Bli en bedre tankeleser

Gode forhold til familie, venner, kolleger og medborgere er en viktig ingrediens i et lykkelig liv. For å skape slike forhold hjelper det å kunne sette seg inn i hva andre tenker og føler. Det er en evne de aller fleste av oss besitter, og på sitt beste er denne tankelesingsevnen vår en kilde til dype innsikter og nære forbindelser – til gode opplevelser og godt fellesskap.

Dessverre er vi langt fra ufeilbarlige som tankelesere, og vi kan svikte på flere måter. Sosialpsykologen Nicholas Epley beskriver oss i sin bok Mindwise som både selvsentrerte og skråsikre i våre forsøk på å se inn i andres sinn. Vi tar gjerne utgangspunkt i våre egne tanker og følelser når vi skal vurdere andres, og vi har vanligvis overdreven tillit til at de vurderingene vi gjør, er treffsikre.

Et eksempel på en tankelesingsblunder hvor disse egenskapene kommer til uttrykk, er vår tidvise hang til å skryte litt for mye av oss selv – av noe vi har utrettet, noe fint vi har skaffet oss, eller av våre positive egenskaper. Vi skryter fordi vi vil øke vår status og fremstå som kompetente. Men konsekvensene er ofte også negative; vi risikerer å bli dårlig likt og oppfattet som arrogante og lite troverdige.

Skrytepaver

En gruppe forskere med Irene Scopelliti fra City University London i spissen har undersøkt de psykologiske omstendighetene rundt selvfremming i noen spennende eksperimenter. Disse forskerne ba deltakerne fortelle om et tilfelle hvor de hadde fortalt andre om noe de var stolt av ved seg selv, eller om et tilfelle hvor de hadde lyttet til noen andre som fortalte noe tilsvarende.

De analyserte innholdet i beskrivelsene og spurte direkte om følelsene knyttet til opplevelsene, og de fant at selvfremmere har en tendens til å overvurdere i hvilken grad tilhørere vil dele deres stolthet og glede. Samtidig har de en tendens til å undervurdere i hvilken grad tilhørere vil oppleve negative følelser, som irritasjon.

Disse perspektivtakings­feilene gir seg utslag i handling. Scopelliti og kollegene hennes delte et nytt utvalg i to grupper. Den ene gruppa skulle ganske enkelt beskrive seg selv, mens den andre gruppa skulle beskrive seg selv på en slik måte at andre ville bli interessert i å møte dem. Deltakerne i den sistnevnte gruppa begikk mer selvfremming i sine beskrivelser, og antok at de ville bli fordelaktig vurdert av andre. De ble imidlertid ikke bedre likt (av nok et annet utvalg som fikk i oppdrag å bedømme beskrivelsene fra begge gruppene), men ble snarere sett på som skrytepaver.

Er vi stolt og glad over noe vi har utrettet, antar vi typisk at andre vil dele disse følelsene, og vi forteller villig om bragdene våre. Dessverre bommer vi ofte i denne antakelsen, og istedenfor å vekke glede og beundring virker vi smått irriterende på de som må høre på. Slike bommerter kan ha uheldige konsekvenser, men kanskje mest for den som begår dem.

De er det de gjør

Når vi ikke kopierer våre egne tanker og følelser over på andre i våre forsøk på å forstå dem, prøver vi ofte isteden å slutte oss til hva som foregår på innsiden ved å ta utgangspunkt i det ytre – i det vi ser at andre gjør. Slike slutninger bygger på en antakelse om at det finnes et noenlunde enkelt en-til-en-forhold – et samsvar – mellom folks indre mentale tilstander og deres handlinger. Heller ikke denne strategien er særlig treffsikker, og kan føre til en type feil kjent som samsvarsfeilen («correspondence bias»).

Når bilen foran oss holder 45 km i timen i en 60-sone, er det lett å tenke at sjåføren er en sinke og en idiot som har gjort et enkelt, og for oss irriterende, valg om å holde lav fart. Fordi vi mangler innsikt i omstendighetene rundt medtrafikantens oppførsel, synes vi selv fordømmelsen virker rimelig. Men det er bare så altfor lett å overse de mange mulige forklaringene på den lave farten. Kanskje er girkassa eller varmeapparatet ødelagt, eller kanskje er kupeen også befolket med trøtte og grinete unger som hyler og krangler og gjør det krevende å holde fokus på kjøringa.

