Dette er ikke noe luksusproblem; det er vondt og sårt å skamme seg over sin egen kropp. Kroppsfølelsen er selve fundamentet i selvfølelsen, og i mange sammenhenger vil opplevelsen du har av din egen kropp, være helt avgjørende for hvordan du forholder deg til både deg selv og andre mennesker. Misnøye med egen kropp kan få deg til å være skikkelig slem med deg selv i et forsøk på å tukte eller endre kroppen. Misnøyen kan også – hvis den er stor nok – få deg til å trekke deg unna mennesker som du egentlig ønsker å være nær. Og uansett: Når du skammer deg over din egen kroppslighet, tvinges du til å bruke uforholdsmessig mye energi og tankevirksomhet på kroppen, og tilsvarende lite på andre sider ved livet. Dette er trist og smertefullt, først og fremst for deg selv. Men også dumt for andre som liker deg, og som ønsker å møte deg akkurat slik du ser ut.
Skammen over kroppen binder oss, og aksept vil kunne fristille oss. Når du aksepterer kroppen, frigjøres krefter til å vende oppmerksomheten utover, slik at du kan holde på med andre ting enn bekymring omkring ditt eget utseende. Dette er lett å si, men vanskelig å gjøre for mange. Selv med velfungerende, friske og pene kropper er mange mennesker bundet opp i skam over kroppen. Kanskje har du store komplekser for et eller annet ved din egen kropp. Kanskje føler du deg stygg, selv om alle andre ville si du er pen. Kanskje går du rundt med en opplevelse av å være mindre attraktiv selv om du er helt fin.
Elisabet, 11, forteller til sin mor:
Vet du hva, mamma, mange av jentene i klassen har begynt å bli så misfornøyde med kroppen sin. Noen synes de er for tykke, og noen synes de er for tynne, noen synes de har stygge bein, og noen er til og med misfornøyde med rumpa! (Er det ikke sprøtt, mamma?) Men jeg – jeg er helt fornøyd, jeg.
Elisabet viser hvordan kroppsfokusering og misnøye over egen kropp tidlig stjeler oppmerksomhet i menneskelivet. Og hun forteller forundret om sin egen tilskuerposisjon til dette begynnende selvfølelsesdramaet hos venninnene. Siden problemet med kroppsfiksering er utbredt, så vil kanskje også Elisabet streve med forholdet til egen kropp i løpet av livet. Men utgangspunktet hennes er bra. Hun forundres over at de andre i det hele tatt tematiserer sine kropper på en slik negativ måte, og slår fornøyd fast at hun selv ikke er med på dette. Elisabet har en god base for selvfølelsen – hun er et barn som liker å bruke kroppen, og som har en grunnleggende opplevelse av å trives i sin egen kroppslighet.
Mange mennesker, både menn og kvinner, strever ganske mye med sin egen kroppslighet og dermed med sin egen selvfølelse. Det ligger en vanskelig balansegang her. Det er klart vi må passe på kroppen – holde den sunn og frisk og unngå at den blir skadet. Men hvorfor bekymrer vi oss så mye omkring kroppens ytre detaljer – rynker og cellulitter, biceps og midjemål, hår og lår. Selv neglebåndene får bekymring, tid og penger hos noen. Hva er det som driver oss? Og hvordan påvirker all kroppsfokuseringen selvfølelsen vår?
Jeg er en kropp – altså lever jeg
Vi kan lure på hvorfor vi er blitt så kroppskritiske. Er det kulturen eller oppdragelsen eller begge deler? Eller er mennesket slik? Det vestlige mennesket er vant til å tenke på kropp og sjel som to atskilte og forskjellige ting. Vi har tidligere vært inne på hvordan dualismen – Descartes’ skille mellom kropp og sjel – har lagt føringer i form av kroppsfremmedhet og nedvurdering av alt det kroppslige. Kroppen har blitt behandlet som en ting som står i veien for intellektet – en besværlig sak som «forstyrrer» den rene tanke. Nå kan jo ikke Descartes få skylda for dette alene. Kroppsfiendtligheten ble nok også dyrket før han tegnet ned sine tanker på 1600-tallet og slo fast at «jeg tenker, altså er jeg». Husk hvordan kroppen har blitt oppfattet som syndig opp gjennom religionshistorien – og dermed som noe vi forakter og må tukte.
Filosofen Merleau-Ponty skrev i 1945 Kroppens fenomenologi, hvor han lanserer begrepet «den levde kroppen» i motsetning til «kroppen som en ting». Han påpeker med dette at kroppen er mye mer enn sine fysiske attributter, kroppen er det stedet hvor tilegnelsen av verden foregår, og hvor vi lever vår relasjon til den samme verden. Kroppen er sete for livet og ikke bare en fysisk ting løsrevet fra sjelen. Tvert imot, vårt psykiske liv spiller seg ut i og gjennom kroppen.
Det er derfor vi kan slå fast at selvfølelsen sitter i kroppen. Og det er derfor vi ikke kommer utenom kroppen når vi drøfter selvfølelse. Bare kjenn etter på deg selv. Hvis du skal prøve å få tak i din egen selvfølelse, er det vanskelig å komme utenom kroppen, ikke sant? Selvfølelsen er vevd inn i kroppen, den forteller om hvordan det kjennes å være deg, i den kroppen du er født med, har vokst opp i og lever livet gjennom hvert eneste sekund. Kroppen kan være ditt tempel, hvor du finner ro og kan dyrke livet. Eller den kan kjennes som et fengsel du helst ville rømt fra, hvis det var mulig.
Kanskje er du en av mange som trenger innspill til hvordan du kan finne større trivsel i egen kropp, eller kanskje kjenner du noen som har det slik. Vi trenger uansett noen begrepsmessige verktøy for å forstå kroppens betydning for selvfølelsen og hvordan vi kan jobbe med vår egen kroppslige selvfølelse. I boka The Absent body finner vi nettopp noen slike verktøy: Den amerikanske legen og filosofen Drew Leder gir en nyttig beskrivelse av tre ulike dimensjoner ved den levde kroppen, eller tre ulike måter livet utfolder seg på i kroppen:
- Den ekstatiske kroppen
- Den autonome kroppen
- Den dysframtredende kroppen
Vi skal se nærmere på Leders kroppsdimensjoner. Men først: Merk deg at kroppen er hele deg, minus hjernen. Det betyr at også ansiktet og hodet for øvrig er en del av kroppen. Vi har jo ikke bare komplekser for kroppen fra halsen og ned, men også for ansikt og hår.
Å bruke kroppen uten å tenke på den (den ekstatiske kroppen)
Betegnelsen «ekstatisk» peker på kroppen som glemmer seg selv og hengir seg til aktivitet overfor verden og andre mennesker. Den ekstatiske kroppen er i flyt med verden. Kroppen er ute av fokus. Det betyr ikke at den er uviktig og ikke spiller noen rolle, det betyr bare at oppmerksomheten ikke er rettet mot kroppen i seg selv, men fra kroppen og ut i verden. Kroppen gjør det den skal; uten at vi tenker over det.
Den ekstatiske kroppen er den friske og velfungerende kroppen, den vi regner med og tar for gitt. Som når jeg oppdager at bussen allerede står på holdeplassen, og løper det siste stykket for å nå den. Jeg fokuserer ikke på kroppens løpemekanismer, jeg bare løper, med målrettet oppmerksomhet på bussen.
Den fungerende ekstatiske kroppen er preget av «fravær», det vil si at den forsvinner fra oppmerksomheten vår. Vi bruker kroppen, og vi glemmer den, slik at oppmerksomheten vår kan rettes utover mot verden og de andre. Her skal du få et eksempel på fraværets betydning:
Julie hadde sittet hele dagen på lesesalen. Ofte syntes hun det var tungt å lese til eksamen, men akkurat den dagen hadde hun vært fullstendig oppslukt av en bok. Hun hadde lest i 10 timer, bare med små pauser, og var sliten, men samtidig opprømt og glad over at hun hadde hatt skikkelig faglig flyt i timevis. Det var blitt kveld, og en av medstudentene foreslo at de tre som satt igjen på lesesalen, skulle ta en øl på puben. De gikk på puben, stemningen var god, og de dro videre til et utested i byen. En helt normal ting å gjøre for tre unge studiner. Det som likevel var uvanlig for Julie akkurat denne kvelden, var det faktum at hun var mer omsvermet enn hun noen gang hadde vært. Hun opplevde det som lett å prate med både kjente og ukjente, folk av begge kjønn (men særlig motsatt kjønn) tok kontakt. Hun følte seg litt som en dronning på ball, der hun satt i olabukser, ullgenser og joggesko. Julie hadde slett ikke nyvasket hår, ingen smykker og heller ikke noe sminke i ansiktet. Tanken på utseende og antrekk hadde ikke streifet henne under kveldens vandring fra lesesalen til puben og til byen. Men det hun i stedet hadde, var mentalt nærvær og bebodde øyne. Dagen på lesesalen og stemningen med de andre jentene på puben hadde skapt en glød som foundation og øyensverte aldri kan etterligne.
