I en klassisk studie utført ved Pennsylvania University i 1967 viste den amerikanske psykologen Martin Seligman (1942–) og kolleger at hunder som konsekvent hadde blitt utsatt for ubehagelige stimuli, valgte å forbli i den smertefulle situasjonen – selv om de senere fikk muligheten til å flykte. Dette betegnet han som lært hjelpeløshet.
I den første rekken av eksperimenter utsatte Seligman 30 hunder for et lett elektrisk sjokk. En gruppe med hunder hadde muligheten til å rømme fra første stund, men den andre gruppen fikk ikke denne muligheten før en uke senere. Gruppen av hunder som fra starten av kunne rømme ved å hoppe over en liten barriere, viste normale tegn til å unngå de elektriske sjokkene ved å flykte fra situasjonen som skapte dem. Den andre gruppen hunder, som ikke fikk mulighet til å rømme den første uken, viste derimot en annen oppførsel.
Etter syv dagers hvile ble disse hundene på nytt plassert i en boks som ga elektriske sjokk, men denne gangen med muligheten til å flykte. Likevel forble hundene i boksen hvor de fikk elektriske støt, fremfor å hoppe over den enkle barrieren.
Seligman forklarte fenomenet ved at hundene hadde lært seg at de var hjelpeløse, noe som hindret dem i å flykte fra den ubehagelige situasjonen. Den lærte hjelpeløsheten mente han hadde opphav i at den første situasjonen, hvor hundene fikk elektriske sjokk uten mulighet til å rømme, var ukontrollerbar.
I en ukontrollerbar situasjon er det vanlig å lære at oppførsel og konsekvenser er uavhengige av hverandre – at det man gjør, ikke fører noe sted. Derfor kan man gi opp å prøve også når omstendighetene senere endrer seg.
Lært hjelpeløshet har senere blitt demonstrert hos mennesker. I et av Seligmans oppfølgingseksperimenter fikk studenter i oppgave å løse 25 anagrammer som alle hadde det samme mønsteret. Studentene løste oppgavene raskere og raskere for hver gang. En annen gruppe hadde først fått i oppgave å løse anagrammer som de ikke viste at var umulig å løse. De brukte etterpå mye lengre tid enn de andre studentene til å løse selv de enkle anagrammene.
Her er et klipp som viser hvordan lært hjelpeløshet kan oppstå hos mennesker:
Studien til Seligman kan kritiseres for å være uetisk fordi den påførte hundene traumer. Likevel har den gitt oss betydningsfull kunnskap om lært hjelpeløshet. Teorien om lært hjelpeløshet er blitt brukt til å forklare blant annet psykiske lidelser som depresjon og sosial angst. En person med depresjon kan for eksempel oppleve liten kontroll over egne omstendigheter og føle at ingenting nytter. Selv om det på et senere tidspunkt kan være flere muligheter for å endre situasjonen, kan den opplevde hjelpeløsheten føre til at personen ikke tar grep for å komme ut av depresjonen.
Kilder
Cherry, K. (2014). What is learned helplessness. Lastet ned fra Psychology.about.com.
Seligman, M. E. P. & Maier, S. F. (1967). Failure to escape traumatic shock. Journal of Experimental Psychology, 74, 1–9. doi: 10.1037/h0024514.
Seligman, M. E. P. & Maier, S. F. (1976). Learned helplessness: Theory and evidence. Journal of Experimental Psychology: General, 105(1), 3–46. doi: 10.1037/0096-3445.105.1.3.