I de såkalte Robbers Cave-eksperimentene i 1964 og 1961 viste sosialpsykologen Muzafer Sherif (1906–1988) og kollegaene hans hvordan man kan få unge mennesker til å kategorisere andre som medlemmer i sin egen gruppe – inngruppa – eller som medlemmer av rivaliserende grupper – utgrupper, noe som skapte grunnlaget for en sterkt forenklet og ofte feilaktig forståelse av medlemmene av utgruppa.

Sherif ønsket å utforske hvordan fordommer kan oppstå mellom sosiale grupper. Felteksperimentene hans ble utført på en sommerleir for barn i Connecticut og Oklahoma. I den ene studien ble 22 gutter i en alder av 12 år ble rekruttert til å delta på leiren. Ingen av guttene kjente hverandre i forkant av studien, og alle hadde liknende sosioøkonomisk og ikke-kriminell bakgrunn.

Tre faser

Guttene ble tilfeldig delt inn i to grupper som ble holdt vekk fra hverandre i begynnelsen av eksperimentet. I den første fasen skulle guttene finne et navn til gruppen sin, og de fikk utdelt oppgaver de skulle løse som gruppe. Sherif observerte at gruppene raskt etablerte egne normer og en egen kultur. Deretter ønsket han å se hvordan gruppedynamikken og forholdet mellom de to gruppene utviklet seg da de ble satt til å konkurrere i den neste fasen av eksperimentet.

Denne fasen varte i nesten en uke, og nå skulle de to gruppene delta i en rekke konkurranser mot hverandre. Fordommene mellom gruppene begynte å eskalere. De kom først til uttrykk verbalt, ved at medlemmer i den ene gruppa begynte å snakke nedlatende om den andre gruppa. Senere eskalerte det til fysiske handlinger. Guttene begynte å ødelegge eiendelene til den andre gruppa, og den ene gruppa brente til og med ned flagget til den andre. Det endte med at gruppene måtte holdes separat fra hverandre for å hindre at aggresjonen tok overhånd. Da gruppene ble bedt om å skrive ned egenskaper ved sin egen gruppe – inngruppa – og den andre gruppa – utgruppa – fant man at inngruppa gjennomgående var forbundet med positive trekk, mens utgruppa ble forbundet med negative trekk.

Den tredje og siste fasen av eksperimentet handlet om å etablere et felles mål for de to gruppene. Begge gruppene fikk nå en oppgave som det var umulig for dem å løse alene, slik at de ble nødt til å samarbeide. Etter at de hadde jobbet sammen i flere dager for å løse oppgaven, ble de på nytt bedt om å vurdere egenskaper ved inngruppa og utgruppa. Da viste det seg at guttene var blitt betydelig mindre negativt innstilt mot medlemmene av utgruppa. Fordommene ble altså redusert da gruppene fikk i oppgave å arbeide sammen mot et felles mål.

Møtte kritikk

Sherifs klassiske studie er blitt kritisert for å ha påført de unge guttene psykologisk og fysisk ubehag. I tillegg har det blitt påpekt at det er vanskelig å vite om resultatene ville blitt de samme hos grupper med jenter eller personer fra andre sosioøkonomiske klasser, siden det bare var unge gutter fra en middelklassebakgrunn som deltok.

Likevel har studien gitt nyttig kunnskap om hvordan fordommer og diskriminering mellom grupper kan oppstå. I tillegg viser Sherifs studie oss at det å skape felles mål for grupper som allerede står i konflikt med hverandre, kan bidra til å redusere eksisterende fordommer og forbedre grupperelasjonen.

Her er et klipp om eksperimentet:

Kilder

McLeod, S. (2008). Robbers Cave. Simplypsychology.org.

Sherif, M., Harvey, O. J., White, B. J., Hood, W. R. & Sherif, C. W. (1961). Intergroup conflict and cooperation: The Robbers Cave experiment . Norman, OK: University Book Exchange.