ADA: Før Stine ble drept, tenkte jeg ofte på hvor vondt det ville ha vært å miste et av mine barn. Jeg kunne kjenne tårene presse på bare ved tanken. Om jeg leste i dødsannonser at et barn skulle begraves, begynte jeg ofte å gråte. Jeg tror de fleste foreldre kan sette seg inn i den psykiske smerten ved det å miste et barn. Men at kroppen reagerer med så sterke fysiske smerter som den gjør, tror jeg de færreste kan forstå. Da det ble klart at jentene var funnet, ble vi sendt ned til politistasjonen i Kristiansand, der vi mottok den forferdelige beskjeden. De var begge mishandlet, voldtatt og drept. Det siste vi hadde av håp, ble brått revet bort, og jeg forstod at jeg aldri skulle se Stine igjen.
STIAN: Dødsfall og sorg er en uunngåelig del av livet, og de aller fleste vil en eller annen gang oppleve å miste noen de står nær. Sorg forbindes gjerne med et bredt spekter av psykologiske reaksjoner og kan defineres som en følelsesmessig normalreaksjon på tap.
Selv om enkelte reaksjoner er mer typiske enn andre, finnes det likevel ikke én enkelt respons som fullt og helt kan forklare hva sorg er. Reaksjonene varierer fra menneske til menneske og kan for noen være milde og relativt kortvarige, mens de for andre er både ekstreme og langvarige og gjerne varer over flere år. Det er også funnet store variasjoner på tvers av kulturer. Forskning har likevel vist at de aller fleste sørgende med tiden kommer over tapet, både følelsesmessig og fysisk. Dette er dermed i tråd med den generelle forståelsen at tap er en normal livsopplevelse som de fleste klarer å tilpasse seg.
Studier viser likevel at den sorgen foreldre som har mistet et barn, går igjennom, er mer langvarig, intens og ødeleggende enn ved tap av andre nære relasjoner. En av grunnene til dette er at foreldre gjerne har et sterkere følelsesmessig forhold til barna sine enn de har til andre. Spesielt sterke synes mødres sorgreaksjoner å være. Forskning har indikert at kvinner, i tillegg til at de viser flere fysiske og psykiske symptomer enn menn, gir uttrykk for en sorg som ofte er mer langvarig og intens.
Sorg som prosess
Til tross for at teorier om sorg har røtter helt tilbake til antikken, er det gjerne Freud som blir trukket frem som den mest sentrale bidragsyteren i den mer moderne forståelsen av sorg. Freud mente at sorg var et nødvendig «arbeid», hvor hensikten var en gradvis løsrivelse av tilknytningen til den avdøde. Han brukte betegnelsen «sorgarbeid», og anså dette som en tidsavgrenset prosess, hvor hensikten var å legge sorgen bak seg. Etter Freud har det kommet mange ulike teorier om hvordan en sorgprosess forløper. Blant annet har det vært gjort flere forsøk på å kategorisere prosessen i ulike stadier, og det var lenge tilslutning til teorier om at sorgen hadde flere forskjellige faser eller stadier som den sørgende måtte igjennom for å oppnå en «vellykket» sorgprosess.
Siden midten av 1980-tallet har det skjedd store endringer i vår forståelse av sorg. Det er ikke lenger slik at vi forventer at sorgen skal avta for så å forsvinne i løpet av en tidsbegrenset periode, og det er heller ikke slik at man tror sorgen har visse fastsatte mønstre eller stadier den sørgende må igjennom. Man har også gått bort fra forståelsen om at båndene til den avdøde må brytes for at man skal komme over sorgen, slik blant andre Freud mente. Enkelte studier har til og med vist at mennesker som ikke bearbeider sorgen, i noen tilfeller klarer seg bedre enn dem som gjør det.
Selv om stadier som «sjokk», «fortvilelse» og «lengsel» i utgangspunktet er faser mange sørgende vil kunne kjenne seg igjen i, oppleves likevel denne kategoriseringen, eller faseinndelingen, av sorgen ofte som styrende for den naturlige sorgprosessen. En av konsekvensene er at de sørgende i mange tilfeller vegrer seg for å gå videre fra for eksempel «lengselsfasen» fordi de opplever at de ikke i tilstrekkelig grad oppfyller kriteriene til de etterfølgende fasene. Resultatet er dessverre at den sørgende ofte blir stående fast i sin naturlige sorgprosess.