Vår relative blindhet for situasjonelle betingelser er spesielt slående i en klassisk eksperimentell demonstrasjon utført av Lee Ross, Teresa Amabile og Julia Steinmetz ved Stanford-universitetet. Disse forskerne fordelte deltakere til en av tre roller. Den ene gruppa skulle være quiz-mastere, og ble bedt om å lage vriene spørsmål basert på sine egne sære interesser og erfaringer. Den andre gruppa skulle forsøke å svare, mens den tredje gruppa var publikum og observerte spørreleken. Verken observatørene eller svarerne klarte å korrigere for skjevhetene i situasjonen, og oppfattet quiz-masterne som flinkere og smartere enn svarerne, til tross for den nesten umulige oppgaven svarerne hadde fått. Bare quiz-masterne, som selv opplevde hvor lett det var å finne på vriene spørsmål, unngikk å se på svarerne som mindre glupe.

Samsvarsfeilen og vanskelighetene vi har med å fange opp den større sammenhengen rundt en oppførsel eller væremåte, bidrar også til at vi har en tilbøyelighet til å tenke at uhell og forglemmelser ikke er uhell og forglemmelser, men blir gjort med vilje. De kan også få oss til å tro at rikdom og privilegier som egentlig skyldes heldige omstendigheter eller flaks, skyldes dyktighet og smarte valg. Og omvendt: at fattigdom og elendighet som skyldes uheldige omstendigheter, på en eller annen måte er selvforskyldt.

Innhente, ikke innta

Hvordan kan vi så bli dyktigere tankelesere? Hvordan skal vi unngå egosentrisme og samsvarsfeil når vi tilskriver andre tanker og følelser? Intuitivt kan svaret virke opplagt: Vi må forsøke å innta andres perspektiv.

Dessverre tyder overraskende lite på at vi blir mer treffsikre tankelesere av å gjøre oss flid med forestillingsevnen vår. Snarere tvert imot. Epley påpeker at nettopp fordi vi har så lite å gå etter, og må gjette oss til hva som egentlig utgjør andres situasjon, vil våre forsøk på perspektivtaking ofte føre til at vi forsterker en feilaktig vurdering, snarere enn til at vi treffer bedre. Dette gjelder også i forhold hvor vi har relativt mye kontakt med dem vi gjerne vil tankelese. Tal Eyal og Epley fant i en av sine studier at ektepar og kjærester bommet mer i sine forsøk på å beskrive sine partneres holdninger når de forsøkte å leve seg inn i deres verden, enn når de ikke brukte forestillingsevnen sin.

Hva skal vi da gjøre for å bomme mindre? Epley anbefaler to ting. For det første må vi innse at vi ikke kan ta stole på en intuisjon som tar utgangspunkt i oss selv eller enkle samsvarsantakelser. Vi må være åpne for at andre folks sinn er like komplekse og fulle av nyanser som vårt eget, og at vi har dårlige forutsetninger for å leve oss inn i denne kompleksiteten. For det andre må vi gå mer direkte til verks for å innhente andres perspektiv: Ved å be dem pent om å fortelle oss om det.

Ingen av delene er så enkelt å få til som det kan høres ut til. Raske, intuitive og skråsikre vurderinger er det krevende å korrigere. Et samtaleklima som tillater både ærlighet og forståelse, er heller ingen smal sak å få til. Men det er mulig, og i likhet med mange andre veier til bedre tenkning begynner denne med ydmykhet.

Kilder

Diener, E. & Seligman, M. E. (2002). Very happy people. Psychological Science, 13(1), 81–84. doi: 10.1111/1467-9280.00415.

Epley, N. (2014). Mindwise: How we understand what others think, believe, feel, and want. New York: Alfred A. Knopf.

Eyal, T. & Epley, N. (2010). How to seem telepathic: Enabling mind reading by matching construal. Psychological Science, 21(5), 700–705. doi: 10.1177/0956797610367754.

Gilbert, D. T. & Malone, P. S. (1995). The correspondence bias. Psychological Bulletin, 117(1), 21–38.

Ross, L. D., Amabile, T. M. & Steinmetz, J. L. (1977). Social roles, social control, and biases in social-perception processes. Journal of Personality and Social Psychology, 35(7), 485–494. doi: 10.1037/0022-3514.35.7.485.

Scopelliti, I., Loewenstein, G. & Vosgerau, J. (2014). You call it «self-exuberance», I call it «bragging»: Miscalibration in the use of self-promotion. Presentasjon på The Society for Consumer Psychology Conference, Miami, FL.

Thin, N. (2012). Social Happiness. Bristol: The Policy Press.