Cannabisplanten inntas vanligvis ved røyking, men den kan også spises, inhaleres, has i matvarer eller tilberedes som te. Inntaket utløser rus. I tillegg til en følelse av velvære eller eufori følges rusen av andre virkninger i sentralnervesystemet som sløvhet, nedsatt hukommelse, sanseforvrenging, nedsatt muskel koordinasjon, økt impulsivitet, nedsatt evne til å planlegge og å løse oppgaver, tankeforstyrrelser, psykoser og angst. Ved gjentatt bruk kan en viss toleranse for stoffet utvikles, det vil si at man over tid bruker mer stoff for å oppnå samme ruseffekt. Cannabisbruk medfører en moderat risiko for avhengighet (Hall & Degenhardt, 2009). Cannabis har også effekter av betydning for andre kroppsorganer enn hjernen, blant annet hjerte, lunger og immunsystemet.
Plantene inneholder utallige kjemiske forbindelser, blant dem de 109 ulike cannabinoider som er oppdaget hittil (Mehmedic et al., 2010). Virkningene av naturlige cannabinoider er ikke fullt ut klarlagt, og selv for de mest kjente av dem avdekkes det stadig nye egenskaper. Plantens innhold av cannabinoider er det som avgjør dens virkninger. Delta-9-tetrahydrocannabinol (THC) som er en av de hyppigst forekommende cannabinoider i planten, er den som er hovedansvarlig for ruseffekten. Innholdet av THC forandrer seg med plantens vekst og varierer i ulike deler av den.
En annen cannabinoid som finnes i nesten like store mengder i den viltvoksende planten, er cannabidiol (CBD). Selv om ikke cannabidiol bidrar til rusvirkning, har den evnen til å dempe uønskede virkninger av cannabis, som for eksempel psykotiske symptomer.
Dyrkningen av cannabis har blitt betydelig mer profesjonell i løpet av få tiår. Intensiv innendørsdyrkning med regulert lysforhold og optimalisert næring til plantene har økt utbyttet av avlingene. Man krysser planter med de beste genetiske egenskapene, utfører genetisk seleksjon av hunnfrøene og fjerner hannplantene etter blomstring for å unngå befruktning. Alt dette har ført til en markant økning av THC-innholdet i cannabisplanter som er tilgjengelige for konsum. Cannabis kan selges i mange former og under betegnelser som kan variere fra land til land. Noen av de vanligste er marihuana, hasjisj og cannabisolje.
Hvordan virker cannabis?
Cannabisprodukter inneholder kjemiske forbindelser som har ulike effekter i kroppen. Stoffene påvirker funksjonene i kroppens celler gjennom reseptorer i cellemembranen. Mange celler, for eksempel i ulike deler av hjernen, har reseptorer for cannabisstoffer på utsiden av cellemembranene. Når cannabisstoffene kommer i kontakt og binder seg til dem, setter reseptorene i gang forandringer inne i cellen. Det finnes to typer av cannabis-reseptorer: CB1, som hovedsakelig finnes i nervesystemet, og CB2, som hovedsakelig finnes i cellene som danner immunsystemet. Aktivering av CB1-reseptorer forårsaker hevet stemningsleie og kan gi angst og panikk. Hukommelse, tidsoppfattelse samt syns- og hørselsinntrykk påvirkes også. THC utøver sin psykoaktive effekt ved å binde seg til CB1-reseptoren.
CB2-reseptorer finnes først og fremst på immunceller, men også i sentralnervesystemet. Aktivering av CB2-reseptoren kan dempe betennelsesutløst smerte (Wintermeyer, Moller, Thevis, Jubner, Beike & Rothschild, 2010). Betegnelsen cannabinoider gjelder alle stoffer som har evne til å binde seg til cannabisreseptorene i menneskekroppen.
Menneskekroppen er også i stand til å danne egne stoffer som kan binde seg til cannabisreseptoren. Disse stoffene kalles for endogene cannabinoider. Sammen med cannabinoider fra planteriket danner de den gruppen som vi kaller naturlige cannabinoider. Betegnelsen syntetiske cannabinoider brukes på stoffer som er framstilt på laboratoriet for å etterligne virkningen av naturlige cannabinoider, og som ikke finnes i naturen.