I likhet med mange medsøstre (og -brødre, for den saks skyld) bruker Julie ofte mye energi på å pynte seg før hun skal ut. Noen ganger går det greit, andre ganger forkaster hun antrekk etter antrekk i stigende frustrasjon over sitt eget ytre. Den spontane kvelden på byen var en tankevekker i så måte. Julie erfarte at utstrålingen er litt uavhengig av hvor mye vi pynter oss. Utstråling er noe vi får ved å ta i bruk vår egen interesse og glede, ved å flytte inn i oss selv. Flytopplevelsen på lesesalen var nettopp preget av dette; at hun henga seg til noe som kjentes interessant og meningsfylt for henne.
Poenget med å dele denne lille historien er å vise verdien av den ekstatiske kroppen. Ved å glemme utseendet og kropp fikk Julie en opplevelse av å være mer levende, både for seg selv og dem hun traff. Fraværet av oppmerksomhet på kroppen ga henne et større nærvær til seg selv. Hun levde i kroppen i stedet for å tenke på den.
Tolles begrep «den indre kroppen» er en nyttig veiviser her: Ved å være til stede i den indre kroppen kan vi redusere oppmerksomheten på den ytre kroppen. Når vi er hos oss selv på innsiden, kommer den ytre kroppen litt i bakgrunnen, og dermed kan vi bruke kroppen uten å måtte tenke så mye på den. Vi får tak i den ekstatiske kroppen ved å flytte inn i oss selv og bekymre oss mindre for hvordan vi tar oss ut, «slik at mennesker ute på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne», som Hans Børli sier. «Beboddhet» er godt for vår egen selvfølelse og attraktivt for andre – alltid.
Det motsatte av å skamme seg
Fraværet er essensen i den ekstatiske kroppen. En sunn kropp har en naturlig tendens til å hengi seg til aktivitet og handling, uten å fokusere på seg selv. Oppmerksomheten rettes innenfra og ut – mot verden, aktiviteten og de andre menneskene. Du spaserer til jobb uten å reflektere over hvordan du beveger deg, du bare går. Du snakker med en kollega uten å tenke noe særlig på hvordan han synes du ser ut. Du går inn i rommet med oppmerksomheten rettet mot dem som er der. Du har det gøy med venner uten å tenke på hvordan du tar deg ut. Du elsker med din kjære uten å spørre deg selv om du er fin nok.
Når vi skammer oss over kroppen, eller deler av den, blir det naturlige fraværet erstattet av smertefullt nærvær. Vi blir sittende fast i følelsen av at kroppen er feil, at den burde sett helt annerledes ut. Å skamme seg over kroppen kan ødelegge livskvaliteten, slik som for Ingrid:
Ingrid, 22, gikk i terapi fordi hun var alvorlig deprimert og hadde svært lav selvfølelse. Noen år tidligere hadde hun vært anorektisk, men hun mente selv at hun spiste normalt nå. Hun fortalte imidlertid at det å få i seg mat var en daglig kamp for henne. Hun visste at hun trengte mat, men følte seg samtidig altfor stor – for store lår, for brede hofter, for store bryster. Hun hadde hele tiden lyst til å slanke seg. Denne følelsen av å være for stor og dermed helt feil fylte henne fullstendig, og skjøv bort alle muligheter for å være til stede i livet. Hun var for det meste hjemme på hybelen, noen dager klarte hun ikke å stå opp av senga. Hele tiden gnagde det inni henne at kroppen hennes var for omfangsrik, og at hun måtte bli perfekt (altså tynn) for å få det bedre. Selv om hun gikk på skole og også tenkte på andre ting, lå skammen og følelsen av å være feil under og stjal oppmerksomhet fra alt hun foretok seg. Skammen gjorde det også vanskelig å bevege seg ute blant andre mennesker, fordi hun hele tiden følte andres foraktfylte blikk på seg.
Sett med mitt blikk var Ingrid en søt ung kvinne, slank og samtidig med kvinnelige former som mange ville misunt henne. Hun hadde et fastlåst sett av totalt forvrengte tanker om sin egen kropp. Hun hadde en indre kritiker som opererte ut fra en ulogisk og konstruert virkelighet, slik som indre kritikere ofte gjør. Blant annet mente kritikeren at hun aldri ville få seg kjæreste hvis hun ikke ble syltynn. Og når hun fikk en kjæreste som hun var veldig fornøyd med, mente kritikeren at hun burde gjøre det slutt med ham, slik at hun kunne konsentrere seg om å bli tynnere. Ingrid satt fast i et nådeløst spill uten ende.
Selvfølelsen trenger den ekstatiske kroppen – kroppen som hengir seg. Kroppen er vårt hjem. Og hvis vi hele tiden driver og ommøblerer eller engster oss for om andre synes det er pent nok hos oss, vil vi aldri kunne slappe av hjemme. Kroppen er også vårt verktøy for væren i verden. Når kroppen hele tiden er i forgrunnen for oss, vil vi ikke klare å bruke den slik den kan og skal brukes, fordi vi hele tiden tenker på den, i stedet for å være i den. Som en klok pappa sa i talen til datteren da hun ble konfirmert:
Sett pris på kroppen din. Bruk den så mye du kan, og hvordan du vil. Ikke vær redd for den, eller hva andre tenker om den. Den er det beste verktøyet du kommer til å ha.
Aktivt i bruk eller i bakgrunnen
Når vi lærer nye ferdigheter, tvinges vi naturlig til å rette oppmerksomheten mot de delene av kroppen som involveres i ferdigheten, mens vi øver. Ettåringen som lærer å gå, er dypt konsentrert om gåbevegelsene, men straks ferdigheten mestres, rettes oppmerksomheten ut i verden og bort fra gåbevegelsene. Barnet går rundt uten å ofre selve gåingen en tanke. Når vi som voksne lærer å kjøre bil, må vi en periode være oppmerksomme på hvordan vi bruker øynene, hendene og beina, før det blir automatiske prosedyrer. Handlingene inkorporeres i kroppens ubesværlige fungering og kan dermed glemmes.
«Glemselen» foregår på to ulike måter. De delene av kroppen som brukes i aktiviteten, for eksempel øyne, hender og bein når vi kjører bil, er fokalt fraværende, sier Leder. De er i sentrum ved å være i bruk, men samtidig ute av vår aktive oppmerksomhet. De er i sentrum (fokale) uten at vi tenker over det (fraværende). Andre deler av kroppen som ikke deltar i bilkjøringen, forsvinner inn i bakgrunnen. Magen er for eksempel ikke sentral for bilkjøringen, og kommer derfor i bakgrunnen. Noen deler av kroppen er i bakgrunnen med støttende funksjon (som ryggen) eller helt uten medvirkning (som kjeven).
Noe av det samme skjer når vi har pyntet oss og går på fest eller på byen. Ved at vi steller og pynter deler av kroppen eller kroppen som helhet, blir den fokalt fraværende – framtredende, men uten at vi tenker over det. Det vi ofte framhever og gjør fokalt når vi pynter oss, er det kvinnelige eller det mannlige, altså at vi tar i bruk vår kvinnelighet eller mannlighet. Bare tenk på de dype utringningene som blottlegger halvparten av kvinnens bryster, eller den svakt v-formede dressjakken som uthever og forstørrer mannens skuldre. Vi tar i bruk oss selv som kjønn gjennom festantrekket, uten å tenke så mye på det når vi først har pyntet oss og festen er i gang (selv om mange kanskje tenker på det mye hele tiden). Den sunne selvfølelsen lar oss pynte oss – framheve det vi vil framheve – og deretter være i kroppen, men uten å tenke på den.
Den ekstatiske kroppen forsvinner altså for seg selv, oppslukt av aktivitet i verden. Vi kan også kalle dette den «deltakende» kroppen. Den ekstatiske eller deltakende kroppen er en søyle i selvfølelsen. Jeg vil si mer om dette, men først en kort innføring i Leders to andre kroppsdimensjoner.
Kroppen som virker automatisk (den autonome kroppen)
Der hvor den ekstatiske kroppen handler om kroppens overflate og viljestyrte deler, handler den autonome kroppen om indre organer som vi ikke kan styre med viljen. Kroppens indre lever tilsynelatende sitt eget liv der inne, upåvirket av vår vilje. Skjønt upåvirket er de selvsagt ikke. Vitale organer som fordøyelse, lever og hjerte påvirkes i stor grad av vår livsførsel. Men vi kan ikke viljebestemt overta styringen av dem. Som Leder sier: Jeg kan ikke bestemme meg for å overta styringen av leverens aktiviteter, jeg er pent nødt til å stole på dens automatikk.
Denne kroppsdimensjonen blir i litteraturen kalt «den tilbaketrukne kroppen» fra Leders engelske «the recessive body». Jeg har imidlertid valgt å bruke benevnelsen «autonom», fordi det er de autonome delene av kroppen det er snakk om. Begrepet «autonom» skaper også et tydeligere skille i forhold til den ekstatiske kroppen. Den tilbaketrukne kroppen kan lett forveksles med den fraværende. Mens den autonome kroppen allerede i selve begrepet viser oss at her er det snakk om en annen og mer selvgående dimensjon.