I de senere årene er det blitt stadig mer vanlig å betrakte sorg som en vekslende prosess, der den sørgende både konfronterer og unngår følelsesmessige belastninger som er direkte knyttet til tapet. Kort fortalt består sorgbearbeidelsen av en tapsorientert og en mestringsorientert prosess, der den etterlatte på den ene siden bearbeider tapet over den avdøde, og samtidig orienterer seg mot en ny og endret livssituasjon. Denne måten å forstå sorg på kalles tosporsmodellen og er hovedsakelig gjort kjent gjennom arbeidene til de nederlandske sorgforskerne Henrik Schut og Margareth Stroebe på slutten av 1990-tallet.
Men selv om forståelsen av sorg har gjennomgått store endringer i enkelte fagmiljøer, er det ikke dermed sagt at forståelsen av sorg er endret i befolkningen. Selv i dag opplever jeg til stadighet at noen tror det finnes en «riktig» måte å sørge på. Jeg er derfor alltid opptatt av å ikke gi inntrykk av at jeg sitter med svarene til hvordan den enkelte skal sørge. Det finnes like mange måter å sørge på som det finnes antall sørgende. Noen reagerer med så sterk sorg at det er behov for psykologisk behandling, mens andre har langt mildere reaksjoner. Det er også en liten del av befolkningen som ved tap ikke uttrykker noen særlig grad av sorg.
De aller fleste som opplever sorg, betegner det som en krevende og svært utmattende prosess. Likevel er det få som ønsker at de skulle vært sin egen sorg foruten, når de ser tilbake på den. Selv hvor paradoksalt det høres ut, opplever mange at det er et privilegium å få muligheten til å sørge. Det handler i all hovedsak om å få anledning til å ta et mentalt farvel med den som har gått bort. De som fratas denne muligheten, fratas ikke bare sine kjære på en brutal måte, de fratas også muligheten for et verdig farvel.
Barns reaksjoner
Barns sorgreaksjoner skiller seg fra de voksnes. Når et barn, like etter et at dødsbudskap er formidlet, spør om det kan få lov til å gå ut og leke, kan det vel så gjerne være et uttrykk for at det trenger å ta inn det som har skjedd, litt etter litt, som at de ikke forstår omfanget av hendelsen.
Barn er hele tiden i utvikling, og sorgen de uttrykker og opplever, går derfor i bølger. Når sorgen i det ene øyeblikket er sterk og intens, vil den i det andre kunne være nærmest fraværende. Et barn på ti år vil bli ti prosent eldre i løpet av et år, og det er derfor viktig å ikke glemme at det parallelt i bearbeidelsen etter et tap foregår en formidabel personlig utvikling. For små barn vil sorgen også kunne endres eller komme sterkere tilbake i perioder da barnet når et nytt forståelsesnivå i sin utvikling.
For å forstå hvordan denne vekslingen inn i og ut av sorgen foregår, kan du forestille deg at sorgen har to rom. Det ene er fylt med minner, savn og lengsel etter den som er gått bort, mens det andre inneholder alle de oppgavene og utfordringene som er oppstått som et resultat av det tapet man har opplevd. Disse to rommene er forbundet med en dør, og litt på samme måte som i tosporsmodellen kan man «vandre» fritt mellom rommene, alt etter hvilket humør og hvilken sinnsstemning man er i. Mens voksne ofte tar seg god tid når de først er i rommet, løper barn gjerne frem og tilbake gjennom denne døren, akkurat slik de ville gjort i et hvilket som helst annet hus.
Der voksne tar seg sammen i sosiale sammenhenger og venter med å gråte eller sørge til de er alene, kan et barn spontant uttrykke savn og lengsel, uavhengig av om det er i selskap eller sitter på sengekanten på sitt eget soverom. Barn kan også finne på å stille upassende spørsmål i de merkeligste sammenhenger.