Flere av cannabisplantens effekter har potensiell nytte som behandling for en rekke sykdommer. Den har smertestillende og betennelsesdempende egenskaper, den har effekt mot muskelkramper, øker appetitten og senker trykket i øyevæske. Disse effektene har ført til betydelig forskning med tanke på å utvikle nye medisiner for smerter, kvalme, overvekt og muskelspasmer.
I Norge er det per i dag kun registrert ett legemiddel med innhold av cannabinoider. Sativex® inneholder THC og administreres som munnspray bestående av ekstrakter fra cannabis, hovedsakelig tetrahydrocannabinol (THC) og cannabidiol (CBD). En dose Sativex inneholder 2,7 mg THC og 2,5 mg CBD. Til sammen ligning inneholder en typisk rusdose cannabis ca. 25 mg THC og varierende CBD. Preparatet er ment til bruk ved muskelspasmer hos pasienter med multippel sklerose.
Oppdagelsen av cannabisreseptoren på 1980-tallet førte til at man kunne designe kjemiske forbindelser som binder seg til disse, og således utløse de samme effektene som naturlige cannabinoider. Syntetiske cannabinoider har blitt brukt til å utforske cannabisreseptorens rolle i menneskekroppen og til utvikling av medisiner med de samme eller motsatte effekter av det naturlig cannabis har.
Økende innhold av THC
Innholdet av THC varierer i ulike cannabisprodukter, avhengig av plantens genetikk og vekst og hvilken del av planten som benyttes. I tillegg er cannabisprodukter ferskvare ved at THC-innholdet taper seg over tid, særlig dersom produktene eksponeres for lys. Flere undersøkelser har pekt på at THC-innholdet i cannabisprodukter har økt over tid. Dette bekreftes i en ny sammenfatning av alle tidligere publiserte studier av cannabisstyrke (Cascini, 2012). Den fastslår at THC-innholdet i cannabisprodukter har økt markant, spesielt i løpet av de siste ti årene.
Mye av denne økningen tilskrives profesjonalisering av dyrkningen og især utbredelsen av sinsemillavarianter som kan inneholde mer enn 20 prosent THC i plantenes toppskudd. I flere land har det blitt rapportert at sinsemilla utgjør opp til 60–70 % av cannabisproduktene som har vært på markedet de siste årene (Di, Morgan, Dazzan, Pariante, Mondelli & Marques, 2009; Tsumura et al., 2012). Videre har man observert at parallelt med den kraftige økningen av THC, ser man et fall av plantenes innhold av CBD. Den viltvoksende cannabisplanten har som oftest et like høyt innhold av CBD som THC, mens sinsemillavariantene inneholder lite eller nærmest ingen CBD. Dette skyldes etter alt å dømme genetisk seleksjon, da den type planter som naturlig har høyest THC-innhold ofte inneholder lite CBD (Bruci, Papoutsis, Athanaselis, Nikolaou, Pazari & Spiliopoulou, 2012).
Inntil for relativt få år siden var THC-innholdet i cannabis hovedfokus ved vurdering av cannabisproduktenes farlighetsgrad. Den helsemessige betydningen av CBD-innholdet i cannabis har blitt klarere gjennom studier gjort de siste årene. Ved å gi THC og CBD til mennesker, både sammen og hver for seg, har man kunnet fastslå at CBD motvirker flere av de uønskede effektene av THC, spesielt tankeforstyrrelse og psykose, men også angst og negative effekter på hukommelse (Bhattacharyya et al., 2010). CBD gir i seg selv ikke rus.
Det foreligger betydelig forskning på THC, CBD og psykotiske symptomer; både eksperimentell forskning som nevnt over og naturalistisk forskning, for eksempel undersøkelser av innholdet av CBD i hår hos cannabisbrukere. I en slik undersøkelse (Morgan et al., 2011) ble det funnet signifikant flere psykotiske symptomer hos brukere som ikke hadde påvisbar CBD i hår, sammenlignet med cannabisbrukere som hadde målbar CBD i hår. Andre undersøkelser basert på hvilken type cannabisprodukter brukerne foretrekker, har kommet til lignende resultater (Schubart, Sommer, van Gastel, Goetgebuer, Kahn & Boks, 2011).