Det foregår til enhver tid mye i den autonome kroppen, hvor det meste ikke når fram til bevisstheten. Vi er prisgitt at det går som det skal. Og det er vanligvis lurt å ha full tillit til den autonome kroppens naturlige virksomhet og kontroll. Å miste denne tilliten er forbundet med psykisk strev. Angst (særlig panikkangst) innebærer ofte en mistillit til hjertet; man tror det vil slutte å slå, og får selvsagt panikk. Ulike former for hypokondri innebærer en mistillit til at den autonome kroppen fungerer som den skal. Vi har det altså best når vi stoler på våre egne indre organers automatiske liv, med mindre klare symptomer eller vedvarende smerte kaller oss til aksjon.
Kroppen som har vondt (den dysframtredende kroppen)
Når smerte eller sykdomstegn påkaller oppmerksomheten vår, er det den dysframtredende kroppen som gjør seg gjeldende, ifølge Leders analyse. Plutselig fysisk smerte kan på et øyeblikk rive oss ut av den ekstatiske kroppens glemsel. Det kan være små forbigående hendelser eller store alvorlige. Tenk deg følgende:
Du går tur i skogen sammen med en god venn. Dere snakker om hvor fint det er – friskt og duftende etter gårsdagens regnvær, samtidig varmt med sol fra skyfri himmel. Dere blir sjarmert av to ekorn i et tre og beundrer skogens rolige liv, da du plutselig kjenner en liten, men stikkende smerte i den ene foten. Du rister litt på beinet og går noen skritt til, men stikkingen blir bare verre. Nå er det steinen i skoen og smerten den forårsaker, som fanger hele din oppmerksomhet. Du ber din venn vente, mens du fjerner steinen, tar på skoen igjen og konstaterer at «jo da, jeg fikk den bort, nå er det bra». Og igjen kan du glemme kroppen og vende oppmerksomheten mot skogen og samtalen.
En kortvarig og høyst ufarlig hendelse, og likevel et eksempel på den dysframtredende kroppen. Smerten forteller at noe er galt, og bringer oppmerksomheten din bort fra omgivelsene og over til egen kropp. Den tvinger deg til aksjon, og denne gangen var det lett å aksjonere og fjerne problemet.
Der den friske kroppen forsvinner ut av fokus for oss, vil smerte eller sykdom tvinge oss til å tematisere kroppen. Hva er galt? Kan det være blindtarmen? Hva skal jeg gjøre? Vi må ringe ambulanse! Fra å være en kropp som går tur i skogen, har du plutselig en kropp som gjør vondt. Smerten trekker oppmerksomheten bort fra verden der ute og over til et innsnevret her og nå, i din egen kropp. Hvis skaden kan repareres (steinen fjernes fra skoen), kan bevisstheten gjenoppta sin virksomhet der den ble brutt. Hvis magesmertene etter en liten stund forsvinner av seg selv, vil du kanskje snart ha glemt dem, «det var sikkert noe med fordøyelsen, det hender jeg får skikkelig mageknip». Igjen er du ute i verden på tur med din venn.
Smerte og sykdomstegn setter kroppen på dagsordenen og får oss til å handle. Og det er bra at kroppen drar oss ut av ekstatisk fraværenhet og tvinger oss til redningsaksjon når det er påkrevd. Og ofte lar jo ting seg reparere, slik at vi kan fortsette å bruke kroppen og glemme den.
Det er ikke bare smerte og sykdom som får oss til å tematisere kroppen. Det skjer daglig for oss alle; vi blir sultne og «aksjonerer» ved å spise, vi kjenner at vi blir slitne, og tar oss en pause, eller vi blir trøtte og går og legger oss. Den dysframtredende kroppen hjelper oss til å ta vare på og passe på oss selv.
Slik selvoppmerksomhet er nødvendig og bra gjennom å bidra til kroppslig sunnhet og balanse. Likevel, understreker Leder, er den ønskede tilstanden for oss når vi glemmer kroppen, når det kroppslige er fraværende og åpner for hengivelse til verden omkring. Og jeg tror han langt på vei har rett i dette. Vi finner oss selv ved å glemme oss selv. Vi stimuleres av å bli oppslukt av ting utenfor oss selv.
Selvfølelse og kroppsdimensjonene
Å sitte fast i den dysframtredende kroppen blir et hinder for selvfølelsen. Ved hele tiden å tenke på kroppen mister du muligheten til å glemme den. Du blir frarøvet gleden ved den deltakende ekstatiske kroppen. God selvfølelse innebærer selvsagt å passe på kroppen, spise og hvile når det er nødvendig, stelle kroppen og gå til legen hvis noe tyder på sykdom. Men så er det godt å la oppmerksomheten forlate egen kropp og igjen rette seg ut mot verden. Være i den indre kroppen og rette oppmerksomheten ut fra kroppen og mot verden. Det er dette som er å glemme seg selv. Du lever bevisst på innsiden av deg selv, slik at du har kontakt med følelser og reaksjoner, men uten å være okkupert av kroppens utseende.
Denne glemselen er vanskelig for svært mange mennesker i vårt samfunn. Ofte er vi misfornøyde med kroppen, og dermed slipper vi ikke fra bekymringen om hva de andre tenker når de ser oss. Jeg har selv fått min del av dette strevet, og vil dele noe av det med deg, i håp om at vi kan få en følelse av det vanlige og menneskelige i usikkerheten rundt kroppen. Vi er mange som lurer på om kroppen er bra nok.
Da jeg var helt ung, forundret jeg meg over snakket om ulike kvinnelige kroppstyper. Jeg leste om eple- og pærefasongen, og om timeglasset, som selvfølgelig var prototypen på den ideelle kvinnekroppen. Ikke for mye timeglass, men absolutt timeglass, skulle man være. Men hvorfor er det ingen som snakker om bjørka, tenkte jeg. Den tynne rette bjørkeleggen med kvister (armene) et stykke opp. For det var slik jeg så meg selv i speilet. Her fantes verken eple, pære eller timeglass, men derimot en lys rett stamme med litt armer, ansikt og hår på toppen. Er ikke min kroppstype gyldig som kvinnekropp, tenkte jeg, da jeg var blitt over 20 og puberteten for lengst var tilbakelagt. Jeg kunne ikke vente flere naturgitte endringer i fasongen.
Jeg har mange ganger følt at kroppen er for lite kvinnelig og for mye gutt. Selv om jeg innimellom har fått høre at «du har det enkelt, du kan jo kle deg med hva som helst», så har jeg gjennom livet mange ganger stått foran speilet og lurt på hvordan jeg skal kle meg opp til å bli mer kvinne, mindre bjørk.
Det er pussig dette her: Jeg vet at noen har misunt meg kroppen, og jeg har kanskje misunt enda flere. Det kan virke som vi har en tendens til å finne feil og mangler ved vår egen kropp uansett. Som om misnøye med egen kropp hører med i livet.
Bjørk eller ikke bjørk: Etter hvert har jeg kommet til at jeg ikke ville bytte med noen, om det hadde vært mulig. Det er min kropp som er meg. Det har hjulpet å flytte fokus bort fra kroppens utseende og mer over til dens fungering. Kroppen min fungerer ganske bra til alt det jeg har lyst til, og det er jeg faktisk dypt glad for. Og kanskje jeg til og med liker å være en bjørkelegg – en kvinnelig sådan? Jeg har flyttet inn i bjørka, og lever et godt liv her. Og jeg har selvfølgelig sett andre rette kvinner – vi er en hel skog med tynne og tykke bjørketrær. Jeg har sagt til meg selv at «bjørka er en all right dame». Dette har vært noe av essensen i mitt eget selvfølelsesarbeid; at jeg har fått til å slappe av i og akseptere min egen kropp. Selv om jeg fortsatt kan ta meg i å kikke beundrende og litt misunnelig på vakre timeglass jeg møter på min vei.
Grepet med å skifte fokus fra utseende til funksjon er et eksempel på en 2. ordens endring. Jeg skiftet «spill»: bort fra det endeløse spillet om forbedring av utseendet og over til gleden over å bruke kroppen. En frigjørende endring som jeg fortsatt ofte må minne meg selv om.
Hvordan har du det med din egen kroppslighet? Kanskje du er av de få som rett og slett er ordentlig fornøyd og trives med å være i kroppen med blikket vendt utover. I så fall: Gled deg over det. Sannsynligheten er imidlertid ganske stor for at du er misfornøyd med et eller annet, uansett om du er kvinne eller mann. Kanskje sitter du dypt fast i skammen, som Ingrid i eksempelet. Hvis du har det slik, synes jeg du skal snakke med noen om det. Bare det å sette ord på det hos en du har tillit til, kan være første skritt på veien til å akseptere din egen kropp. Husk: Akseptere betyr å erkjenne noe slik det er. Og har du først begynt å akseptere kroppen, er det også lettere å gjøre endringer, hvis det er viktig for deg. For eksempel i form av å gå ned eller opp i vekt, eller å bevege deg mer. Noe som kan være fint hvis du først har byttet ut det gamle perfekthetsspillet med et nytt akseptspill.
God selvfølelse henger sammen med den vanskelige balansegangen: Vi må stelle kroppen og passe på den, samtidig som vi må glemme den for å kunne delta med oss selv i verden. Vi kan fort gå i den ene eller den andre grøfta – vi kan glemme kroppen for lite eller for mye. Hvis kroppen aldri får oppmerksomhet, vil den forfalle. På den andre siden: Hvis vi alltid tematiserer kroppen, blir vi stengt inne i oss selv.