Vi voksne tar det gjerne for gitt at den døde aldri kommer tilbake, eller at vedkommende ikke lenger har vondt. Barn, derimot, forstår ikke nødvendigvis at døden er endelig. Fra dagliglivet er de er vant til at ting gjentar seg, og de kan derfor ha vansker med å forstå at den som er gått bort, ikke skal komme tilbake. De er vant til at mamma og pappa kommer hjem hver dag, og når det ikke skjer, blir spørsmålet om når den avdøde kommer tilbake, et stort eksistensielt tema for et lite barn. Derfor er det så viktig å anerkjenne slike spørsmål og ta dem på alvor.
Barn og unge tar etter de voksnes reaksjoner og søker de voksnes anerkjennelse når de uttrykker sine følelser i etterkant av et tap. De er derfor avhengige av forståelse og trygghet fra de voksnes side for å oppleve en meningsfull sorgprosess. Når et barn uttrykker sorg, enten det er gjennom gråt, taushet eller upassende spørsmål, er det viktig at voksne viser fleksibilitet og forståelse – og er der for dem når de trenger det.
Hvem vet best?
ADA: Noe av det jeg husker best fra den dagen vi satt på politistasjonen og dødsbudskapet ble formidlet, var at en dør til naborommet plutselig gikk opp. Ut kom det noen fremmede personer. En av damene gikk bort til meg, tok hånden min og klappet den mens hun så på meg med sørgmodige øyne.
– Gå vekk, bjeffet jeg mot henne.
Det var allerede mange nok folk i rommet fra før, og det siste jeg trengte, var trøst fra et fremmed menneske. Ingen av dem som var der, kunne gi meg Stine tilbake, og ingen av dem kunne forstå hvordan jeg hadde det. Det jeg trengte, var å ha mine nærmeste rundt meg.
I ettertid fikk jeg høre at denne damen var en representant fra det lokale kriseteamet. Dette var første og siste gang jeg så noe til kriseteamet i Kristiansand. De fortalte at vi kunne kontakte deres kollegaer i Grimstad om det skulle være behov for videre oppfølging. Vi var i kontakt med dem ved én anledning, men av ulike årsaker ønsket vi ingen videre oppfølging fra dem. Hvorfor det ble slik, forsøkte jeg å beskrive i et leserinnlegg jeg kort tid etter fikk på trykk i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Her følger et utdrag av de opplevelsene jeg hadde etter dette møtet:
Det summet av folk; jeg følte meg som inne i en bikube. Telefonen ringte i ett kjør, det var som en alarm hver gang. Hva holdt på å skje? Var det galskapen som tok over? Bilder av hvitkledde menn som bandt meg fast på en seng; store sprøyter flimret foran netthinnen min, ja, jeg var gal. Gal av sorg og smerter.
Virkeligheten var en annen. Jeg satt i stua i mitt eget hjem; gråten og hylene klarte jeg ikke å stoppe, jeg vugget frem og tilbake mens smertene rev i kroppen min. Min kjære mann og min svoger satte seg ved siden av meg. De holdt meg fast. Hvor var de pillene Ada Sofie hadde fått av kriseteamet? Det må vel være riktig å gi henne pillene nå? Kriseteamet hadde ikke gitt instrukser til pårørende om hvordan de skulle takle en slik situasjon.
En tredje person kom, snakket rolig; jeg puttet noe i munnen etterfulgt av noe å drikke … jeg ble kvalm, hadde bare lyst til å spy. Så etter kort tid begynte noe å skje; varmen spredde seg i kroppen min, det føltes som demonene i kroppen min sakte fløy ut. Lydene som jeg tidligere registrerte, ble svakere, de sterke luktene forsvant, alt ble stille, sløvheten som kom sigende, føltes som om jeg satt på en sky og så ned på alt som foregikk. Hylene ble til svake hulk.
– Hun er over det nå.
