Jeg er en psykolog som har forvillet meg inn i TV-bransjen. Dagene mine består i å utveksle historier med kreative kollegaer, lete etter gullkorn fra forskningen og tenke ut måter å lage TV av det på. Det er en spennende jobb som man får mye positiv oppmerksomhet for å gjøre.

Men TV‑produksjon er en uforutsigbar bransje. Om du har arbeid, avhenger av at produksjonsselskapet du jobber for, klarer å få nye prosjekter fra TV-kanalene. Derfor er som regel kontraktene korte, og min løp ut i slutten av juni. Derfor søkte jeg ny jobb. Ikke fordi jeg absolutt måtte, men fordi jeg snublet over en stilling som vekket interesse – en lederstilling ved et sykehus i Oslo. For noen uker siden fikk jeg beskjed om at stillingen var min om jeg ønsket den.

Det var en spennende, relativt godt betalt jobb, og den var trygg. Fast ansettelse, gode pensjonsordninger og avgrenset arbeidstid. Ledelsen og arbeidsmiljøet har svært godt rykte og, viktigst av alt, det er en jobb jeg av tidligere erfaring vet jeg både liker og har anlegg for.

Jeg var i utgangspunktet bestemt på å ta jobben. Helt til min nåværende arbeidsgiver ga meg tilbud om kontrakt ut året og deltakelse i spennende prosjekter som det kanskje blir noe av.

Valget stod plutselig mellom to spennende jobbtilbud – akkurat som det valget du fikk i første setning. Jeg tipper du du svarte «ja» på det spørsmålet. Jeg antar det, for vi mennesker elsker valgmuligheter. Vil du få tildelt en kontorstol eller selv velge mellom fire? At bilen kommer i én farge eller hundre? Vil du velge mellom to sjokolader eller 144 (som var det gjennomsnittlige utvalget i norske dagligvarebutikker i 2010)?

Forskningen viser i alle fall at vi foretrekker valgmuligheter. Men den viser også at når vi faktisk står overfor valgene vi ønsket oss, så blir det ikke alltid helt som vi hadde tenkt. Det er det noen gode grunner til.

Umulig å veie kostnad mot nytte

I håp om å sortere tankene litt gjorde jeg det en personlig veileder sikkert ville ha rådet meg til: Jeg satt opp et liste med fordeler og ulemper. Jeg vurderte viktige ting som fleksibilitet, reisetid, lønn, pensjon og karrieremuligheter.

Men hvorfor? Er vi i det hele tatt i stand til å gjøre slike vurderinger? Mye forskning tyder på at vi ikke er spesielt flinke til å vurdere hva som er viktig for oss. Vi verdsetter for eksempel lønn høyt, men faktum er at lønnsnivået ditt spiller liten rolle for hvor lykkelig du blir (forutsatt at du har dekket dine grunnleggende behov). Og hva vet jeg egentlig om fleksibiliteten i den nye jobben? Og hvordan skulle jeg vekte muligheten på min nåværende arbeidsplass – den som det bare kanskje blir noe av? Hvor stor er sannsynligheten for at det blir noe av det, og hvilke dører åpner denne muligheten senere – hvis det blir noe av den, da.

Verden er et uforutsigbart sted, og ingen har til nå klart å spå hva som skal skje i framtiden. Hvordan skulle jeg klare å anslå to forskjellige livsløp – avhengig av jobbvalg – når tippeeksperter sliter med å spå om Molde går seirende ut av oppgjøret på Lerkendal?

Det klarer vi selvfølgelig ikke, og når man allerede står i et hull, er det liten vits i å fortsette å grave.

Frykten for å angre

Men det er ikke bare vår manglende evne til å veie kostnader mot nytte som gjør valgsituasjoner vanskeligere enn vi forventer. Det gjør også vår iboende skrekk for anger. Kan vi unngå å ta valg vi er redde for å angre på, så gjør vi som regel det. Det motsatte, å søke valg vi kan angre på, er selvfølgelig ingen god løsning, så det er en fornuftig mekanisme. Men i en verden hvor valgmulighetene møter oss overalt, og hvor antallet valgmuligheter øker dramatisk, blir det et problem.