Misnøye med egen kropp kan få deg til å være skikkelig slem med deg selv.
Vi skal ta sats fra Leders tankegang, men hoppe litt lenger. I forbindelse med vårt tema – selvfølelse – har nemlig den positivt framtredende kroppen stor betydning. Vi kan derfor ikke nøye oss med å nevne dette i en digresjon. Vi skal i stedet ta oss den frihet å utvide Leders kroppsdimensjoner med en ny dimensjon, nemlig egenkjærligheten. Dette gjør vi ved å dele «den dysframtredende kroppen» i en positiv og en negativ del, slik at det hele blir seende slik ut:
- Den ekstatiske kroppen
- Den autonome kroppen
- Den framtredende kroppen
- Den egenkjærlige kroppen
- Den plagede kroppen
Den plagede kroppen er identisk med Leders gamle dysframtredende kropp. Vi skal nå studere den egenkjærlige kroppen og se hva denne dimensjonen betyr for vår selvfølelse. Vi skal også se at det er en hårfin balansegang mellom den egenkjærlige og den plagede kroppen. For mye egenomsorg kan fort bli en tvangstrøye. Vi skal se mer på hvordan dårlig selvfølelse henger sammen med kroppsplaging. Til slutt skal vi se hvordan den ekstatiske kroppen «redder» selvfølelsen i den vanskelige balansegangen mellom den egenkjærlige og den plagede kroppen.
Den egenkjærlige kroppen
Vi har slått fast at det er sunt å glemme kroppen, men glemmer vi kroppen helt, kan vi risikere at den slutter å virke som den skal. Dermed kan glemselen snu til plagsom tilstedeværelse. For å kunne bruke kroppen og glemme den må vi altså huske på den og stelle den med jevne mellomrom. Kroppen må ha næring, aktivitet, hvile og vask. Selvsagt, vil du kanskje si. Aviser og ukeblader er fulle av informasjon om hvordan vi skal stelle kroppen, og hva vil skal putte i den; tilgangen til treningstips og kostholdsråd er enorm.
Jeg ønsker ikke å delta i konkurransen om den beste oppskriften for å ta vare på kroppen. Men jeg vil gå igjennom noen områder av vår kroppslighet som trenger å bli positivt tematisert, fordi det er av betydning for selvfølelsen. Vi skal i denne sammenhengen også studere den hårfine balansen mellom den egenkjærlige kroppen og den plagede kroppen.
At mat påvirker vår fysiske og psykiske helse, er hevet over enhver tvil. Og det er klart at det er lurt å ha et bevisst forhold til hva vi spiser. Vi trenger å spise sunt slik at kroppen får nødvendig næring og kan fortsette å fungere, uten å gjøre seg gjeldende med symptomer på under-, over- eller feilernæring. Rammene for hva som er sunn mat, er i denne sammenheng vide. God selvfølelse i tilknytning til mat vil først og fremst innebære å finne fram til hva slags mat som fungerer best for deg. Både i forhold til hva din kropp tåler, hva du liker, og i forhold til hva som er praktisk i hverdagen. Og hva som fungerer for dem du lever sammen med.
Bevegelse
I kjærlighet til din egen kropp sørger du for at den får bevege seg. Menneskekroppen er bygd for aktivitet, den forfaller og blir syk ved mangel på bevegelse. Aktivitet kan være så mangt og avhenger av hva du trives med, og hva du har anledning til. Poenget er det samme som med maten, at du kjenner etter hva som passer for deg og din livssituasjon, enten du går turer, spiller tennis eller trener i studio.
Fysisk aktivitet bygger ikke bare kroppen, men også selvfølelsen – fordi kroppens styrke og følelsen av deg selv henger sammen. Vi får en bedre og tydeligere fornemmelse av oss selv når kroppen er sterk og i bruk. I tillegg bruker vi kroppen på en mer aktiv måte når vi trimmer dens deler.
For å forstå dette siste skal vi hente fram Leders todeling av den ekstatiske kroppen: Deler av kroppen kan være fokalt fraværende, mens andre deler er helt i bakgrunnen. Forskjellen ligger i grad av medvirkning, de fokale delene er aktivt i bruk (men uten å være i fokus), mens kroppen for øvrig er mer eller mindre passivt i bakgrunnen. Når vi trener og beveger kroppen, henter vi kroppens deler fram fra bakgrunnen og i første omgang inn i framtredende egenkjærlig oppmerksomhet. Når treningen er over, forsvinner de nytrente kroppsdelene inn i glemselen igjen, men nå som fokalt fraværende. De delene av kroppen vi aktivt bruker og trener, får en mer aktiv rolle i måten vi bruker kroppen på. Vi henter kroppsdeler fram fra passiv glemsel og inn i aktiv bruk ved å bevege dem og trene dem:
Kjersti hadde lenge gjort regelmessige styrkeøvinger for ryggen. Hun merket at hun ble mer oppmerksom på muskulaturen, hun fikk liksom bedre kontakt med sin egen rygg. Over tid ble ryggmuskulaturen sterkere og bidro blant annet til å gi henne mer høyreist holdning, fordi hun tok i bruk ryggmuskulaturen på en mer aktiv måte, også utenfor treningsstudio. Helt konkret ga ryggløftet 2 cm utslag i høyden, Kjersti ble rett og slett høyere ved å hente ryggmusklene fram fra bakgrunnen og inn i mer aktiv bruk.
Noe av det samme kan skje ved massasje, man blir mer oppmerksom på de knadde musklene og bruker dem mer bevisst. Litt skjematisk blir forløpet slik:
Bakgrunn
(Kroppen – eller deler av den – ligger «brakk»)
↓
Egenkjærlig framtredende
(Kroppen vies oppmerksomhet gjennom trening og annet stell)
↓
Fokal glemsel
(Kroppen brukes og glemmes, men nå på en mer aktiv måte)
Når vi bruker kroppen – hele kroppen, eller deler av den – for eksempel ved å trene, får vi mer kontakt med den. Vi kjenner sterkere at vi er en kropp med alle dens deler. Vi kan glede oss over kroppens framtredenhet, for eksempel ved å nyte konturene av triceps på overarmene, etter flere uker med systematisk trening. Vi kan kose oss med resultatet av innsatsen en liten stund, før den nyoppdagede muskelen forsvinner ut av oppmerksomheten og inn i fokal fraværenhet, det vil si at vi glemmer den, men bruker den mer aktivt enn før. På denne måten vil oppmerksomhet overfor kroppen (og altså ikke bare glemsel) bidra til en mer kraftfull og helhetlig følelse av deg selv.
Nå er det jo ikke alltid vi har tid og anledning til å trene aktivt og på den måten få mer tak i oss selv. Tiden kan være for knapp, overskuddet kan mangle. Likevel: Prinsippet med å hente fram deler av kroppen eller hele kroppen for å stelle eller trimme den litt, kan vi likevel følge. Det er så mange måter å gjøre det på. Det kan til og med gjøres liggende i sofaen, hvis det er der du oppholder deg. For eksempel ved at du masserer føttene dine, slik at de etterpå kjennes tydeligere som en del av deg. Eller ved at du tar med kroppen på en liten tur ut.
Da Tone var hjemme med en nyfødt baby og en treåring, var trening i studio noe som tilhørte en annen verden. De første ukene etter fødselen var ikke kroppen hennes, men babyens. Enkelte kvelder hentet hun seg inn ved å rusle ned bakken til 7-Eleven. Der kjøpte hun en sjokolade og ruslet deretter langsomt hjem igjen, mens hun spiste sjokoladen. Bevegelsen, kombinert med den friske luften, det å være alene litt og nytelsen av sjokoladen, var oppmerksom egenkjærlig bevegelse. Og det var nok. Etter 20 minutter (som hele ekspedisjonen tok) lengtet hun tilbake til babyen sin.
Noen ganger er det ikke så mye bevegelse man får til, og kanskje heller ikke så mye man trenger. Det viktige er kanskje i det hele tatt å huske på å gi kroppen anledning til å røre på seg eller bli berørt, slik at du kjenner at du er en kropp.
Berøring
Små barn er avhengige av berøring og kroppskontakt, de utvikler seg ikke hvis dette er fraværende. Men også vi voksne trenger å bli holdt. En enkel klem kan gjøre underverker for en plaget kropp. Og det å bli holdt i av en annen kan gi umiddelbar lindring til en sår selvfølelse. Kroppskontakt trøster oss og hjelper oss til å kjenne at vi er levende her og nå. Å bli berørt av en annen hjelper oss til å få tak i kroppen og dens grenser. Berøringen i seg selv kan få oss til å falle til ro, som om vi et lite øyeblikk er det lille barnet som finner trygghet inntil en kjent voksen kropp.
Å sitte i armkroken eller tett inntil hverandre mens man snakker, er en form for holding. Det er også en ordentlig klem, ikke bare kort med kinnet, men noen sekunder med armene rundt hverandres rygg. Uansett: Å erfare at en annen holder i kroppen din, kort eller litt lenger, gir en kroppslig opplevelse av aksept. Å be om dette gir dessuten dobbel effekt, ved at du først erkjenner og handler ut fra et behov i deg selv, og ved at du får noe du trenger. Dette er god selvstøtte i praksis.