Den manglende forståelsen og kunnskapen jeg ble møtt med av det lokale kriseteamet, plaget meg i mange år. Mine naturlige reaksjoner ble brutalt stjålet fra meg, og smerten over å ha mistet Stine, ble forsøkt fjernet av to små piller. For dem som var rundt meg, føltes det naturlig å gi meg disse pillene, da de tross alt ikke hadde fått noen veiledning om verken virkning eller effekt. Men at kriseteamets eneste bidrag til en mor i sorg var valiumtabletter, føles fremdeles som et overtramp mot følelseslivet mitt.
Det er mulig jeg oppfattes som urimelig når jeg sier dette, men min opplevelse er at helsepersonell generelt synes å ha altfor dårlig kunnskap om hvordan de skal møte pårørende i krisesituasjoner, og for meg fremstår denne hendelsen som et tydelig eksempel på helsepersonells redsel for å møte helt naturlige reaksjoner. Når deres eneste løsning er å «dope» folk ned, er det naturlig å spørre seg om de i det hele tatt er opplært i å gi råd og veiledning til mennesker i krise?
Jeg er den første til å innrømme at det var en befriende følelse å bli sløvet ned og kjenne at smertene og sorgen langsomt forlot kroppen. At det likevel var en feilvurdering å gi meg disse pillene, har jeg aldri vært i tvil om. Jeg har spurt meg selv mange ganger om hvorfor jeg aldri blir ferdig med denne opplevelsen. Og hvorfor er det fremdeles et problem for meg å nyte et glass vin og kjenne alkoholens virkning med varmen som sprer seg i kroppen? Jeg har flere ganger prøvd, men blir alltid slått i bakken av vonde minner fra da jeg satt neddopet i min egen stue.
Etter hvert fikk jeg heldigvis såpass kontroll at jeg nektet konsekvent å ta flere piller. I stedet rettet jeg fokuset mot min tolv år gamle sønn. Han hadde mistet sin lillesøster på den verst tenkelige måten, og hadde i motsetning til meg ikke anledning til å forlate den virkelige verden med et par piller. Når han måtte klare seg uten, skulle jeg òg jammen meg klare det. Jeg var tross alt voksen.
Å sørge «riktig»
Den første tiden etter at Stine og Lena var blitt funnet, føltes det som å være i en bevisstløs tilstand. Selv om jeg mest av alt bare ville sørge og gråte, klarte jeg ikke å falle til ro. Tanken på hvem gjerningspersonen var, svirret rundt i hodet hele døgnet. Vi fikk ganske tidlig høre at alle statistikker tilsa at gjerningspersonen måtte være en som hadde en nær relasjon til jentene. De ubesvarte spørsmålene var til tider uutholdelige: Hvem kunne det være som var i stand til å drepe to uskyldige små jenter? Var det noen vi kjente?
Angsten og utryggheten rev i kroppen. Og som alltid måtte Hans Christian være den sterke klippen. Han ordnet opp i alt, fikk installert alarm og skaffet et håndvåpen som ble ladd hver kveld før vi gikk og la oss. Selv om vi visste at dette var ulovlig, var redselen for at noen skulle komme og ta ett av de andre barna så stor at vi ikke turte å la være. Hver morgen tok Hans Christian kulene ut av våpenet og gjemte dem – våpenet på ett sted og kulene på et annet. Jeg visste av sikkerhetsmessige hensyn aldri hvor noe av det lå. I dag kan jeg best beskrive denne perioden som å være deltaker i en skrekkfilm. Jeg ventet på rulleteksten, men marerittet bare fortsatte.
Siden jeg kort tid etter Stines død hadde bestemt meg for å tenke positive tanker, arbeidet jeg med det hver eneste dag. Utover sommeren gikk det stadig lettere å nå målet mitt om at det igjen skulle bli latter, musikk og glede i huset. Etter en stund klarte jeg også å starte enkelte morgener med et smil, og å være positiv i mitt møte med andre mennesker. Når noen spurte meg om hvordan jeg hadde det, var jeg alltid bevisst på å svare i et lett tonefall at jeg hadde det «bare bra». Det undret meg alltid hvordan enkelte reagerte. De ble gjerne satt litt ut av spill og hastet som regel videre. Ingen visste jo at dette var en av de øvelsene jeg hadde pålagt meg selv for å klare å komme videre.