Forskning kan også tyde på at CBD demper THCs effekter på avhengighet, og at CBD kan tenkes brukt i behandling av avhengighet generelt. Individer med avhengighetsproblemer har en selektiv oppmerksomhet rettet mot objekter og steder som kan relateres til inntak av rusmidler. Graden av oppmerksomhet som rettes mot rusmiddelrelaterte bilder sammenlignet med den som rettes mot bilder av naturlig belønning (for eksempel mat), samt hvor fristende de vurderer disse bildene å være, har vist seg å være et godt mål på graden av avhengighet.
Morgan et al. (2011) har undersøkt dette fenomenet hos cannabisbrukere som røykte cannabis med høyt CBD-innhold mot dem som røykte cannabis med lavt CBD-innhold. Gruppene var i utgangspunktet like med hensyn til cannabiserfaring og intensiteten av cannabisbruk. De ble bedt om å røyke en joint med deres egen cannabis på vanlig vis. Ved å bestemme THC-konsentrasjonen i spytt etter røyking fant man at begge grupper hadde fått i seg tilsvarende mengder THC under røyking. Under disse betingelsene ble det vist at røykere av cannabis med høyt CBD-innhold under rusen viet cannabisrelaterte stimuli mindre oppmerksomhet, og de vurderte både bilder av rusmidler og av mat som mindre fristende enn dem som røykte cannabis med lavt CBD-innhold. Forfatterne konkluderer med at CBD har et potensial for bruk i behandling av cannabisavhengighet også og muligens i behandling av avhengighet generelt.
Funnene av at CBD bidrar til nedsatt hukommelse hos cannabisbrukere, er også interessante, særlig funnene av varige effekter på hukommelsen hos de yngste røykerne. En forringelse av hukommelse og verbal læring har blitt satt i sammenheng med den mengden cannabis som brukes og debutalderen for cannabisbruk, uavhengig av inntak av alkohol eller andre rusmidler (Solowij et al., 2011). Ved bruk av bildediagnostikk har andre studier vist en reduksjon av volum i hippocampus ved cannabisbruk, et område i hjernen som er sentralt for hukommelsen (Yucel et al., 2007). Det er holdepunkter for å tro at CBD kan motvirke tap av hippocampusvolum forårsaket av cannabisinntak (Hermann & Schneider, 2012).
Konsekvensene av økende THC-innhold
En økning av THC-innholdet i cannabisprodukter behøver ikke å ha følger i det hele tatt, annet enn at brukerne trenger mindre av stoffet for å få i seg den ønskede mengden THC. Alternativt kan det føre til at brukere blir eksponert for mer THC, og at det i sin tur kan ha helsemessige konsekvenser. At brukere i dag faktisk får i seg større mengder THC enn før, er svært vanskelig å bevise.
I en nylig studie utført i Norge av Vindenes et al. (2013) så man på variasjon over tid av konsentrasjoner av THC målt i blodet til et stort antall personer mistenkt for å kjøre i påvirket tilstand. Man så da en signifikant økning av THC-konsentrasjonene målt i blod i løpet av perioden fra 2000 til 2010, og at konsentrasjoner av andre populære rusmidler, som amfetamin eller alkohol, ikke viste den samme utviklingen. Resultatene kunne således tyde på at cannabisbrukere i Norge faktisk eksponeres for høyere konsentrasjoner av THC gjennom røyking av cannabis enn tidligere.
Den utstrakte bruken av «sinsemilla»-produkter som inneholder lite eller ingen CBD, er enda en grunn til å frykte et økende omfang av negative konsekvenser av cannabisbruk i framtiden. De uheldige helsemessige konsekvensene av cannabis er per i dag allerede betydelige. I en studie fra Australia, som har en høy forekomst av cannabisbruk, beregnes det at cannabisbruk er ansvarlig for ca. 10 % av alle helsemessige problemer forårsaket av ulovlige rusmidler i landet (Hall & Degenhardt, 2008). Økningen av cannabisrelaterte problemer de siste ti årene synes ikke å kunne forklares med økt forekomst av cannabisbruk i samme periode (Bonn-Miller et al., 2012). Om dette skyldes forandringer i CBD-innholdet i cannabis, er uvisst, men det kan være en del av forklaringen.