Hvile
Etter en periode med innsovningsproblemer fikk jeg følgende råd fra en fysioterapeut:
Det er vanskelig å sovne om kvelden hvis du ikke har et rolig øyeblikk i løpet av dagen. Kroppen sovner lettere om kvelden hvis den har fått anledning til å ta seg ned en gang eller to i løpet av dagen. Du behøver ikke ta en middagslur, men du bør helt bevisst roe ned systemet.
Kroppen trenger jevnlig hvile, akkurat som den trenger jevnlig aktivitet. Det kan være mange ting som hindrer kroppens behov for hvile, dårlig selvfølelse er en av dem. Vi føler at vi må henge i stroppen, vi opplever ofte at andre ting er viktigere enn kroppens ønske om time-out. Noen ganger i så sterk grad at vi ikke engang registrerer at vi er slitne.
Dina Glouberman forteller om effekten av rovdrift på seg selv. Hun mener utbrenthet er konsekvensen av et behov for å bidra i eksepsjonell grad, bygd på en forestilling om at det eksepsjonelle er et minimum for å være ok. Drevet av slike behov blir det vanskelig å stoppe opp og hvile, det er jo alltid noe som skulle vært gjort. Vi stopper ikke på signaler fra oss selv, så vi ender med at utbrentheten stopper oss. Vi lager ikke rom for oss selv, så vi brenner ut, og alt vi har, er rom, sier Glouberman. Det fine er likevel, fortsetter hun, at den dramatiske pausen som utbrentheten framtvinger, kan brukes til å treffe nye valg. Valg som lar den balanserte livsgleden vokse fram. Den gleden som bygger på å ta i bruk seg selv og samtidig ivareta seg selv.
Stress er i seg selv ikke farlig, sunt stress innebærer å være aktivert. Stress er skadelig bare når det blir vedvarende, når vi hele tiden er aktivert på et høyt nivå og ikke tar hensyn til kroppens behov for dynamisk veksling mellom aktivitet og hvile. Derfor er rådet jeg fikk fra fysioterapeuten, så bra. Fordi det inviterer til dynamikk; det er ok å være aktiv, og det er nødvendig å regulere aktiviteten med hvile. Når du trenger å hvile, er det bare du selv som kjenner. Og her kommer selvfølelsen inn i bildet. Det krever selvstøtte å registrere behovet for avkobling hos deg selv. Mange mennesker er faktisk mer eller mindre utslitte uten selv å være klar over det. Dernest krever det mot å gi seg selv lov til å slappe av. Du må føle deg verdig en pause, selv om kravene utenfra roper på deg. Det er sjelden at andre kommer bort og sier: «Sett deg ned, du er sliten.» Du må nok ta ansvar for det selv, og til det trenger du en opplevelse av å være verdig til å passe på deg selv. Å passe på seg selv krever litt selvfølelse, men det gir også selvfølelse. Egenpleie kan gjøre underverker for selvfølelsen. Her er et eksempel på det:
Elias, 39, var på byen med tre venner, de var en gjeng som pleide å ha en skikkelig runde på byen en gang iblant. Planen var å spise en god middag og deretter ta en pubrunde, og se hvor kvelden og natten brakte dem. Vanligvis var dette en begivenhet som alle fire prioriterte høyt. Men denne kvelden var Elias sliten etter en hard arbeidsuke og mye oppfølging av sin syke mor. Han kjente under middagen at han egentlig ikke hadde det overskuddet som skulle til for å vandre rundt på byen, drikke øl, le og komme i prat med folk.
«Jeg føler meg ikke helt frisk, jeg tror jeg må dra hjem,» sa Elias da de var i ferd med å forlate restauranten. Kameratene nødet ham til å bli med å ta i hvert fall én øl, men Elias hadde bestemt seg og dro hjem. Egentlig følte han seg ikke syk, bare veldig sliten og med et stort behov for å være alene. Han hadde laget en ny plan for kvelden: Han ville ta seg en lang dusj, tenne stearinlys i stua, legge seg i sofaen og høre på klassisk musikk. Da han etter en stund landet i sofaen, kjente han hvor riktig dette var. Og hvor godt det var å ikke ha presset seg selv. Han lå en times tid på sofaen og hørte på musikk. Så gikk han og la seg og sovnet med en god fornemmelse av seg selv i kroppen. Dagen etter følte han seg energisk og glad, på plass i kroppen, liksom. Han var forundret over hvor godt det hadde vært å droppe kvelden på byen til fordel for en rolig stund med seg selv.
Dette er ikke en historie om at det er bedre å være hjemme og høre på musikk enn å gå på byen. Det er derimot en ganske hverdagslig fortelling om hvor viktig det er å noen ganger forandre planer og følge et behov for hvile eller egenpleie som kan dukke opp i oss alle. Å hvile og stelle seg selv er det samme som å være på parti med seg selv og kroppens behov. Noe som i neste omgang medfører at kroppen tar oss med ut i verden med fornyet energi.
Å pynte seg
Alle mennesker steller og pusser kroppens overflate – vi vasker oss, klipper negler og hår, vi pusser tenner; grunnleggende hygiene og vedlikehold. Hvis vi ikke gjør et minimum av disse tingene, er det et tegn på fysisk eller psykisk sykdom.
Men mange av oss gjør mye mer med kroppens overflate enn det som strengt tatt er nødvendig for å opprettholde sunnheten, de aller fleste «pynter» seg litt hver dag. Her tenker jeg ikke på jåleri og selskapsklær, men på hverdagspyntingen vi alle driver med. Vi velger klær bevisst; jeg tar den nye jeansen med tøft snitt framfor den gamle. Vi styler håret, noen jobber med hentesveisen. Mange sminker seg, mange tar på seg smykker. Unge gutter pynter seg ved å sagge med trusa godt synlig over buksekanten, unge og gamle kvinner går med dype utringninger. Mange lar sykkelhjelmen ligge for ikke å ødelegge frisyren, noen fryser seg gjennom vinteren for å kunne iføre seg den tøffe korte jakka. Tatoveringer eller Rolex på armen er like sikre tegn på hverdagspyntingen. Dette gjelder kvinner og menn i alle aldre. I varierende grad er vi alle opptatt av hvordan vi tar oss ut.
Hele verdens befolkning pynter seg. I alle kulturer har man måter å forskjønne kroppen og framheve deler av den på. Der vi gjør det med klær, gjør andre det med kroppsmaling. Noen pynter seg med en plate i underleppa, noen med ringer rundt halsen. Poenget er at mennesket som art pynter seg.
Jeg vil våge påstanden at dette er et uttrykk for viktige sider ved selvfølelsen. Jeg vil til og med påstå at god selvfølelse innebærer ikke bare å være opptatt av å ta seg inn, jf. avsnittet om hvile, men også å være opptatt av å ta seg ut. Å pusse og pynte fasaden er en del av den egenkjærlige kroppen.
Gjennom å pynte fasaden synliggjør vi den egenkjærlige kroppen. Vi viser for oss selv og andre at vi føler oss verdt litt omtanke og utsmykning. Dette har lite å gjøre med hvor vi handler klær, og hvor mye penger vi bruker på slikt. Folk hverdagspynter seg uavhengig av om klær og utstyr er kjøpt i billigkjeder eller i merkebutikker.
Vårt ytre bærer vårt indre rundt i verden og viser oss fram overfor de andre menneskene. Klart det betyr noe for oss hva andre ser når de ser oss. Klart vi benytter kroppens overflate til å fortelle noe om hvem vi er. På sett og vis er det umulig å ikke kommunisere noe om seg selv gjennom utseendet. Hva ville det signalisere til omverdenen hvis jeg ga fullstendig blaffen i utseendet mitt? I hvert fall ikke god selvfølelse. Sannsynligvis ville det signalisere at jeg ikke bryr meg om meg selv. På den andre siden: Hva ville det kommunisere til omverdenen hvis jeg hele tiden fokuserte på utseendet, til stadighet sjekket meg selv i speilet, ustanselig kommenterte på meg selv eller fisket etter andres bekreftelse? I hvert fall ikke god selvfølelse. Kanskje heller usikkerhet, at jeg var i tvil om min egen verdi og appell hos andre.
Den plagede kroppen
Hverdagspynting hører med i den gode selvfølelsen, den egenkjærlige kroppen steller seg selv og vil gjerne se ok ut. Og husk: Pynt kan være så mangt, du pynter deg i forhold til den standarden du setter for deg selv. Sagging er i denne sammenheng like pyntete som sminking.
Men samtidig innebærer pyntebehovet en fare for at vi glemmer å glemme kroppen. Det er kort vei fra den egenkjærlige til den plagede kroppen. Faren ligger i å bli overopptatt av utseende, pynting kan bli en tvangstrøye mer enn egenomsorg: Oppmerksomheten bindes til kroppen, og rettes sjelden ut mot verden. Slik at vi lukker oss inne i oss selv og vår bekymring for kroppen, i stedet for å vende oss ut mot de andre.
Hvis vi gjør kroppen til et objekt som til stadighet opptar og bekymrer oss, mister vi fraværets frihet. Hvis du aldri blir fornøyd med pyntingen av deg selv, vil du sannsynligvis bruke mye energi til å lure på om andre liker det de ser når de ser deg. Derved mister du ditt eget blikks utadvendthet. Du glemmer å kikke ut på verden og blir i stedet sittende fast i grublerier om hvordan verden ser på deg. Hvis du til stadighet tenker på kroppen, blir den et fengsel i stedet for ditt eget tempel.
