gledeselement, altså en sterk og gjennomtrengende følelse av letthet og eufori. I hektet, derimot, er det mest nerver.

Vår moderne datingkultur er nokså hensynsløs i sin seksualiserte, partnershoppende stil og må sies å legge nærmest hysterisk til rette for nervøse forbindelser. Jakten på en god match er også blitt lukrativ forretning, og mennesker i alle aldre chatter, dater, gjetter, juger og strever i en diger dam av mulige kandidater hvor venting, framstøt, tilbaketrekning, av-kobling og på-kobling og kuvendinger er med på å stimulere en rastløs holdning til andre mennesker. Det er kanskje et uttrykk for frihet, men det åpner for kynisme og mange skuffelser.

Og hva med biologien? Kroppen? Sex med en ukjent – konsekvensen av et tilfeldig møte – kan ha uante følger. Fornuften sier sikkert at dette mennesket her er det ikke meningen at jeg skal gå videre med, men kroppen har sin egen logikk. Hudkontakt, fysisk nærhet, utveksling av kroppssafter og seksuell nytelse kan etterlate den ene eller begge parter i et forvirrende ras av følelser og fysiologiske reaksjoner, og vips så sitter man der og taster meldinger på mobil og pc og higer desperat etter mer kontakt uten egentlig å ane hvorfor.

Et område i psykologien som nesten aldri anvendes for å forstå kompliserte parkoblinger, er atferdspsykologien. Der finnes det imidlertid enkelte kjernebegreper som kan bidra til å avmystifisere hektets natur. Periodisk forsterkning er et slikt begrep. Periodisk forsterkning, i betydningen uforutsigbarhet, er et av de kraftigste virkemidlene som finnes til rådighet hvis vi vil skape og opprettholde besettende avhengighetsatferd hos dyr og mennesker. La oss ta et kjent eksempel fra atferdspsykologi.

En slags jakt

Et forsøksdyr, for eksempel en rotte, plasseres i et bur eller i det som gjerne er blitt kalt en «Skinner box», oppkalt etter den berømte atferdsforskeren B. F. Skinner. Rotta har lært å trykke på en spak for å få en godbit, en pellet. Dyret vil fortsette å trykke på spaken lenge etter at denne belønningen ikke lenger kommer, dersom pelleten har vært gitt med ujevne mellomrom. Hvis rotta derimot har lært at den får en godbit hver gang den trykker på spaken, vil dyret slutte med å trykke etter kortere tid dersom belønningen ikke lenger utdeles. Altså: Atferd som er innlært gjennom periodisk belønning, opprettholdes lenge, siden det er umulig å vite om og når pelleten triller ned i matskålen.

Både duer og rotter hakker og trykker frenetisk på spaker og knotter hundrevis av ganger for å oppnå den etterlengtede belønningen dersom hakke- og trykkeatferden er etablert gjennom periodisk belønning. Slik etableres et hekt.

Og prinsippets relevans i kjærlighet? Høyst aktuelt. Er du blitt romantisk involvert i en annen og opplever spenning og glede og håp om kjærlighet, så er du også åpen, mottakelig og sårbar. Når den andre begynner å forholde seg uforutsigbart til deg etter å ha vært ganske så påkoblet og varm i begynnelsen, vil du være tilbøyelig til å henge på alt du kan for å oppnå det du har fått noen doser av: Nærhet, varme, oppmerksomhet. Du vet at det finnes der, og du tror at du kan få mer av det hvis du gjør de riktige tingene, hvis du bare greier å knekke koden, er utholdende nok, tilpasser deg.

Et hekt er også en slags jakt. Du som hekter deg på en annen, er en jeger. Du vokter på den utkåredes minste signal om at hun eller han kanskje er tilgjengelig og villig. Du er like absurd utholdende som en villdyrfotograf som ligger i telt og blir spist opp av mygg i ukesvis for å få et snapshot av en sky bukk. Jeg nekter å se på deg utelukkende som et offer. Hektet er som en mynt med to sider. På den ene siden avtrykket av den altfor utholdende jegeren i deg, på den andre siden offertilstanden med din gradvis krympende selvfølelse. Kombinasjonen er farlig. For å gjenreise følelsen av kontroll, jakter du mer og mer intenst, i stedet for å gjøre det eneste helsebringende, nemlig å bruke alle kreftene dine på å huke deg av kroken.

En eksistensiell uro

Nesten hvem som helst kan bli hekta, kanskje med unntak av de ekstremt rasjonelle eller de som er uhyre vare for avvisning og som trekker seg ved første tegn til unnvikelse hos den andre. Men de aller fleste – gitt riktig tid, sted, personlig mørhetsgrad og et aktivert tilknytningsbehov, kombinert med gode sjekketriks – kan gå i fella. Det er imidlertid ett personlighetstrekk jeg har lyst til å nevne spesielt, fordi jeg tror det disponerer litt for å la seg fange i et hekt.

I mine over tretti år som psykolog og terapeut, har jeg møtt mange som har dette trekket. Flest kvinner, men også mange menn. Deres mest særpregede trekk er følsomhet. Denne følsomheten gjør dem ganske hudløse, selv om de kan være både stridbare og ambisiøse. De har en åpenhet mot verden og en konstant, indre dialog på gang som gjør at de atskiller seg svært fra de mer mentalt og emosjonelt dovne, de som ikke synes det er bryet verdt å spekulere noe særlig verken over andres intensjoner eller egne følelser og tanker.

Mange mennesker kutter rett og slett ut tanker, følelser og relasjoner som oppleves som uproduktive, unyttige eller ubehagelige, en vidunderlig evne som gjør livet enklere å leve. Dette er derimot ikke så lett for de ekstremt følsomme, fordi de også preges av en slags eksistensiell uro. Ikke en sykelig uro, mer en slags konstant tvilsholdning: Ting kan alltids forstås motsatt av hva man tenkte i går eller for et minutt siden, derfor er det ikke så enkelt for dem å kutte ut tanker, følelser – eller mennesker.

Det er mye mental utholdenhet knyttet til denne livsholdningen, i form av en evne til å romme det motsetningsfylte. En god egenskap, men også en svøpe dersom man altfor lenge greier å overbevise seg selv om at man må tolerere å leve i en ulevelig situasjon, fordi det sikkert er lys i enden av tunnelen.