Vi mennesker har mye til felles med alt annet organisk liv, med planter og dyr. I likhet med planter kan vi oppta næring og forplante oss, og i likhet med dyr kan vi sanse, bevege oss og føle behov – men ulikt både planter og dyr har vi rasjonelle evner, som setter oss i stand til å vurdere hvorvidt vi bør gjøre det ene eller det andre.
Nå er det vanlig å anta at planter ikke har impulser eller behov som tas ut i en eller annen form for atferd, men vi kan alle være enige om at dyr har det. Dyr kan angripe eller trekke seg tilbake, de kan vise hengivenhet eller også det vi mennesker vil tolke som mangel på interesse. Men vi vil allikevel ikke tenke at den atferd dyr fremviser, er valgt i den forstand at dyret kan holdes ansvarlig for denne atferden – at det ville ha vært mulig for et dyr å velge å ikke angripe eller flykte i en gitt situasjon, og at dyret derfor står ansvarlig for sine handlinger.
Å styre seg selv
Med mennesker har det seg annerledes. Om et lite barn velter og knuser et glass, kan vi nok både bli sinte, opprørte og frustrerte – men vi retter ikke vårt sinne mot barnet i den forstand at vi kjefter på det, ansvarliggjør det eller truer med sanksjoner. Men om et litt eldre barn på fem år i sinne kaster et glass på gulvet så det knuser, vil vi oppføre oss annerledes. Da vil vi nok både kunne kjefte, ansvarliggjøre og true med sanksjoner – og det vil vi gjøre fordi vi antar at det ville ha vært mulig for femåringen å velge å ikke gjøre det.
Vi vil kunne si: «Det er helt greit å bli sint, men neste gang du blir sint, prøv å ikke knuse glass selv om du skulle få lyst til det.» Vi appellerer til barnets evne til å styre seg selv ved å introdusere et skille mellom det å ville noe, ha lyst til noe, ønske noe, og det å faktisk gjøre det man har lyst til eller ønsker. Det å øve opp evnen til å avstå fra å gjøre noe man har lyst til å gjøre, men som man mener det ville ha vært galt å gjøre, er avgjørende for å utvikle evnen til selvregulering.
Det finnes to måter mennesker kan styres på. Den ene kommer utenfra og består av lover, regler og sanksjoner. Den er en nødvendighet for et velfungerende samfunn, men vi skal se at den har sine grenser. Og så finnes det en annen måte mennesker kan styres på, og den kommer innenfra: Vi kan styre oss selv. Den måten å styres på kan vi kalle etisk – og etikken ligger strengt tatt som en forutsetning for lover og regler. Nettopp fordi vi mennesker er i stand til å styre oss selv, har vi også mulighet til i fellesskap å bli enige om et lovverk som skal sette grenser for handlinger.
Å få et valg
Men hva er det som setter mennesket i stand til å styre seg selv? Stikkordet er frihet. Ordet er på mange måter helt selvfølgelig for oss, og samtidig er det litt mystisk. Hvor kommer denne friheten fra? Hva innebærer den? Den danske filosofen Søren Kierkegaard reflekterer over frihetens opprinnelse, og hevder at den store hendelsen i paradis som ledet frem til syndefallet, ikke var at menneskene forsynte seg av forbuden frukt. Den store hendelsen inntraff rett før, da Gud henvendte seg til menneskene og sa at de kunne forsyne seg av fruktene på alle trærne, bortsett fra to: Kunnskapens tre og livets tre. Dermed fikk menneskene et valg, og med ett også ansvar for sitt eget liv.
Friheten gir seg til kjenne ved at vi må bevege oss ut i en åpen fremtid, hele tiden velge mellom handlingsalternativer – ja, vi er på sett og vis kastet ut i denne tilstanden. Det er et særtrekk ved mennesket at vi som oftest står i valgsituasjoner, at vi like ofte kunne ha gjort noe annet enn det vi endte opp med å gjøre. Dette er en betingelse vi ikke slipper unna. Det er ikke alltid vi har friheten i tankene når vi tar våre valg, men den er allikevel en viktig forutsetning for våre tanker om hva et godt liv er.