Kroppen kan bli plagsomt framtredende på ulike måter. Det ser ut til at selvplaging ofte har sitt utspring i pyntebehovet, altså pynting på avveier. Og her spiller mediebildet en viktig rolle: Det er klart vi påvirkes av kroppsfokuseringen og de strenge idealene som fremmes i mediene. Reklamens framstilling av retusjerte kropper som knapt finnes, forstyrrer oss. Samtidig er det selvfølelsen som regulerer hvor mye vi lar oss styre av dette. Grunnen til at pyntingen – eller slankingen, treningen, sunnhetsjaget – kommer helt på avveie, er ofte usikker selvfølelse.
Også den indre autonome kroppen kan bli plagsomt framtredende, gjennom stress og angstreaksjoner. Dårlig selvfølelse vil ofte være forbundet med mye indre uro. Vi skal se nærmere på dette også, men først om spiseforstyrrelser og treningsforstyrrelser som eksempler på den plagede kroppen.
Spiseforstyrrelser
«Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse,» sier Finn Skårderud i boka STERK SVAK, håndbok om spiseforstyrrelser. Å være spiseforstyrret er å være overopptatt av kropp, vekt og utseende. Hun eller han tenker på mat, kalorier, kropp, vekt, trening så å si hele tiden:
A. sier hun bare har fem lykkelige minutter i døgnet. Det er når hun våkner og oppdager at det ikke var sant at hun overspiste enorme mengder om natten. Det var en drøm. A. føler seg som besatt. Hun blir ikke kvitt tankene. De er en tvang. Hun skal lese lekser, men ser på lårene sine i stedet for i boken. Hun tenker på forrige måltid og at hun spiste for mye. Hun tenker på neste måltid og at hun egentlig elsker mat. Men den er ikke for henne. Hun har ikke fortjent den, og hun har et annet prosjekt.
A. kommer inn i rommet med den nye klassen. Det første hun ser etter, er om de andre er tynnere enn henne. Hun synes mange er tynnere enn henne. Da orker hun ikke å være der. Kroppen er blitt hennes verden.
– Fra Skårderud, STERK SVAK, s. 11.
Når kroppen blir hele ens verden, blir livet i sannhet begrenset. Mye kan sies om årsakene til spiseforstyrrelser, men jeg tror Finn Skårderud har rett når han i artikkelen «Eating one’s words» sier at anorektikerens kropp og atferd må tolkes som tydelige signaler på emosjonell feilernæring. Hun har ikke hva hun trenger for å føle seg trygg, og kroppen snakker om dette.
Den som har en spiseforstyrrelse, har ikke bare vansker med å forholde seg til mat, men også til egne tanker og følelser. Den spiseforstyrrede er heltidsokkupert av kroppen og har samtidig en forvrengt opplevelse av sin egen kroppslighet. Evnen til mentalisering er kraftig redusert. Tenkningen er preget av konkretisering (at jeg føler meg fet, betyr at jeg er fet) og rigiditet. Og, som Skårderud sier: Hun trenger hjelp til å erfare og forstå sin egne kroppslighet og sitt forhold til mat som både en fysisk realitet og i tillegg som metaforer for følelser og behov. Slik at kroppen kan få mat når den trenger det, og følelsene den signalverdien som de er ment å skulle ha.
Vi ser at spiseforstyrrelsen er et ekstremt uttrykk for den plagede kroppen. Kroppens eier har en opplevelse av en form for «egenkjærlig dressur», men i praksis handler det om totalt tap av den ekstatiske kroppen, til fordel for den plagede. Spiseforstyrrelsen destruerer selvfølelsen – og personen det gjelder, trenger hjelp til igjen å få en fornemmelse av seg selv.
Som psykolog har jeg truffet mange mennesker med spiseforstyrrelser, og jeg har spurt flere av dem: «Hvor mye av tankevirksomheten din tror du dreier seg om mat eller kropp, sånn helt anslagsvis?» Ofte er svaret rundt 90–95 prosent, noen ganger helt opp til 98–99 prosent. Spiseforstyrrelser innebærer å nesten aldri glemme seg selv. Hun, eller han, som bruker det meste av sin bevissthet på tanker om og bekymring knyttet til egen kropp, får dramatisk redusert sine muligheter til å være til stede i verden sammen med andre.
Bruk kroppen og glem kroppen, sier Liv Duesund og Finn Skårderud i en artikkel. De forteller fra en undersøkelse som viser at tilpasset og gledesfylt bruk av kroppen kan bidra til sunnere kroppsopplevelse hos jenter med anoreksi. Jentene, som til vanlig holdt et strengt og regimemessig oppsyn med kroppen, fikk erfare at å glemme kroppen gjennom å bruke den er en sentral del av selvfølelsen. Anna, som er en av jentene i undersøkelsen, forteller hvordan hun opplevde å sitte på hesteryggen og ri i naturen:
Det er så utrolig godt å sitte der og føle det. Du bruker kroppen selv om det ikke er din egen beslutning. Det er på en måte rytmen til hesten som bestemmer at du er der. Jeg føler at jeg er på innsiden av meg selv, fordi vanligvis føles det som jeg er på utsiden. Når jeg rir, er jeg på innsiden. Jeg bare er, og jeg er meg (s. 65, min oversettelse).
Anna er vant til å behandle sin egen kropp som et objekt – og forteller i sitatet hvor befriende det var å kunne gi slipp på selvoppmerksomheten og derved innta seg selv på en ny måte. For Anna ble opplevelsen på hesteryggen en smak på den ekstatiske kroppen, den som fungerer som et subjekt med bolig i seg selv og oppmerksomheten rettet utover. Og vi kan vel alle kjenne oss igjen i Annas opplevelse, det er befriende å glemme oss selv og på den måten være til stede i oss selv, om det er på hesteryggen eller på andre måter. Som Leder sier: Fraværet eller glemselen er «hjertet» i den levde kroppen. Når vi henger oss opp i kroppen, slik anorektikeren gjør, lukker vi oss for verden. Og vi åpner oss for livet og verden ved å bruke kroppen og glemme den.
Treningsforstyrrelser
Det er sunt å trene, og det er bra å bygge opp muskulaturen i egen kropp. Men for noen tar treningen fullstendig overhånd, akkurat som sultingen tar overhånd for anorektikeren. Så har også begrepet «mannoreksi» dukket opp som en betegnelse på overtrening, fordi dette i hovedsak gjelder menn. Når de daglige timene i treningsstudio blir en tvang som ikke kan fravikes, og oppmerksomheten sitter fast i muskelbyggingen og sammenligning med andres muskler, da er vi over i den plagede kroppen. Treningen foregår ikke lenger i egenkjærlighetens navn, fokus på kropp og muskler er blitt et hinder for livsutfoldelse.
Når vi bruker kroppen, for eksempel ved å trene, får vi mer kontakt med den.
Det ser ut til at jenter har en tendens til å føle seg for store, mens gutter ofte føler seg for små. Og dermed driver jenter med slanking, mens gutter driver med muskelbygging. Selv om gutter også kan ha anoreksi og jenter kan bygge muskler på heltid. Anoreksi og mannoreksi ligner på hverandre ved at begge deler hindrer den ekstatiske kroppens liv og reduserer selvfølelsen.
Det er noen ganger vanskelig å si hvor grensen mellom egenkjærlighet og egenplaging går. Du og jeg kan ha ulike standarder for hva slags egenpleie som gir velvære og understøtter selvfølelsen. Men det vi kan fastslå, er at grensen er overtrådt hvis vi glemmer å glemme kroppen. Mister vi fraværets frihet, blikket utover mot verden og de andre, er vi over i den plagede kroppen.
Stress- og angstreaksjoner
Det finnes ingen som aldri har opplevd det: å bli overveldet av plutselige stressreaksjoner i kroppen. De indre prosessene som vanligvis lever sitt autonome liv (pulsen, pusten, svettereguleringen), kan plagsomt og forstyrrende ta overhånd, når vi minst ønsker det. Stressreaksjoner er en naturlig del av livet, og lav selvfølelse kan få oss til å feiltolke eller overtolke slike reaksjoner i kroppen; stressreaksjonene tolkes som et tegn på mislykkethet.
Stress kan defineres som en fysisk respons på en utfordring – ofte en forandring, sier Andries Kroese i boka Stress. Vi er programmert gjennom evolusjonen til å reagere på bestemte måter når vi står overfor utfordringer:
Stresshormoner som adrenalin, noradrenalin og kortisol strømmer ut i blodsirkulasjonen. Oppmerksomheten øker, pupillene blir større, hjerte og åndedrett går fortere, blodtrykket går opp, musklene spennes, vi svetter mer, og konsentrasjonen av sukker og fettstoffer i blodet stiger. Vi er klare til handling – til kamp eller flukt
– Fra Stress, s. 20.