Syntetiske cannabinoider
Etter at THC ble identifisert på 1960-tallet og de cannabinoide reseptorene ble isolert på 1980-tallet, ble det utviklet en rekke syntetiske stoffer som har evne til å binde seg til cannabinoidreseptorene. Disse stoffene, heretter omtalt som syn tetiske cannabinoider, er en stor familie som er kjemisk forskjellige, men som ligner THC i virkningen. De ble utviklet for å kunne forske på de nyoppdagede reseptorene, samt med tanke på å finne fram til nye medikamenter i smertebehandling. Det var imidlertid vanskelig å skille ønskede effekter fra ruseffekten og andre uønskede virkninger, så kun et fåtall av de syntetiske cannabinoidene brukes ved medisinsk behandling i dag (EMCDDA, 2012).
I de siste årene har «gatekjemikere» startet produksjon av syntetiske cannabinoider, og siden 2004 har forskjellige urteblandinger tilsatt disse stoffene blitt solgt på Internett med navn som Spice, K2, Genie, Yucatan Fire. Merket Spice ble raskt det mest populære av disse urteproduktene, og spice har blitt til et generisk navn som brukes for å omtale en rekke urteblandinger tilsatt syntetiske cannabinoider der plantematerialet i seg selv har ingen eller bare en svak rusvirkning.
Til tross for at syntetiske cannabinoider binder seg til CB1-reseptoren og utøver effekter som ligner på THC, har de fleste en kjemisk struktur helt ulik THCs. De fleste er små molekyler, fettløselige og flyktige, noe som gjør at de raskt kommer inn i hjernen. Andre kjemiske egenskaper varierer og kan gi betydelig utslag i hvor lenge rusen varer, og hvor mye stoff som skal til for å utløse rus for hvert enkelt av de syntetiske stoffene.
Det finnes over 140 typer syntetiske cannabinoider. Innholdet i produktene som selges som urteblandinger eller i pulverform, er svært variabelt, både med tanke på hvilke syntetiske cannabinoider som er tilsatt, hvor mange stoffer de inneholder og renhetsgrad av stoffene. I tillegg til syntetiske cannabinoider kan Spice-produkter inneholde andre syntetiske rusmidler, for eksempel syntetiske amfetaminer, syntetisk khat eller syntetiske opioider. Brukere risikerer uforutsigbar effekt og utilsiktede overdoseringer.
Brukerdosene for de syntetiske cannabinoidene er svært små, men variable, i størrelsesorden 0,5–5 mg. Det betyr at ett gram rent stoff kan tilsvare mellom 200 og 2000 doser. Dersom man kjøper det i ren pulverform, vil dosestørrelsen variere mye mellom de ulike cannabinoidene, og det kan lett føre til overdosering. Syntetiske cannabinoider kan inntas ved røyking, ved inhalasjon eller gjennom munnen.
Syntetiske cannabinoider kan påvises i blod og spyttprøver etter inntak. Studier har vist at syntetiske cannabinoider i den form de inntas i, ikke nødvendigvis gjenfinnes i urin etter et enkeltinntak, mens flere omdannelsesprodukter skilles ut i høyere konsentrasjoner i urin. Siden syntetiske cannabinoider er strukturelt forskjellige fra THC, vil de fleste ikke påvises ved hurtigtester for cannabis.
Effekter av syntetiske cannabinoider
Det er begrenset kunnskap om hvordan kroppen tar opp, omdanner og eliminerer cannabinoidene. Etter røyking oppnås toppkonsentrasjonen relativt raskt. Varigheten av rusen varierer betydelig mellom de ulike stoffene og med dosen, alt fra minutter til flere døgn. Syntetiske cannabinoider er generelt sett mer potente enn THC, med store variasjoner. Enkelte syntetiske cannabinoider er i stand til å utløse effekter ved konsentrasjoner i blod som er nær hundre ganger lavere enn det som er tilfellet for THC.