Samtalene med Elin
Etter en stund begynte jeg å bli bekymret for at disse menneskene skulle tro at jeg ikke var glad i Stine. Kanskje ville de tenke at jeg ikke sørget når jeg svarte dem at jeg hadde det bra. Heldigvis hadde jeg Elin som jeg kunne snakke med. Hun forsikret meg om at det jeg gjorde, var helt riktig så lenge jeg følte det slik selv. Som hun sa:
– Uansett hva du gjør, vil noen mene noe om det. Om du blir tynn og mager og innlagt på Modum Bad, vil noen mest sannsynlig mene at du burde skjerpe deg og heller fokusere på dine to gjenlevende barn. Om du derimot viser at du er positiv og glad, vil helt sikkert de samme menneskene mene at du er sterk og takler dette lettere enn de fleste.
Samtalene med Elin gjorde at jeg fortsatte min kamp for å klare å være lykkelig og glad igjen. Hvorfor skulle jeg ved ikke å fungere i hverdagen bevise at jeg sørget over Stine?
Tidligere hadde jeg møtt mennesker som hadde mistet sine søsken, og opplevd at deres foreldre aldri ble de samme igjen. Jeg var derfor fast bestemt på at det ikke skulle skje med meg. Men tanken på at noen ville tro at jeg ikke var glad i Stine fordi jeg valgte å prøve å ha det bra, fortsatte likevel å plage meg. Forventet folk at jeg skulle sørge og se ulykkelig ut hele tiden, eller var dette bare noe jeg innbilte meg? Og hvor lenge skulle jeg i så fall fortsette med det?
En annen utfordring som ble tung å bære, var at identiteten min endret seg. Fra å være trebarnsmor var jeg over natten blitt forvandlet til en tobarnsmor. Jeg hadde ikke tenkt så mye over hvordan jeg skulle forholde meg til dette, før jeg den samme sommeren fikk spørsmål om hvor mange barn jeg hadde. På ren refleks svarte jeg at jeg hadde to barn. Umiddelbart kjente jeg at dette svaret ble helt feil. Var plutselig ikke Stine en del av familien lenger? Der og da bestemte jeg meg for at jeg heretter skulle fortelle folk som spurte meg, at jeg hadde tre barn, men at jeg dessverre hadde mistet det ene. Det føltes godt å bestemme seg for dette og være forberedt når et slikt spørsmål ville dukke opp igjen.
Sosiale forventninger
STIAN: Vi reagerer alle ulikt på sorg og har derfor behov for å bli behandlet på forskjellig vis. Der noen trenger nærhet og samtale, har andre behov for distanse og tid for seg selv. Å gi generelle råd er derfor en vanskelig oppgave for en psykolog eller psykiater.
Selv om de fleste mennesker som opplever tap, lider akutt i den første tiden, er det høyst individuelt hvordan symptomene utvikler seg over tid. Hos foreldre som mister et barn, er det registrert større forekomst av psykiske lidelser enn hos personer som ikke har opplevd tap. Spesielt har mødre vist seg å være sårbare, særlig det første året etter tapet. Flere studier viser en økning i depressive symptomer over tid. Likevel er det er store variasjoner både i styrke og varighet på disse symptomene. Blant et utvalg mødre som hadde mistet et barn fem år tidligere, oppfylte 27,7 prosent av mødrene de diagnostiske kriteriene for posttraumatisk stresslidelse.
Selv om tendensen altså er tydelig, er det store individuelle forskjeller. Sorg er derfor et tema det er vanskelig å snakke generelt om, nettopp fordi denne reaksjonen er befengt med så mange «sannheter» og konvensjoner om hva som er normalt og ikke normalt. Først og fremst er dette «sannheter» som synes å være skapt av andre mennesker. Ada ble ofte forskrekket over hvordan folk reagerte når hun svarte at hun hadde det bra. Dette gikk åpenbart imot den forventningen de hadde til hvordan hun skulle ha det.
Slike forventninger har vist seg å være en stor belastning for mange pårørende og etterlatte. Vi forventer at sørgende skal kle seg i sort i begravelsen, gråte ved kisten og være nedstemte og triste en periode etter dødsfallet. Disse sosiale reglene, eller forventningene, bygger i det store og hele på de erfaringene andre mennesker har fra tilsvarende situasjoner.