Vi kan ha milde eller kraftige stressreaksjoner, de kraftige vil oppleves som angst. Jeg erfarte dette selv den første gangen jeg helt på egen hånd skulle holde kurs for en gruppe mennesker. Utfordringen kjentes stor og ny, og nervøsiteten vokste seg sterk mens datoen for kurset nærmet seg. Jeg fikk voldsom hjertebank når jeg tenkte på kurset, og en følelse av at både beina og stemmen kom til å svikte meg. For å gjøre en lang historie kort: Kurset gikk bra, beina bar meg, og stemmen vibrerte bare litt i starten. Nå har jeg mye erfaring i å snakke foran andre mennesker og opplever vanligvis bare en liten aktivering på forhånd, ikke mer enn det jeg trenger for å kunne yte mitt beste. Likevel: Med mye trening i å snakke i forsamlinger kan jeg likevel bli overrasket av angstreaksjoner i kroppen bare jeg skal si noe på et møte. Hvorfor det noen ganger dukker opp og andre ganger ikke, har jeg ikke helt oversikt over, men jeg vet at det er ganske vanlig.
Den norske psykologen Rolv Mohn, som blant annet jobber mye med ledertrening, forteller at angst og stressreaksjoner er meget utbredt i arbeidslivet, særlig blant ledere. Lederrollen innebærer daglige utfordringer, som naturlig nok får organismen til å reagere: Blodet strømmer til hjertet og lungene, man kan bli redd for å skjelve eller kanskje bryte sammen. Stresshåndtering er derfor ofte en viktig del av ledertreningen, sier Mohn. Ledere gis opplæring i normale fysiologiske reaksjoner og måter man kan takle eller redusere stresset på.
Poenget med å nevne dette er å vise at fysiologiske stressreaksjoner hører med i livet, også blant folk som utenpå framstår som mestrende og med god selvfølelse. Samtidig setter disse reaksjonene selvfølelsen på prøve. Det er fort gjort å tolke hjertebank og hyperventilering som et tegn på manglende kompetanse eller verdighet i situasjonen, og dermed ende opp med å få en knekk i selvfølelsen.
Her skal du få noen konkrete tips som kan være nyttige når kroppen plages av stress i situasjoner hvor du gjerne skulle vært rolig:
- Minn deg selv på at slike reaksjoner er vanlige og naturlige. De betyr at du er aktivert, ikke at du er udugelig.
- Snakk realistisk og beroligende til deg selv. For eksempel: «Nå er jeg skikkelig nervøs, det er lov, det er naturlig. Jeg kan få det til likevel, vet hva jeg skal si, jeg kan snakke selv om jeg er nervøs …»
- Trekk pusten rolig inn, hold den litt inne, og slipp ut igjen. Dette vil roe deg ned ved å fjerne noe av oksygenoverskuddet i blodet som stresset skaper.
- Beveg deg hvis det er mulig, gjør ting som får blodet til å strømme bort fra indre organer og tilbake til armer og bein. Skyll hendene i varmt vann, beveg på tærne, rull på skuldrene.
- Forsøk å se humoristisk på det som skjer, det er jo litt sprøtt hvordan vi alle sammen kan få voldsomme kroppslige reaksjoner i de rareste situasjoner.
Både den indre og den ytre kroppen kan altså bli plagsomt framtredende. Den indre ved å fyre av stressreaksjoner og den ytre ved at egenpleie og pynting tar overhånd. Den plagede kroppen oppleves ofte som skambelagt i seg selv og holdes av den grunn hemmelig. Vi skjuler stressreaksjoner så godt det lar seg gjøre. Og hun eller han som strever med spising eller trening, snakker ikke om det. Men det beste du kan gjøre, hvis du vet at dette gjelder deg, er nettopp å snakke med noen. En venn eller en profesjonell samtalepartner. Å be om hjelp er å starte med å akseptere at du strever. Ved stress og angstplager kan det å snakke åpent om det hindre at det forsterker seg og blir til vedvarende angst. Ved spise- eller treningsforstyrrelser kan det å fortelle om det til noen være første skritt i en bedringsprosess. Det er som regel sunt å bryte et tabu ved å fortelle noen hva som plager deg.
Aksept gir balanse
Hvis du strever med en plaget kropp, kan erkjennelsen av dette strevet være ditt første viktige skritt i retning av bedre selvfølelse. Husk at god selvfølelse ikke betyr at alt er perfekt, men at du gir dine egne følelser og reaksjoner plass og oppmerksomhet, altså at du aksepterer tingenes tilstand i deg selv. Husk også at å akseptere betyr å erkjenne, å ta innover seg. Du trenger ikke like noe for å akseptere det, men aksept er det første steget i en ny utvikling. Ved at du slutter å kjempe mot deg selv, og i stedet begynner å utforske det du finner hos deg selv.
Når du anerkjenner ditt eget strev, vil du kanskje oppdage at du har behov for hjelp. Vi har ofte behov for hjelp, og det kan være svært lindrende bare å se sitt eget hjelpebehov i øyene.
Mikkel, 28, hadde strevd mye med å akseptere sin egen kropp. Han syntes han var for liten og for smal, og sa ofte til seg selv at ingen jenter vil ha en sånn pingle, annet enn som venn. Han hadde alltid vært en jentenes venn. Flere ganger hadde han vært forelsket i smug, men uten å vise det fordi han var sikker på å bli avvist. Han syntes alle andre unge menn var store og muskuløse, og han var mye fortvilt over det han mente var dårlige framtidsutsikter for seg selv. Ingen visste at Mikkel strevde med seg selv. Mikkel var alltid gøyal og kjapp i replikken. Han hadde mange venner, men ingen som visste om hvor plaget han var med kroppen.
Så fikk han kjæreste og var lykkelig for det, men samtidig livredd for at hun skulle forlate ham til fordel for en større og mer mandig type. En natt de ble liggende og snakke lenge, fortalte han til kjæresten om hvor redd han var, og hvor mange komplekser han hadde for kroppen. Kjæresten lyttet, holdt rundt ham og strøk ham, mens han gråt som et lite barn. Mikkel følte at en stor stein forsvant fra magen, og han var fortumlet over å merke at kjæresten mente det når hun fortalte hvor fin hun synes han var. De gjorde en avtale om at han skulle si fra til henne når han fikk følelsen av å være for liten eller ikke bra nok på andre måter. Mikkel kjente at vissheten om at han kunne snakke med henne, og at hun visste om kompleksene, mange ganger var nok til at de gamle tankene og følelsen av å være altfor liten smuldret litt opp. Det var første gang Mikkel hadde snakket med noen om kompleksene sine i det hele tatt, og han var overveldet over effekten.
Mikkel opplevde det frigjørende ved å erkjenne at noe er vanskelig, og i tillegg snakke om det og be om hjelp hos en han hadde tillit til. I neste omgang ble det lettere for ham å akseptere seg selv som han var. Det er lett å se utenfra at dette er det lureste han kan gjøre, det nytter ikke å bytte ut den kroppen man er. Livet blir lettere og bedre når vi slår oss til ro i oss selv. Mikkel i sin lille mannskropp, jeg i min bjørkekvinnekropp og du i din, uansett hvordan du ser ut.
Selvaksept frigjør energi, slik at vi kan gi slipp på selvopptattheten og kikke ut på verden rundt oss, med base i en god nok og velstelt nok kropp. Og ikke minst: Selvaksept gir utstråling, fordi vi gjennom å akseptere oss selv «flytter inn» i oss selv. Slik at det blir liv i vårt utadvendte blikk. Dette er viktig: Når vi steller, pleier og pynter oss selv og i tillegg aksepterer kroppens størrelse, form og overflate som den er skapt, slik at vi kan bruke kroppen og glemme den – da får vi tak i det vakreste av alle smykker, nemlig vår egen utstråling. Lyset og livet i øyene, ledigheten i kroppsspråket overgår all annen pynt.
Selvaksept frigjør energi – også til å gjøre endringer, hvis du erkjenner at endringer er ønskelig og mulig. Det kan dreie seg om å innse behovet for å bevege seg mer, eller hvile mer. Det kan dreie seg om kosthold og drikkevaner, det kan dreie seg om å gå ned i vekt eller om å få tips til hvordan du vil kle deg. Poenget er at aksept kan gi deg evnen til å skille mellom hva som må få være slik det er, og hva du vil gjøre noe med. Og i tillegg energi til å gjøre noe med det, slik at du kan øke din trivsel i deg selv og din følelse av verdighet sammen med andre.
Å få tak i selvaksepten er å gjøre en 2. ordens endring. Innenfor rammen av selvaksept kan vi gjøre 1. ordens endringer med god effekt, som å slanke oss eller legge på oss, fikse på håret, pynte oss på andre måter, avhengig av hva vi synes vi trenger. Fordi selvaksepten gjør det mulig å godta det som ikke kan endres, og endre det som er mulig og ønskelig å endre. Slik at pyntingen kan foregå i selvfølelsens tjeneste, med fornøyd fravær av kroppsoppmerksomhet som resultat.
Seksualitet
Seksualiteten er kanskje det ypperste eksempelet på at selvfølelsen næres gjennom den positivt framtredende kroppen og ikke bare ved at kroppen glemmes. Når Leder snakker om den ekstatiske kroppen, mener han kroppen som glemmer seg selv, og som retter blikket utover mot verden. I seksualiteten handler ekstasen ikke lenger om hengivelse til den ytre verden, men til kroppsligheten og intimiteten. Gode seksuelle opplevelser kjennetegnes ved at kroppen – og sjelen i kroppen – i seg selv blir vår verden, og at verden for øvrig får seile sin egen sjø en stund. Nå er det kroppen som er i oppmerksomhetens sentrum, nå er det verden vi skal glemme. Den andres kropp opptar oss selvfølgelig, men i høyeste grad også vår egen.