Syntetiske cannabinoider har også kapasitet til å utløse den maksimale effekten av cannabisreseptoren i motsetning til THC som aktiverer reseptorene kun til et visst punkt (Showalter, Compton, Martin & Abood, 1996; Wintermeyer et al., 2010). Dette medfører at ved inntak av økende doser med syntetiske cannabinoider ser man en tilsvarende sterkere effekt, mens for THC vil denne økningen etter hvert nå et tak der man ikke får noen sterkere effekt selv om man fortsetter å øke dosen.
Syntetiske cannabinoider oppgis av brukere å ha en sterk cannabislignende effekt (Vandrey, Dunn, Fry & Girling, 2012). Brukere beskriver blant annet en følelse av å være «høy», en drømmeaktig tilstand, ukontrollerbar latter og økt energi. En rekke negative effekter er også beskrevet etter inntak av syntetiske cannabinoider, som tretthet/ sløvhet, hukommelsesvansker, hjertebank, nervøsitet/engstelse, paranoia, svimmelhet, kvalme og hallusinasjoner.
Ved overdosering vil de fleste symptomene ligne dem man ser ved cannabisintoksikasjon: lavt blodtrykk, sløvhet, angst, røde øyne og psykotiske symptomer. Hjerterytmeforstyrrelser, angina, hjerteinfarkt og slag kan også forekomme uavhengig av inntatt dose. I tillegg er det rapportert om andre alvorlige symptomer som vanligvis ikke er assosiert med bruk av cannabis, som kramper, lavt nivå av kalium i blodet, høyt blodtrykk og bevissthetstap (Forrester, Kleinschmidt, Schwars & Young, 2012). De hyppigste symptomene synes å være psykiatriske samt kvalme og oppkast, mens de farligste effektene synes å være ekstremt høy puls og blodtrykk, brystsmerter, hjertekrampe og ekstrem angst.
Det er grunn til å tro at syntetiske cannabinoider har større potensial enn naturlige cannabisprodukter for å utløse psykiatriske symptomer, inkludert psykoser (Every-Palmer, 2011). Syntetiske cannabinoider er rene stoffer og inneholder ikke andre naturlige cannabinoider som finnes i cannabisplanten som cannabidiol, den reduserer som nevnt risikoen for psykose.
Syntetiske cannabinoider gir trolig høyere risiko for psykiatriske symptomer.
Det finnes ingen motgift til behandling av akutte forgiftninger med syntetiske cannabinoider. Ved milde og moderate symptomer kan monitorering av tilstand og væskebehandling være tilstrekkelig. Pasienter med symptomer på angst, panikkanfall og agitasjon kan behandles med benzodiazepiner. Antipsykotisk medikasjon kan vurderes hos psykotiske pasienter (Gay, 2010). Man vet fremdeles lite om langtidseffektene ved bruk av syntetiske cannabinoider hos mennesker.
Kilder
Auwärter, V. (2012). Personlig kommunikasjon. EMCDDA-møte, Budapest 2012.
Bahattacharyya, S., Morrison, P. D., Fusar-Poli, P., Martin-Santos, R., Borgwart, S., Winton-Brown, T. … McGuire, P. K. (2010). Opposite effects of delta-9-tetrahydro-cannabinol and cannabidiol om human brain function and psychopathology. Neuropsycho-Pharmacology, 35(3), 764–774. doi: 10.1038/npp.2009.184.
Bonn-Miller, M. O., Harris A. H. & Trafton J. A. (2012). Prevalence of cannabis use disorder diagnoses among veterans in 2002, 2008, and 2009. Psychological Services, 9(4), 404–416. doi: 10.1037/a0027622.
Bruci, Z., Papoutsis, I., Athanaselis, S., Nikolaou, P., Pazari, E. & Spiliopoulou, C. (2012). First systematic evaluation of the potency of Cannabis sativa plants grown in Albania. Forensic Science International, 222(1–3), 40–46. doi: 10.1016/j.forsciint.2012.04.032.
Cascini, F. (2012). Investigations into the hypothesis of transgenic cannabis. Journal of Forensic Sciences, 57(3), 718–721. doi: 10.1111/j.1556-4029.2011.02021.x.
