Depresjon er en snikende tilstand, som en tåke som siger inn over oss og gjør det svært vanskelig å orientere seg. Mangelen på følelser blir etter hvert framtredende, mens de repeterende negative tankene hamrer løs på en stadig vikende rest av et selvbilde. Tomheten og meningsløsheten preger det personlige landskapet. Ingenting betyr noe mer, alt er revnende likegyldig.

Det er vanskelig å finne noen forsonende trekk ved depresjonen, ikke minst når vi kan legge til at den øker dødeligheten omtrent like mye som røyking. Samtidig må vi ikke la ordet depresjon stjele alt av livets myke, mørke akkorder. Vi trenger ord som melankoli, en langt vakrere, roligere tilstand enn depresjonen, med en stor porsjon varme i seg. Som når vi samler oss foran peisen i ro og mak til ettertanke og kanskje tar litt av verdens meningsløse urettferdighet inn over oss. Eller når vi rusler i skogen om høsten og vasser i høstløvet. Naturen hjelper oss kanskje til å verdsette det melankolske mer enn andre steder. Alle tilstander og årstider har kvaliteter det er verdt å samle på. Melankoli er å ta livet på alvor, mens depresjon er lite annet enn tomhet og fravær av liv.

Alle trenger støttespillere her i livet, en heiagjeng, en supporterklubb. Opp gjennom livet har mange av oss møtt slike supportere og gjort dem til en del av vårt indre, mentale støtteapparat. Foreldres ubetingede kjærlighet, læreren som grep fatt, bikkja som håpefullt logret og ventet på dagens luftetur, kjærestens varme hånd, vennene som var der, lederen som så … Slike støttende opplevelser blir med oss videre i livet og gir oss tro på at vi har verdi selv når livet går oss imot.

Men den deprimerte opplever at supporterklubben har tatt kvelden, reiste hjem i pausen etter nok en begredelig førsteomgang. Kanskje skyldes det at oppveksten ikke ga grobunn for at de gode supporterne kunne innta tribunen. Det kan skyldes at den deprimerte er blitt mobbet eller hadde foreldre som var langt mer opptatt av sitt enn av barnet. Eller kanskje en krass leder eller ubarmhjertig oppsigelse knekket egenverdet og egenstøtten. Uansett grunn, mangler vi denne egenstøtten, blir det ekstra tøft å ri av de tøffe periodene i livet.

Øv opp din indre supporter

Mens noen «bare» trenger å gjenoppdage sine indre supportere, må andre kanskje bygge opp en helt ny supporterforening. Og da kan du være en helt avgjørende supporter. For i perioder hvor vi ikke klarer å være der for oss selv, trenger vi andre personer som er der for oss, mennesker – enten det er familie eller venner, kolleger eller ledere – som kan bære håpet vi selv har mistet. Jobben deres er å støtte oss inntil vi klarer å støtte oss selv, å synge kampsangene til vi nynner dem selv, å være der for oss inntil vi igjen har troen på oss selv.

Én grunn til at vi trenger denne støtten, enten den kommer fra vårt indre eller våre omgivelser, er at evolusjonen har gjort noe særdeles merkelig med den depressive, nedstemte, utbrente. For når vi mest av alt trenger en hjerne – en bevissthet – som spiller på lag med oss, velger den i stedet å fungere som en kjip skolebølle. Når vi ligger nede, velger bevisstheten å skape minner og tanker som forteller oss at vi er dumme, verdiløse, ikke verdt å elskes. Den ikke bare ser, men forsterker uren hud, kviser og skjeve neser. I det store og hele velger den å sparke noen som ligger nede.

Tenk om evolusjonen i stedet i disse situasjonene hadde hjulpet oss til å huske at vi er elsket, er verdt noe, har venner. At vi også har pene øyne, et sjarmerende smil og humor. Men nei, det virker ikke som om dette faller oss naturlig akkurat der og da. Derfor trenger vi supportere i livet vårt – en vi bærer med oss i vårt indre, eller en som omgir oss.