For som psykologen Barry Schwartz sier i sitt TED-foredrag, når valgmulighetene blir mange, er det lett å se for seg at man kunne ha tatt et bedre valg. Og når du har tatt valget ditt og du innser at det ikke er perfekt (som det aldri er), hvem skal du skylde på da? Du kunne ha valgt annerledes, og i etterpåklokskapens lys burde du ha gjort det. Forskning viser da også at tilfredsheten med egne valg går ned når antall valgmuligheter øker, og at andelen som angrer går opp.

Se det engelskspråklige foredraget:

Jeg kjente på akkurat det samme. Etter hvert kom et ganske intenst ubehag snikende. Ikke fordi jeg var redd for å ende opp i en jobb jeg ikke ville trives i, men fordi jeg så for meg at om et år eller to ville den jobben jeg ikke valgte, seile opp som det soleklart beste alternativet.

Mitt utgangspunkt viste seg også å være særdeles dårlig. I en studie av hva folk angrer på, er valg av jobb den tingen folk angrer seg mest på – kun slått av utdanning.

Valg paralyserer

Jo mer jeg tenkte på valget jeg stod overfor, desto mer forvirret ble jeg. Og forskning viser at jeg er blant mange. Valgsituasjoner har en lei tendens til å gjøre oss handlingslammet. Jeg ble bare forvirret av å vurdere fordeler og ulemper. Valget vokste seg stort i hodet og handlet til slutt om et valg mellom 35 år i helsevesenet kontra 35 år i TV-bransjen som formidler. Jeg snakket med venner, foreldrene mine, kollegaer og selvfølgelig kona – etter hvert i håp om at de skulle ta beslutningen for meg. Men hver gang de kom med sine anbefalinger, kom jeg med vektige motargumenter. Jeg hadde, tross alt, gjennomført en kostnad–nytte-analyse av samtlige alternativer.

Jeg sov dårligere og fikk anløp til spenningshodepine og øresus. Klassiske tegn på at stressnivået er høyere enn det burde være.

Studier viser at når valg blir mer sammensatte, unngår vi i stor grad å ta dem hvis det lar seg gjøre (Chernev, 2003; Iyengar, Jiang & Huberman, 2004). Et klassisk eksempel er en studie fra 2000, kjent som «The Jam Study». I valget mellom 6 og 24 syltetøy viste den at 30 % tok valget om å kjøpe syltetøy når de fikk seks alternativer å velge mellom, mens bare 3 % tok valget dersom de fikk presentert 24 syltetøy (Iyengar & Lepper, 2000). Artikkelen hadde den passende tittelen When choice is demotivating: Can one desire too much of a good thing?. Når valg av syltetøy kan bli for mye for oss, synes svaret på det spørsmålet å være et entydig «ja».

Så, hvis du kunne ha valgt igjen, ville du ønsket å få to gode jobbtilbud eller ikke? Jeg er ikke sikker på hva svaret mitt ville vært, men jeg er sikker på at jeg hadde vært bedre stilt uten akkurat det valget jeg fikk. Uansett hva jeg hadde valgt, er det grunn til å tro at jeg hadde blitt akkurat like fornøyd på lang sikt, og samtidig hadde jeg spart meg for en uke med laber søvnkvalitet, ubehaget ved å kaste bort tiden til de som ga meg tilbudet, og ikke minst hadde jeg hatt en ting mindre jeg kanskje kommer til å angre meg på.

Inntil videre er jeg føre var og har skrudd av jobbsøket. Så får jeg leve i usikkerheten og se hva som skjer.

Kilder

Chernev, A. (2003). When more is less and less is more: The role of ideal point availability and assortment in consumer choice. Journal of Consumer Research, 30, 170−183.

Iyengar, S. S. & Lepper, M. R. (2000). When choice is demotivating: Can one desire too much of a good thing? Journal of Personality and Social Psychology, 79, 995−1006. doi: 10.1037/0022-3514.79.6.995.

Iyengar, S. S., Jiang, W. & Huberman, G. (2004). How much choice is too much: Determinants of individual contribution in 401 k retirement plans. I O. S. Mitchell & S. Utkus (red.), Pension design and structure: New lessons from behavioral finance(s. 83−97). Oxford: Oxford University Press.

Schwartz, B. (2005). The paradox of choice: Why more is less. New York, NY: Harper Collins.