Frihet. Jeg liker ordet: Å bestemme over seg selv. Allerede som barn likte jeg smaken av det ordet – frihet – og jeg likte dårlig at de voksne ikke lot meg gjøre som jeg ville. Jeg ville bestemme over meg selv – jeg ville ikke at de skulle bestemme over meg. Det å stadig møte mennesker som på en eller annen måte mente å ha rett til å bestemme over meg, gjorde meg sint. Nå har jeg selv barn, og jeg møter den samme frustrasjonen hos dem.
«Du kan ikke bestemme over meg, pappa.» Min femårige datter ser på meg med et strengt blikk. «Det er ikke du som er sjefen i huset.» «Hvem er det som er sjefen i huset,» spør jeg forsiktig. «Det vil jeg ikke si,» svarer hun. Da blir det selvfølgelig litt vanskelig. Men fortsatt holder jeg masken og prøver å være så saklig som mulig. «Jo, jeg kan bestemme litt over deg, for jeg er pappaen din.» Men det hjelper ikke stort. svaret kommer kontant: «Nei, det kan du ikke. Det er ingen som bestemmer over Pippi.»
Sin egen autoritet
Astrid Lindgrens barneskikkelser griper tak i barn – og voksne – og det skyldes at hennes beskrivelser av Emil, Pippi og Ronja tematiserer denne friheten på en slående måte. Det er noe med Pippi. Hun er et barn, men bor allikevel for seg selv. Eller nesten. Hun bor sammen med en hest og en apekatt, men det er ingen mamma og pappa der. Sant nok, slik skal ikke barn leve – men samtidig beskriver Astrid Lindgren et barn som faktisk lever slik – uten å være underlagt de voksnes styring. Hun bestemmer over seg selv. Tommy og Annika synes det er litt rart, de også. Tommy spør Pippi ved en anledning: «Ja men Pippi, hvordan får du lagt deg om kvelden når du ikke har en mamma og pappa her som sier til deg at du skal legge deg?» Da svarer Pippi: «Vel, først sier jeg vennlig, men bestemt til meg selv at jeg må legge meg, og hvis jeg ikke legger meg da, så blir det bråk.»
Pippi har gått inn i rollen som sin egen forelder – som sin egen autoritet – og slik skal ikke barn leve. Det er vi voksne som skal leve slik. Men Astrid Lindgren presser grensene på en måte som skaper refleksjon – og som vekker en slumrende frihetsfølelse hos barn: Er det virkelig mulig? Kan barn virkelig styre seg selv?
Et menneskes oppvekst og utvikling dreier seg i helt vesentlig grad om frigjøring og frihet: Frigjøring fra ytre autoriteter som styrer oss som barn og unge – foreldre, lærere, myndighetsgrenser – og i stedet etablere egen frihet som den nye autoriteten. Dette er ikke en rett til å gjøre alt man har lyst til, det er en rett til å bestemme over seg selv. Frihet er å ha autoritet over seg selv. Frihet innebærer derfor også at vi kan si nei til oss selv – eller tvinge oss selv til å gjøre ting vi ikke har lyst til å gjøre.
Uværsskyer
Friheten er ikke en invitasjon til å leve ut alle sine muligheter. Valgene følger oss. Det samme gjør det som velges bort. Den franske tenkeren Alexis de Tocqueville sier at de frieste menneskene, de med flest muligheter og færrest begrensninger, alltid syntes å bære uværsskyer over sitt hode. «De virket dystre, nesten bedrøvete. Det var fordi de aldri kunne la være å tenke på de goder de ikke hadde fått.»