Nå er det jo ikke likegyldig for oss hvem som bor i kroppen til den vi har sex med. Som Merleau-Ponty sier: «Det er ikke en kropp vi ønsker å besitte, men en kropp, som er besjelet av bevissthet.» I et kjærlighetsforhold er dette innlysende, men det gjelder nok også i løsere seksuelle forbindelser. Det er ikke likegyldig hvilken sjel som bor i kroppen, selv en «one-night-stand» har som regel utgangspunkt i et minimum av sjelelig kontakt.
I det seksuelle møtet er det kanskje nettopp denne besjelingen som kan skape den intense kroppsligheten. Et av de beste rådene man kan gi til elskende par, er «vær til stede i kroppen». God seksualitet handler om nærvær og tilstedeværelse; om å være oppmerksom på det som skjer – om å hengi seg til felles nytelse og kroppslig/sjelelig intimitet.
Og nettopp i det seksuelle møtet strever mange med engstelsen for ikke å være bra nok. Det å være naken og nær en annen vil for mange puste liv i kompleksene. Slik som for Eva; hun knyter seg når hun har sex med kjæresten, fordi hun er redd for at han skal tenke stygt om kroppen hennes, og fordi hun er redd for å ikke være god nok i senga. Kanskje hadde det hjulpet henne å vite at kjæresten mest av alt er opptatt av å merke at hun hengir seg og nyter det de gjør sammen. Og at han dyrker kroppen hennes fordi hun er kvinne, og fordi han er glad i henne. God sex handler ikke om perfekte kropper som betrakter hverandre. Det handler om kropper som nyter og hengir seg til lyst og følelser.
Kanskje ville det også hjulpet Eva å fortelle om kompleksene sine til kjæresten, slik at han kan hjelpe henne med å akseptere kroppen, slik som Mikkel gjorde. Sjansen for at han liker henne slik hun er, er nemlig overhengende. Gjennom å sette ord på komplekser kan vi løse dem opp, så de ikke blir til hinder for nærhet og seksualitet.
Den norske psykiateren Svein Haugsgjerd sier i boka Kjærlighetens kraftlinjer at den menneskelige seksualiteten sitter i hodet, og at hjernen er vårt viktigste seksualorgan. Han sier at seksualiteten er vel så mye sjel som kropp. Og at «den måten vi opplever vår egen seksualitet på, er en integrert, uatskillelig del av vår livshistorie». Slik jeg tolker Haugsgjerd, peker han på hvordan vi lar bevisstheten fylle (eller ikke fylle) og bruke (eller ikke bruke) kroppen ved seksuelle møter, og hvordan vi integrerer seksualiteten som en del av livet.
Seksualiteten som atmosfære i livet
Merleau-Ponty beskriver seksualitet som en viktig del av menneskets eksistens, han sier at seksualiteten er en flertydig atmosfære som strekker seg utover hele livet. Og:
Det er en osmose mellom seksualiteten og eksistensen, det vil si at eksistensen strømmer ut i seksualiteten, og at seksualiteten omvendt strømmer ut i eksistensen, slik at det for en gitt beslutning eller handling er umulig å angi den seksuelle motivasjons andel og andre motivasjoners andeler, umulig å karakterisere en beslutning eller en handling som «seksuell» eller «ikke seksuell»
– Merleau-Ponty, s. 133, min oversettelse.
I denne forståelsesrammen er seksualitet mye mer omfattende enn sex. Likevel vil livets seksuelle atmosfære stimuleres av sex, sannsynligvis mer enn av noe annet. Merleau-Ponty sier at «fra den kroppsregion hvor seksualiteten har bolig, stråler den ut som en duft eller tone». Og jeg vil fortsette med at denne duften eller tonen frigjøres i sterkere grad når vi bruker seksualitetens «rom» i kroppen. Sagt mer prosaisk: Når du med jevne eller ujevne mellomrom har sex, holdes den seksuelle kraften mer aktiv i deg enn om du aldri har sex. Det er lettest å holde kontakten med seksualiteten i egen kropp hvis man bruker kroppen seksuelt.
Seksualitet innebærer tiltrekning og/eller kjærlighet til en annens kropp (og sjel), men også kjærlighet til egen kropp. Det er vanskelig å hengi seg til seksuell glede for den som misliker kroppen sin sterkt. Den gode seksuelle opplevelsen forutsetter mot til å la egen kropp bli framtredende, slik at den kan nytes av deg selv og av den andre. God sex forutsetter den lystframtredende kroppen, i motsetning til den dysframtredende.
Igjen kan Leders begrepspar «fokal kontra bakgrunn» være nyttig. Akkurat som bevisst trening av ryggmusklene kan bidra til mer aktiv bruk av ryggen og bedre holdning også når vi glemmer den (fokalt fraværende), vil sex stimulere den seksuelle atmosfæren eller duften i livet, også når vi glemmer seksualiteten og er opptatt av andre ting. Seksualiteten hentes fra bakgrunnen og inn i «fokal» bruk. Kanskje ved at vår utstråling blir mer sensuell, kanskje ved at vi blir gladere, kanskje ved at våre blikk får øye på mer, kanskje ved å skape vitalitet. Livet får mer tone og duft.
At sex skaper stemning i livet, kan vi vel trygt slå fast. Men seksuell aktivitet er faktisk ikke en forutsetning for denne stemningen, atmosfæren og duften som vi snakker om, tror jeg. Mange voksne har perioder i livet hvor sexlivet ligger brakk, uten å miste seksualiteten som tilstedeværende atmosfære: Den kan være der som flørt, som en lengsel, som et engasjement eller som frustrasjon. Noen voksne kan til og med leve hele livet uten sex, og likevel være preget av en form for seksuell energi, eller vitalitet.
Selvaksept frigjør energi – også til å gjøre endringer.
Elsk kroppen, bruk kroppen – glem den og vær i den
Kroppen er det beste redskapet du kommer til å ha, og dessuten ditt hjem her på jord. Du gjør lurt i å stelle og pleie kroppen, på måter du selv trives med. Du gjør også lurt i å fokusere på det kroppen er god til, og det du liker ved den, framfor det du misliker eller skulle ønske var annerledes. Og det lureste av alt er å flytte ordentlig inn i kroppen, slik at du kan være der med sansene vendt utover. Du er i kroppen, du bruker den og glemmer den.
Viktig om kroppen:
- Kroppen kan bli plagsomt framtredende på ulike måter: blant annet gjennom stressreaksjoner, ved at pyntebehovet tar overhånd, og gjennom spise- og treningsforstyrrelser.
- Den plagete kroppen hindrer oss i fraværets frihet: Vi tvinges til å tenke på kroppen i stedet for å være i den og bruke den.
- Det beste vi kan gjøre, er å passe på kroppen, stelle den og pynte den i tråd med våre egne standarder for velvære. Og deretter glemme den, fordi:
- Den ekstatiske kroppen er selvfølelse og gir selvfølelse: Dette er den levde kroppen som hengir seg til aktivitet og samvær med andre.
Forslag til gode kroppsopplevelser:
- Be noen ta i deg eller holde rundt deg. Erfaringen av å bli holdt, særlig hvis den som holder, er villig til å holde deg en god stund, kan ha mirakuløs effekt på følelsen av å være deg, i din egen kropp.
- Le, ordentlig latter løser opp spenninger og skaper nærhet til deg selv.
- Beveg deg, tren, gå tur, gjør yoga, løp, svøm, hopp på trampoline, dans.
- Gå til den indre kroppen, flytt oppmerksomheten fra den ytre til den indre kroppen når du merker at du tenker negativt om deg selv.
- Stell kroppen: Klipp håret, fil føttene, ta et bad, skrubb huden, smør deg inn med krem som lukter godt, hvil deg, pust dypt, barber deg, ta en ansiktsmaske, mediter.
- Husk å glemme kroppen, vend blikket ut mot verden og de andre menneskene rundt deg. Pass på at ikke kroppspleien tar overhånd.
- Se deg selv i speilet, gjerne naken, og observer hva du føler når du ser på deg selv. Du vil sikkert like noen deler av kroppen bedre enn andre. Noe ved kroppen skaper kanskje negative følelser. Forsøk uansett å si til deg selv at dette er meg, jeg kan like og mislike ulike deler av kroppen min, og uansett så er det meg. Dette er mitt hjem her på jord. Jeg aksepterer at det er slik jeg er. Prøv å ta innover deg betydningen av å akseptere din egen kropp. Gjør dette mange ganger.
- Onaner, få tak i og bli kjent med nytelsespotensialet i din egen kropp.
- Når du har sex med en annen: Forsøk å tre inn i nytelsen, og hvis det er vanskelig: Minn deg selv på det alle sexundersøkelser viser, nemlig at din partner mest av alt ønsker å oppleve din åpenbare glede over å være der sammen med ham eller henne, ikke at kroppen skal se sånn eller slik ut.