Når vi her snakker om supporterens støtte, snakker vi ikke først og fremst om medgangssupporterne (selv om de er hyggelige nok). Vi snakker om dem som ikke bare stiller opp når nedrykket truer, men også når du faktisk har rykket ned til lavere divisjoner. Vi snakker om dem som er villige til å følge laget til forblåste, regnfulle gjørmesletter på skakke tretribuner som ligger langt unna drømmen om elitespill. Vi snakker om den gode supportergjengen som stiller opp den regntunge dagen da du rykker ned, og gir deg håp, anerkjennelse og applaus til tross for at du selv i det avgjørende øyeblikket leverer under pari. Ja, som tar bølgen på pur trass!

Vi trenger alle slike supporterforeninger, for livet består av rikelige anledninger til å rykke ned for en stakket stund. Men på sikt rykker vi opp igjen – om ikke annet for en liten stund. De indre supporterne høres i vår indre samtale med oss selv, der de gir de nødvendige støtteerklæringene når livet går sin skjeve gang. «Dette går bra», «du er flink», «fordi du er verdt det», «det ordner seg».

Vi kan øve opp og rekruttere medlemmer til vår indre supporterklubb for eksempel ved å gjøre slik psykologen Martin Seligman anbefaler. Legg merke til at du da ikke bare vil høre «Du er flink», men «Du er flink fordi du leverer gode, oversiktlige anbud som gir kundene et godt beslutningsgrunnlag, noe som er et viktig bidrag til at vi inngår stadig nye kontrakter.»

Hvis du gjør denne øvelsen jevnlig, gjerne hver dag om mulig, over noen uker vil de indre supporterne lære seg stadig nye sanger de kan dele med deg fra tribunen. Bevisstheten og evnen til å ta vare på øyeblikkene økes sakte, men sikkert på denne måten.

Den positive psykologien står i sterk kontrast til den indre dialogen mange utbrente og deprimerte går rundt med. For der den positive psykologien holder oss flytende, skrur den nedstemte seg selv ned. Når man har gått på en smell, er nedkjørt og i krise, er det vanskelig å få øye på og huske de tingene i livet som gjør at man føler seg verdifull. Depresjonen er en ufin følgesvenn i så måte. For hvorfor i all verden skal de deprimerte først og fremst huske det de ikke fikset, når de har langt mer behov for å merke seg det de fikk til?

Synskorreksjon for nedstemte

Det er flere grunner til at depresjoner og nedtrykthet virker slik på oss. En viktig grunn handler om hvordan hukommelsen er organisert. «Walking down memory lane» er kjent nok, som når vi er på vår gamle barneskole og husker den ene episoden etter den andre, minner vi trodde var tapt for alltid. Men vi har også en følelsesmessig «memory lane». Er vi glade, husker vi lettere glade ting, er vi triste, er det lettere å huske det som er trist.

Kort fortalt betyr det at når vi tenker på ting vi ikke har fått til, kommer vi på enda flere ting vi ikke fikk til. Og når vi føler oss nedstemte, kommer vi på enda flere minner som trykker oss ned. Vi trenger derfor å finne et sett med briller som korrigerer for det depressive blikket. For depresjon, håpløshet og utbrenthet er nesten som en synsfeil. Det betyr selvsagt ikke at alt i livet ditt vil løses av en synskorreksjon. Men mange av utfordringene vi står overfor, er enklere å gripe fatt i når vi ser klarere. Kanskje består løsningen av å gå rundt. Eller over. Eller tilbake. Men når vi ikke ser, blir vi bare stående.

Om glasset er halvtomt eller halvfullt, avspeiler to ulike holdninger til verden. Og som med grunnholdninger ellers er det ikke lett å avgjøre hvilken av dem som er mest riktig. I stedet bare tar vi dem for gitt. Enten har vi tillit til andre mennesker, eller vi mener det er fornuftig å vise en sunn dose skepsis til agendaen deres. Eller vi mener ting vil ordne seg til slutt, mens andre mener det er bare et tidsspørsmål før ting går galt. Og enten vi tror på det ene eller det andre, finner vi at grunnholdningene våre noen ganger er til hjelp, mens de andre ganger er til hinder.