Tanken om et liv i frihet kan forlede mennesker til å tro at alle muligheter skal utforskes, men det handler mer om å underordne seg mulighetenes tyranni enn å leve i frihet. Frihetens mulighet blir ikke virkeliggjort om man gir etter for enhver impuls, snarere tvert imot. I den filosofiske tradisjonen har det vært vanlig å hevde at det er gjennom å gjøre seg til sin egen autoritet at friheten kommer til uttrykk. Frihet dreier seg om ikke å bli en slave av sine impulser, frihet er en invitasjon til selv å ta styringen over sitt eget liv. Som jeg allerede har vært inne på, et menneske kan ha lyst til å utføre en bestemt handling, og samtidig kan det forsøke å overbevise seg selv om ikke å gjøre det. Det ligger like mye frihet i det å si nei til seg selv som det gjør i å si ja.
Aristoteles fremhever at det særegne ved oss mennesker er at vi er i stand til å overprøve ønsker, lyster og behov – vi kan velge å ikke gjøre det vi har lyst til. Vi kan velge å gjøre noe annet. Det er denne evnen som best beskriver hva frihet dreier seg om. Friheten er et ansvar og en forpliktelse. Den rommer et krav som går langt ut over det å la seg styre av lover, regler og sanksjoner – friheten bærer med seg et krav om at den enkelte skal styre seg selv.
Friheten utgjør et fundament i det vi kan kalle den humanistiske tradisjonen, og den har røtter tilbake i den greske antikken. Den tradisjonen kan beskrives i tre punkter:
- For det første, ethvert individ har evnen, retten og plikten til å styre seg selv. Vi har evnen til å styre oss selv, og vi utfordrer allerede små barn til å gjøre det samme. Det er et definerende trekk ved mennesket.
- For det andre, derfor bør vi også ha retten til å styre oss selv. Et godt samfunn må legge til rette for at menneskene får anledning til å ha makt og myndighet i sitt eget liv. De skal ikke bare styres av lover og regler, de skal også styre seg selv ved hjelp av sin egen vurderingsevne.
- For det tredje, det er noe vi plikter. Ethvert individ står i et ansvarsforhold til seg selv. All den tid vi er i stand til å velge våre handlinger, står vi også ansvarlig for disse handlingene.
Terroristens tilregnelighet
Hva vil det si å kunne holdes ansvarlig for en handling? Dette spørsmålet fikk en sentral plass i rettssaken mot Anders Behring Breivik. Årsaken til det er allment kjent: Den første rettspsykiatriske undersøkelsen av drapsmannen fra Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011 konkluderte med at han var så alvorlig psykisk syk at han måtte erklæres for utilregnelig. Han kunne ikke holdes rettslig ansvarlig for handlingene som ble utført denne dagen. Han hadde ingen skyldevne. Det var ikke hans valg som var den utløsende årsaken til handlingen – det var hans sykdom: Paranoid schizofreni.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Selv skrev jeg en kronikk i Aftenposten, kun et par dager senere, med tittelen «Var dette gal manns verk?» Diagnosen til tross, det kunne virke som om Anders Behring Breivik ikke bare tilfredsstilte helt allmenne oppfatninger om ansvarlighet, men at han også oppfylte klassiske kriterier for å ha handlet frivillig – det vil si at han ikke var drevet av ytre eller indre tvang som fritar ham for ansvar for handlingen, Han syntes å ha hatt kontroll over handlingen og også kunnskap om handlingen. Det virker ganske klart at det har gått tanker forut for hans handlinger – at han visste hva han gjorde – og dette innebærer også at han underveis kunne ha valgt ikke å gjøre det han gjorde.
Det er i det hele tatt en rekke sider ved drapsmannens fremferd som bærer vitne om rasjonelle valg og systematisk planlegging. Var han virkelig utilregnelig hele denne tiden? Han la fra seg geværet til slutt – og det skjedde, visstnok planlagt, da han sto overfor politiet. Det var jo en svært rasjonell handling. Var han virkelig utilregnelig på dette tidspunktet?
