De etterlatte etter Utøya-terroren er mer tilfredse med oppfølgingen fra hjelpeapparatet enn hva som er vanlig etter enkeltvise voldsomme dødsfall. Det viser en fersk studie av den psykososiale oppfølgingen etter angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya i 2011.
Studien er gjennomført av Kari Dyregrov og forskerkolleger ved Senter for Krisepsykologi i Bergen. I dag publiseres den i fagtidsskriftet Scandinavian Psychologist som en av to nye vitenskapelige artikler om oppfølgingen.
Til sammen deltok 67 foreldre, 36 søsken, 77 nære venner og noen partnere og barn i undersøkelsen, som strakte seg over 40 måneder etter terrorhendelsen. De besvarte et standardisert spørreskjema tre ganger i løpet av denne perioden. I tillegg ble de dybdeintervjuet én gang, der temaet var hvordan de etterlattes behov for hjelp har blitt møtt i det offentlige hjelpeapparatet.
Hvordan forklarer dere den positive evalueringen, Kari Dyregrov?
– Vi knytter dette til den proaktive oppfølgingsmodellen som myndighetene iverksatte etter 22. juli. Denne modellen har sikret en mer systematisk og behovstilpasset hjelp enn tidligere, sier Dyregrov, som er sosiolog og forsker med lang erfaring fra sorg- og krisefeltet.
I den proaktive oppfølgingsmodellen lå det en anbefaling om at de etterlatte og pårørende skulle få hver sin kontaktperson som kunne sørge for kontinuitet i oppfølgingen over tid. Det var blant annet hjelperens oppgave å ta kontakt og tilby hjelp.
Ikke alle fikk proaktiv oppfølging
Men ikke alle etterlatte ble kontaktet: – Dette var en helt sentral anbefaling fra helsemyndighetene, påpeker Dyregrov. – Da er det noe overaskende at ikke flere, eller alle, av de etterlatte voksne svarte at hadde blitt kontaktet av hjelpeapparatet.
Tilbakemeldingen fra de etterlatte samsvarer ellers med hva etterlatte etter andre brå og voldsomme dødsfall tidligere har etterspurt: Flere etterlatte oppgir å ha savnet hjelp fra ulike offentlige instanser. I hovedsak dreier det seg om voksne etterlatte som kunne ha tenkt seg kontakt med psykolog eller psykiater. De tilsvarer 7 % av det samlede utvalget. Mange har savnet bedre personlig kjemi med sine nærmeste hjelpere.
– Det er viktig at hjelperen forsikrer seg om at man har forstått hverandre, sier Dyregrov. – Ikke minst bør hjelperen forvisse seg om hvilken progresjon det er i terapi og i etterlattes livsmestring. Hjelperen må forsvisse seg om de etterlatte føler seg møtt på det de sliter med.
Det er også viktig at hjelperen normaliserer de etterlattes reaksjoner og behov: – De kriserammede skal møtes som friske mennesker som har kommet i en akutt livskrise etter å ha lidd alvorlig tap ledsaget av et traume. Hver enkelt kriserammet trenger å bli sett, hørt, lyttet til og forstått som et likeverdig menneske, sier hun.
Alt dette krever en form for metakognitiv kompetanse. Hjelperen må ha evne til å reflektere over hvordan egen kunnskap, arbeidsinnsats og tenkemåte fungerer i oppfølgingen av hvert enkelt pårørende. Personlig egnethet hos hjelperen er sentralt for å gjøre en god jobb for og med etterlatte etter brå og voldsom død, understreker Dyregrov.
I tråd med støttegruppens erfaringer
Funnene fra forskningsprosjektet stemmer overens med erfaringene til Merete Stamneshagen fra Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene. – I de kommunene der det proaktive hjelpeapparatet har fungert, er det gode tilbakemeldinger fra etterlatte og pårørende, men der de anbefalte arbeidsmetodene ikke har blitt tatt i bruk, er det stor misnøye, sier Stamneshagen.
– I fremtiden håper vi at kommunene vil jobbe for en kompetanseheving innenfor sorg og traumer og for å skape en større forståelse for at oppfølging over tid er svært viktig. Det er lange ventelister for å få kontakt med kompetente hjelpere innenfor traumefeltet. Lommeboken er med på å bestemme om man kan kjøpe seg ut av helsekøen og ta i bruk det private psykologtilbudet eller ikke, sier Stamneshagen.
Hun forteller også at likemannsarbeidet, der de pårørende har fått mulighet til å dra nytte av hverandres erfaringer, har vært verdifullt og må tas på alvor.
Kompetanseutfordringer
I en gjennomgang av den offentlige oppfølgingen etter 22. juli avdekket Helsedirektoratet at enkelte kommuner har hatt kapasitets- og kompetanseutfordringer, men at de aller fleste etterlatte og pårørende har fått tilfredsstillende psykososial oppfølging.
Assisterende helsedirektør i Helsedirektoratet, Cecilie Daae, forteller at de fremdeles arbeider med å skaffe så god oversikt som mulig over hvordan tjenestene håndterte den psykososiale oppfølgingen for de rammede etter terroren.
– Samvirkeprinsippet ble spesielt viktig etter terrorangrepene, sier Daae. – Det innebærer at man må ha god kjennskap til de andre tjenesteyternes ansvars- og kompetanseområder. I psykososial oppfølging kan dette for eksempel handle om å kjenne til det lavterskeltilbudet som familievernkontorer representerer. Og i oppfølgingen man må huske betydningen av å øke mestring ikke bare hos den rammede selv, men også i den enkeltes familie og nettverk.
Nye tiltak vurderes
Ifølge Daae har det vært stor vilje og evne til samarbeid over ulike tjeneste- og sektornivåer i forbindelse med den psykososiale oppfølgingen av etterlatte.
FØLGER MED: – Tilbakemeldingene så langt tyder på de etterlatte har satt pris på proaktiviteten, sier Cecilie Daae i Helsedirektoratet. Foto: Helsedirektoratet.
Samtidig har kommunene skjerpet innsatsen for å etablere velfungerende kriseteam. Men mye gjenstår i etterarbeidet: – Vi må vurdere tiltak som å forskriftsfeste kommunale psykososiale kriseteam, å revidere veilederen for psykososiale tiltak ved ulykker, kriser og katastrofer, og å ta i bruk traumespesifikk behandlingsmetodikk i tjenestene, avslutter Cecilie Daae.
I en egen vitenskapelig artikkel i Scandinavian Psychologist beskriver Atle Dyregrov og kolleger ved Senter for Krisepsykologi hvordan de etterlatte etter Utøya-angrepet ble fulgt opp i et kollektivt program.