Den store forskjellen når det gjelder sorg etter traumatiske tap, er at de aller færreste kan sette seg inn i reaksjonene til de etterlatte. Jeg kan ikke vite hvordan Ada har hatt det, fordi jeg aldri har vært i den samme situasjonen selv. Derimot kan jeg anta hvordan hun har hatt det. Når jeg skal forsøke å forstå henne, blir det derfor naturlig å legge til grunn den antakelsen jeg har om henne. Dessverre opplever Ada, og mange andre som har lignende erfaringer som henne, at de antakelsene andre mennesker har, svært sjelden stemmer.
Lar være å smile
For eksempel er det ikke slik at de aller fleste pårørende og etterlatte føler hat overfor gjerningspersonen og ønsker hevn. Og det er heller ikke slik at alle ønsker å gå daglige turer til kirkegården for å besøke graven, slik vi ofte har en tendens til å tro. Faktisk er det mange som ikke ønsker å gå til graven i det hele tatt. Derimot er det mange som likevel gjør det – mot sin egen vilje. Nettopp fordi andre forventer eller antar at det er det man skal gjøre.
«Forventningene fra andre er så sterke at jeg i mange sammenhenger lar være å smile, fordi andre forventer at jeg skal ha det vondt.» Disse ordene kommer fra en mor som mistet sitt barn i en kriminell handling. Dessverre er hun ikke alene om å oppleve det på denne måten. Jeg har snakket mye med Ada om akkurat dette, og er selv blitt overrasket over alle de situasjonene hvor etterlatte bevisst har måttet juge for å oppfylle andres forventninger til hvordan de skal sørge.
Hvorfor det er slik, er vanskelig å si. Men langt på vei tror jeg vi finner svaret ved å se nærmere på dem som gir råd og veiledning i den første sørgeperioden. Blant andre må psykologer, psykiatere og andre spesialister ta noe av skylden for at de har bidratt til å bygge opp en forståelse i samfunnet om hva som er «vanlige» reaksjoner hos sørgende. Mangel på kunnskap er veldig ofte det som står i veien for god hjelp. Og gjennom å være kategoriske i vår tilnærming til mennesker i sorg bidrar vi til å skape forventninger som det er umulig å etterleve.
Særlig har kriseteamene et ansvar for å ikke bygge opp under de forventningene som er knyttet til hva de kan bidra med. I media blir disse teamene ofte fremstilt som den store redningen for de etterlatte når noen har vært utsatt for ulykker eller drap. Slik er det ikke. Det er ingen som kan ta bort den smerten etterlatte opplever, og det er ingen som kan gi dem deres kjære tilbake. Vi kan i beste fall bare forsøke å sette oss inn i hvordan de har det. Og det gjør vi best når vi lytter til hver enkelt og unngår å lage felles retningslinjer for hva som er riktig eller gal sorg. Når noen, mot sin vilje, blir gitt beroligende medikamenter like etter de har mistet en av sine kjære, viser ikke dette bare mangel på kunnskap. Det viser også at man ikke er i stand til å tåle å se den smerten etterlatte har som følge av tapet av deres kjære. Og tåler man ikke det, har man ingenting i dette faget å gjøre.
Men selv om det er lett å kritisere både seg selv og andre for å gjøre feil i møte med pårørende og etterlatte, er det samtidig viktig ikke å glemme at det de aller fleste sier og gjør, som regel er i beste mening. Dette gjelder helsepersonell så vel som familie og venner.
Hvem eier sorgen?
Tre av mødrene jeg intervjuet i min hovedoppgave, fortalte at de ikke lenger sørget. Ingen hadde noen gang sagt dette til andre enn sine aller nærmeste. Grunnen var frykten for hvordan folk ville reagere. Like før oppgaven var ferdig og skulle leveres til sensur, ble deler av de funnene jeg hadde gjort, fanget opp av VG. I forbindelse med en artikkelserie om drap på barn laget avisen en sak om pårørendes sorg, hvor de også presenterte mine funn. Overskriften på artikkelen var «Sorgen trenger ikke å være livsvarig», og hovedbudskapet var at foreldre som er frarøvet barna sine, senere i livet kan få det bedre enn de hadde det før barnet ble drept.