Prefikset «u» innebærer en negasjon av tilregnelighet – og tilregnelig betyr å tilregne, å kunne gi ansvar til. Med andre ord, en utilregnelig person kan ikke holdes ansvarlig for sine handlinger. Dette er en tematikk som går til kjernen i rettsfilosofien. Det å ha strafferettslig skyldevne – at du kan dømmes som skyldig – krever at du kan holdes ansvarlig for dine handlinger. Det er et viktig rettsfilosofisk prinsipp at vi dømmer handlinger og ikke personer – og for å dømme en person for den handlingen han har utført, kreves det at han kunne ha valgt å ikke gjøre det han gjorde. Om det er grunn til å tro at det ikke var mulig for en person – at han av en eller annen grunn ikke hadde noe valg – så gir det heller ikke mening å holde ham rettslig eller moralsk ansvarlig for sine handlinger: Det var ikke mulig for ham å gjøre noe annet enn det han gjorde.
Det å hevde at et menneske ikke er tilregnelig, er imidlertid en svært dramatisk påstand – all den tid vi med det også fratar personen noe grunnleggende «menneskelig». Det finnes eksempler på mennesker som ikke kan tilregnes ansvar. Det gir for eksempel ikke mening å holde et nyfødt spedbarn ansvarlig for sin atferd. Det finnes også mennesker som er så syke at deres autonomi er tilnærmet fraværende – og av den grunn kan vi heller ikke holde dem ansvarlige for sin atferd. Men det skal mye til for å kunne hevde det. Vi må da kunne godtgjøre at en person overhodet ikke er i stand til å styre seg selv ved hjelp av egne valg og beslutninger. Vi må kunne gi vår tilslutning til følgende beskrivelse av personen: Det ville ikke ha vært mulig for ham å velge å ikke gjøre det han gjorde. I en slik situasjon kan vi heller ikke si at det foreligger personlig ansvar eller skyldevne – selv om en person har utført en kriminell handling.
Forsto han hva han gjorde?
Det som har blitt tydelig i debatten om rettssaken mot Behring Breivik, er at tilregnelighet ikke bare er et psykiatrisk eller juridisk begrep. Begrepet er like mye moralfilosofisk og allment. Det er ikke en gang sikkert at det er eksperter som skal til for å ta stilling til det. De spørsmålene som skal besvares i en diskusjon om tilregnelighet, er spørsmål det nok er mulig for mennesker flest å forholde seg til: Gir det mening å si at denne personen kunne ha valgt å gjøre noe annet enn det han gjorde? Kan vi anta at det hadde vært mulig for ham å ikke utføre disse handlingene? Var hans rasjonelle evner intakte slik at han forsto hva han gjorde? Er det slik at handlingen ikke kan føres tilbake til valg han tok av egen fri vilje?
Spørsmålenes allmenne karakter kom nettopp til uttrykk i rettssaken. Man stilte seg spørsmålet: Er det rimelig å anta at gjerningsmannen ikke hadde myndighet over seg selv da han utførte sine handlinger 22. juli 2011? Forsto han ikke hvilke handlinger han utførte? Forsto han ikke at det var han selv som hadde valgt å gjøre dette? Forsto han ikke at det var ulovlig? Forsto han ikke at han underveis kunne velge å avslutte disse handlingene etter eget ønske?
Valgene følger oss. Det samme gjør det som velges bort.
Det finnes mennesker som er så mentalt syke at det ikke gir mening å holde dem ansvarlige, men Breiviksaken viser at det skal svært mye til før vi kan frita en person for ansvar for de handlingene han eller hun utfører. Da skal vi være svært sikre på at de ikke er i stand til å velge sine handlinger, og at det ikke ville være rimelig å anta at han eller hun av egen fri vilje kunne ha valgt å ikke utføre en bestemt handling.