Di, F. M., Morgan, C., Dazzan, P., Pariante, C., Mondelli, V. & Marques, T. R. (2009). High-potency cannabis and the risk of psychosis. British Journal of Psychiatry, 195(6), 488–491. doi: 10.1192/bjp.bp.109.064220.
Dresen, S., Ferreiros, N., Putz, M., Westphal, F., Zimmerman, R. & Auwarter, V. (2010). Monitoring of herbal mixtures potentially containing synthetic cannabinoids as psychoactive compounds. Journal of Mass Spectrometry, 45(10), 1186–1194. doi: 10.1002/jms.1811.
EMCDDA (2012). Understanding the «Spice» phenomenon. Hentet fra www.emcdda.europa.eu.
Every-Palmer, S. (2011). Synthetic cannabinoid JWH-018 and psychosis: An explorative study. Drug and Alcohol Dependence, 117(2–3), 152–157. doi: 10.1016/j.drugalcdep.2011.01.012.
Gay, M. (2010). Synthetic marijuana Spurs State Bans. The New York Times, 10.06.2010. Hentet fra www.nytimes.com.
Forrester, M., Kleinschmidt, K., Schwarz, E. & Young, A. (2012). Synthetic cannabinoid and marijuana exposures reported to poison centers. Human & Experimental Toxicology, 31(10), 1006–1011. doi: 10.1177/0960327111421945.
Griffiths, P., Sedefov, R., Gallegos, A. & Lopez, D. (2010). How globalization and market innovation challenge how we think about and respond to drug use: «Spice» a case study. Addiction, 105(6), 951–953. doi: 10.1111/j.1360-0443.2009.02874.x.
Hall, W. & Degenhardt, L. (2009). Adverse health effects of non-medical cannabis use. Lancet, 374(9710), 1383–1391. doi: 10.1016/S0140-6736(09)61037-0.
Mehmedic, Z., Chandra, S., Slade, D., Denham, H., Foster, S., Patel, A. S. … ElSohly, M. A. (2010). Potency trends of Delta9-THC and other cannabinoids in confiscated cannabis preparations from 1993 to 2008. Journal of Forensic Sciences, 55, 1209–1217. doi: 10.1111/j.1556-4029.2010.01441.x.
Schubart, C. D., Sommer, I.E., van Gastel, W. A., Goetgebuer, R. L., Kahn, R. S., & Boks, M. P. (2011). Cannabis with high cannabidiol content is associated with fewer psychotic experiences. Schizophrenia Research, 130(1–3), 216–221. doi: 10.1016/j.schres.2011.04.017.
Showalter, V. M., Compton, D. R., Martin, B. R., & Abood, M. E. (1996). Evaluation of binding in a transfected cell line expressing a pheripheral cannabinoid receptor (CB2): Identification of cannabinoid receptor subtype selective ligands. Journal of Pharmacology and Experimental Therapeutics, 278(3), 989–999.
Solowij, N., Jones, K. A., Rozman, M. E., Davis, S. M., Ciarrochi, J., Heaven, P. C. … Yücel, M. (2011). Verbal learning and memory in adolescent cannabis users, alcohol users and non-users. Psychopharmacology, 216(1), 131–144. doi: 10.1007/s00213-011-2203-x.
Tsumura, Y., Aoki, R., Tokieda, Y., Akutsu, M., Kawase, Y., Kataoka, T. … Kurahashi, K. (2012). A survey of the potency of Japaneese illicit cannabis in fiscal year 2010. Foresic Science International, 221(1–3), 77–83. doi: 10.1016/j.forsciint.2012.04.005.
Vandrey, R., Dunn, K. E., Fry, J. A. & Girling, E. R. (2012). A survey study to characterize the use of Spice products (synthetic cannabinoids). Drug and Alcohol Dependence, 120(1–3), 238–241. doi: 10.1016/j.drugalcdep.2011.07.011.
Wintermeyer, A., Moller, I., Thevis, M., Jubner, M., Beike, J. & Rothschild, M. A. (2010). In vitro phase I metabolism of the syntethic cannabimimetric JWH-018. Analytical and Bioanalytical Chemistry, 398(5), 2141–2153. doi: 10.1007/s00216-010-4171-0.