«Jeg klarte 360 grader på twintip, mamma!» Min eldste sønn var rød i kinnene og ivrig da han en vinterkveld fortalte om triksene i skibakken.

Jeg så straks for meg høye svev der han landet på nakken eller ryggen. Jeg kunne bitt tungen av meg da jeg svarte, men klarte ikke å stagge bekymringen min: «Oj, så bra… men var det ikke farlig? Hvordan landet du?»

Han så skuffet ut.

Det er ikke så ofte jeg snubler over gode og praktiske oppskrifter for hvordan man bygger gode relasjoner, men jeg fant én da jeg leste den lett rotete boken Flourish av Martin E. P. Seligman. Framgangsmåten burde vært nevnt i enhver ekteskapsliturgi og på enhver helsestasjon. Ja, oppskriften «Active, constructive responding» (eller ACR) burde vært pensum for skoleelever og lærere, for ledere og kollegaer.

ACR bygger på forskningen til Shelly Gable, professor i psykologi ved Universitetet i California. Poenget er følgende: Måten vi svarer på når andre deler stolte øyeblikk eller gode nyheter, er avgjørende for relasjonene våre. Vi vil enten undergrave eller styrke dem, avhengig av om vi reagerer destruktivt eller konstruktivt.

Hvordan merkes ACR i praksis? Ryktene sier at Martin Seligman ofte forteller om en samtale han skal ha hatt med den britiske økonomen Richard Layard, der Layard beskrev William Ewart Gladstone og Benjamin Disraeli, to store personligheter (og statsministre) i Storbritannias historie. Etter et møte med Gladstone, tenkte man: «Det var den smarteste personen jeg noensinne har møtt.» Når man gikk fra Disraeli, derimot, tenkte man «Jeg er den smarteste personen han noensinne har møtt.»

Fire typer responser

Alle vet at det er viktig å støtte andre når livet går dem imot, men Gable fant noe som ikke er like selvsagt: At det er like viktig å støtte andre når de har opplevd noe godt. Med andre ord: Hvis hun skal forutsi om et ekteskap holder, holder hun en knapp på parene som deler og feirer hverandres små og store triumfer. De bygger solide, robuste relasjoner.

Det er ikke så ofte jeg synes firefeltstabeller er direkte spennende, men modellen til Shelly Gable er lett å forstå, gjenkjennbar og lærerik. Den viser hvordan vi kan gi fire typer responser sammen med nonverbale signaler når andre deler gode nyheter om seg selv. Men det er bare én av disse responsene som styrker relasjoner på sikt. Dessuten er tabellen inspirerende, for selv om alle gjør feil, er det lett å øve seg og bli bedre.

Så hva heter disse fire responsene? Hva gjør man i praksis? Sett at en venn forteller deg at han har fått en ny jobb. Hva sier og gjør du da?

• Aktiv og konstruktiv respons: «Gratulerer. Du må være skikkelig glad, du har jo hatt lyst på den lenge. Fortell! Hva skjedde? Når begynner du? Dette må vi feire.» Nonverbalt: Du ser på vennen din, smiler, gir kanskje en klem, river i et glass.
• Passiv og konstruktiv respons: «Flott. Gratulerer!» uten å oppmuntre til å fortelle mer. Nonverbalt viser du få positive følelser.
• Aktiv og destruktiv: «Innebærer ikke det mer reising? Hvordan skal du få til det?» Nonverbalt: Du rynker brynene, og viser andre tegn på negative følelser.
• Passiv og destruktiv: «Hvor skal du i helgen?» Nonverbalt: Du viser at du overhodet ikke er interessert og skifter tema, ser kanskje en annen vei eller går ut av rommet.

En hjemmelekse

Ok. Det ser lett ut å være aktiv og konstruktiv, men jeg puster lettet ut når Seligman skriver at dette ikke er naturlig for de fleste av oss, og at vi i stedet må øve oss kontinuerlig til det blir en vane. Derfor gir Seligman en ukelekse der han ber folk lytte nøye når andre forteller om noe bra som har hendt dem. Men de skal gjøre mer enn å lytte og være interesserte – de skal gi aktive, konstruktive responser så ofte de kan der de oppmuntrer den andre til å fortelle mer. De skal også legge merke til den andres reaksjoner på dette, og hvordan det å dele andres glede påvirker relasjonen.

Et lite forbehold: Som det meste annet her i verden, kan man overdrive en konstruktiv, aktiv respons. Vennen din blir kanskje brydd, eller føler at du behandler ham ovenfra og ned. Poenget er at dette må komme naturlig – falsk eller overdreven ros er ikke poenget. Poenget er å få vennen, kjæresten, kollegaen eller barnet ditt til å dele, fortelle, utdype det de er stolt av eller glad for.

Hvorfor er det så vanskelig å ha denne konstruktive og aktive responsen som en naturlig reaksjon? I mitt tilfelle med sønnen min var det bekymring som hindret meg i å dele gleden hans. Det er mange andre årsaker til at vi ikke deler andres gleder på en aktiv og konstruktiv måte. Kanskje vi tar på oss rollen som djevelens advokat. Kanskje det lurer seg inn en ørliten misunnelse, kanskje surhet har tæret lenge på forholdet. Kanskje vi har problemer med å forstå hvorfor vennen vår er så stolt, selv har vi helt andre mål i livet.

Noen hevder at relasjoner aldri står stille. At man enten er på vei mot hverandre eller fra hverandre. Det som er sikkert, ifølge Gable og Seligman, er at interessen for gledene og seirene til dine nærmeste er av avgjørende betydning.

Hva kunne jeg ha gjort annerledes da sønnen min fortalte at han endelig hadde fått til «360» (som det kalles i skimiljøet)? Jeg kunne ha sagt noe i retning av: «Så flott! Dette har du øvd lenge på. 360! Du må være skikkelig stolt! Hvordan fikk du det til? Var det noen som filmet det?» Bekymringen min blir ikke borte av at han forteller mer, naturligvis (kanskje snarere tvert imot). Men jeg kunne ventet med å snakke om sikkerhet i skibakken til en senere anledning. Alt til sin tid.

I vinter får jeg nye sjanser. Jeg skal forsøke å gripe dem så godt jeg kan.

Kilder

Gable, E. L., Reis, H. T., Impett, E. A. & Asher, E. R. (2004). «What do you do when things go right?» The intrapersonal and interpersonal benefits of sharing positive events. Journal of Personality and Social Psychology, 87, 228–245. doi: 10.1037/0022-3514.87.2.228.

Seligman, M. E. P.(2011). Flourish. A visionary new understanding of happiness and well-being. New York: Free Press.