Felles for disse mødrene var at samtlige kunne nevne én eller flere positive komponenter som var tilført livet deres etter at barnet ble drept. Som en mor sa: – Jeg har funnet en større mening i mindre ting. Flere fortalte at de var blitt mer opptatt av folk rundt seg, gladere i livet, mer modne og reflekterte, og at de satte mer pris på de små tingene i livet nå enn før barnet deres ble drept. En mor fortalte at hun var blitt mer trygg på seg selv som person fordi hun, nettopp ved at hun hadde klart å mestre sorgen over tapet av barnet sitt, hadde bevist for seg selv at hun kunne klare enhver utfordring.
To dager etter at denne saken stod på trykk i VG, var jeg invitert av Stine Sofies Stiftelse til å holde et foredrag på den årlige samlingen i Grimstad for pårørende av drepte barn. Slik artikkelen, og særlig overskriften, var blitt vinklet, virket det nesten som om jeg gikk ut og bagatelliserte konsekvensene av det å miste et barn, noe som naturligvis ikke hadde vært hensikten. Jeg var derfor lenge usikker på om jeg i det hele tatt ønsket å dra, og tenkte mye på hvordan et foredrag av meg ville bli mottatt.
Samtidig følte jeg et stort behov for å ta del i denne diskusjonen. Det var tross alt ikke mine personlige påstander som hadde stått på trykk, men erfaringer fra ni mødre som selv hadde satt ord på hvordan de hadde opplevd tapet av og sorgen over deres barn. Dessuten lå det 40 timers dybdeintervju og nesten et års arbeid bak resultatene jeg hadde kommet frem til. Jeg valgte derfor å dra.
Stilheten senket seg
Ganske tidlig i diskusjonen reiste en av mødrene i salen seg og bekjentgjorde at hun stod bak ett av sitatene der det ble formidlet at livet kunne bli bedre. Av frykt for hvordan andre ville reagere, hadde denne kvinnen skjult både for venner og familie at hun hadde det bedre i livet sitt i dag enn før barnet hennes ble drept. Like etter reiste enda en av mødrene seg og ga uttrykk for det samme. Dette førte naturligvis til en viss diskusjon, og temperaturen i salen økte stadig i intensitet – helt til Ada reiste seg opp og stilte følgende spørsmål til forsamlingen:
– Hvem av dere i denne salen har rett til å si at jeg sørger feil, og hvem av dere har rett til å hevde at jeg ikke kan ha et bedre liv i dag enn før Stine ble drept?
Jeg kommer aldri til å glemme den stillheten som umiddelbart senket seg da dette spørsmålet ble stilt. For hvem er det egentlig som eier sorgen? Og hvem har rett til å si at måten jeg sørger på, er mer riktig enn måten du sørger på?
Det er mulig at en slik artikkel, formidlet i en tabloid avis, kunne oppleves som belastende for noen i en viktig fase av sorgen. Det er tross alt forskjell på dem som nylig har opplevd tap, og dem som har mistet noen flere år tilbake i tid. Likevel er det uheldig når noen nærmest legger beslag på andres sorg ved å diktere hva som er riktige eller uriktige reaksjoner. Slike holdninger bidrar til å opprettholde de sosiale «sannhetene» mange opplever som et betydelig hinder i sorgprosessen. Evner vi ikke å gjøre noe med dette, vil vi for alltid måtte leve med de gamle mytene om at sorgen har visse regler. Det er derfor svært viktig å slippe til dem som også har andre erfaringer med tap og sorg. Dette er den eneste måten å drive frem ny kunnskap på, og er avgjørende for om vi skal evne å gjøre noe med den mangelfulle kompetansen Ada etterlyser hos enkelte fagpersoner.
Å gi slipp
Sorg er så sterkt knyttet til den som har gått bort, at det ikke er vanskelig å skjønne at det å bryte sorgen samtidig føles som å bryte med barnet sitt. Når jeg har spurt etterlatte om de kan definere hva sorg er for dem, forteller de at det er alt fra sinne og frustrasjon til maktesløshet, desperasjon og tap av kontroll. Når jeg følger opp med å spørre om noen av disse følelsene fremdeles er til stede, er det flere som svarer nei. Spør jeg derimot om de fremdeles sørger, svarer de fleste ja. Dette har jeg flere ganger undret meg over. For hvordan kan det egentlig ha seg at sorgen fremdeles er der når alt det som i utgangspunktet definerte den, er borte?
Svaret jeg som oftest får, er at sorgen har skiftet karakter. Den har gått fra å være vond til å bli god. Noen omtaler til og med sin egen sorg som en slags «alliert» som er der som en bro mellom den som er død og dem som er igjen. For dem er det viktig å opprettholde sorgen fordi det er det eneste som er igjen av den relasjonen som en gang var.
Ada har tidligere fortalt at hun i en periode følte hun sviktet Stine om hun sluttet å sørge. På ett tidspunkt tok hun likevel et oppgjør med dette, og valgte å fortelle folk at hun ikke lenger sørget. Hun kom til et punkt i livet der hun ikke lenger identifiserte seg med ordet «sorg». Til meg har hun fortalt at det ikke var en vesentlig endring av følelser eller tanker som utløste dette, men snarere et oppgjør med de ordene hun brukte om seg selv.
For henne var det verken ønskelig eller særlig presist å være i sorgrollen lenger. Men selv om hun tidlig erkjente dette for seg selv, var forventningene fra andre så sterke at det var vanskelig å løsrive seg fra rollen. Da hun for første gang gikk offentlig ut og fortalte at hun ikke lenger sørget, ønsket hun på mange måter å bli «renvasket» fra den rollen hun uforskyldt var satt i. Hun var ikke lenger en mor i sorg, og klarte heller ikke å leve opp til andres forventninger om hva det ville si å være en sørgende mor. Hun byttet derfor ut ordet «sorg» med «savn», og omdefinerte på den måten andres forventninger til hvem hun var. I dag sørger hun ikke lenger over Stine. Men hun savner henne.
Forventningene fra andre
Jeg tror de færreste sørgende opplever å våkne opp en dag og plutselig erkjenne at sorgen er borte. Det er en prosess som for mange varer livet ut. Om man i det hele tatt klarer å gi slipp på sin egen sorg, vil det være ulikt fra person til person når man makter å gjøre det. Det at noen likevel klarer det, er modig gjort. Samtidig representerer det også et oppgjør med seg selv og med andres oppfatninger av hvem man ønsker å være. At etterlatte forteller så ulike historier om hvor lenge deres sorg varer, handler ikke nødvendigvis om at vi reagerer så ulikt på tap. Jeg tror for eksempel ikke at sorgen og smerten over å miste Stine har vært noe mindre for Ada enn den har vært for andre foreldre som har mistet sine barn.
For henne har det handlet om hvilke ord hun har brukt om sin egen tilstand. Ada har vært opptatt av å fortelle seg selv og andre at hun ikke lenger sørger, nettopp for å unngå å bli oppfattet som noe hun ikke lenger identifiserer seg med. På denne måten sluttet hun også å sørge den dagen hun sluttet å bruke ordet «sørgende» om seg selv.
Forventningene fra andre er så sterke at jeg lar være å smile, fordi de forventer at jeg skal ha det vondt.
I salen satt flere av de mødrene jeg tidligere hadde intervjuet i min hovedoppgave, og som for tre år siden hadde fortalt at de ikke lenger sørget. I tillegg var det kommet en del nye deltakere. Da spørsmålet ble stilt, var det kun Ada som rakk opp hånden og tilkjennegjorde at hun ikke lenger sørget. Spesialistene nikket anerkjennende, for liksom å bekrefte at det var dette de hadde forventet. I pausen kom Ada bort til meg og ville snakke om det hun også hadde registrert: – Så du det, Stian. Det var bare jeg som rakk opp hånden. De tør ikke å innrømme at de ikke lenger sørger, når det er nye folk her. Der ser du hvor mye andres forventninger har å si.