Nordmenn har for eksempel generelt sterk tillit til andre mennesker, og vi kjøper bolig til flere millioner uten å lese kontrakten. Det er både befriende og effektivt i mange sammenhenger, men gjør nok også at nordmenn har signert en og annen eiendomskontrakt rundt om i verden som burde ha vært lest noe grundigere.

Vi bærer også med oss ulike grunnholdninger til oss selv som personer. Noen av dem hjelper oss til mestre motgang, andre skaper problemer for oss. Det betyr ikke at vårt blide åsyn teflonbehandler oss mot motgang. Det betyr at hvordan vi forholder oss til livet sånn generelt, kan påvirke hvordan vi mestrer ulike hendelser – ikke minst dem som går oss imot.

Vi er nok ikke så verst vant til å tenke gjennom hvilke holdninger vi har til andre mennesker. Barn får høre at de skal være snille mot andre og ivareta dem rundt seg. Men kanskje lærer vi mindre om hvordan vi skal være snille mot oss selv og ivareta oss selv. Det er i hvert fall slående hvor mange som går rundt med temmelig negative holdninger til seg selv.

Vår indre samtale avslører da en aktiv indre kritiker som stadig melder seg på og setter spørsmålstegn ved det vi gjør: «Er dette bra nok?» «Hva tenker de andre nå?» «Dette går aldri bra.» Og i fastlåste situasjoner som strekker seg over tid, kan dialogen utvikle seg i uheldige retninger inntil vi nærmest mobber og trakasserer oss selv når vi aller mest kunne trenge vår egen støtte og omsorg.

Hadde disse tankene kommet fra en god venn, ville vi garantert revurdert vennskapet. Men når det er vi selv som formidler disse sterke fordommene, aksepteres de stilltiende. For vår egen holdning til oss selv ligger langt unna den gylne leveregel som forteller oss at vi skal gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Gylne leveregler fra helvete

«Hvis jeg mislykkes med noe, betyr det at jeg ikke er bra nok.» Treffer vi en venn eller noen i familien som tenker på denne måten, er vi raske til å korrigere og hjelpe til med a nyansere bildet. Men når det gjelder oss selv, appliserer vi i stedet den gylne leveregel fra helvete, etter formelen: «Ikke tenk om deg selv som du tenker om andre.» Ofte omtales dette som doble standarder.

På spørsmål som: «Ville du sagt det samme til en venninne som du sier til deg selv?» blir derfor folk ofte svar skyldig. De ville selvsagt ikke forventet av andre at de skulle stå i full jobb, pusse opp huset, ha tid til venner og følge opp ungene i ett og alt i en periode hvor de sliter med sorg eller ekteskap, med jobbkonflikter eller mobbing, med angst eller utbrenthet.

Likevel er de mer enn villige til å stille slike urimelige krav til seg selv, krav det er nær umulig å leve opp til for alle og enhver, og som leder oss inn i opplevelsen av ikke å få til noe som helst – selv når vi rent faktisk får til ganske så mye. Hva er vitsen med å skryte av ting som enhver tulling kunne gjennomføre, spør den deprimerte seg. Hvem er det som kan være stolt av å gå til postkassa og hente avisa, av å komme seg ut av senga og inn i dusjen, av å spise frokost, av å lufte bikkja, av å støvsuge stua?

I siste instans er det bare personen selv som kan ta oppgjør med disse holdningene. Ja, faktisk har vi et ansvar for å tenke gjennom hvilke holdninger vi har til oss selv. Men samtidig er det perioder av livet hvor vi ikke er i posisjon til å ta dette ansvaret selv, hvor vi er avhengige av at andre tar noe av ansvaret for oss.

Still opp!

Det er ikke enkelt å vite hvor grensene for å stille opp går, verken for profesjonelle eller lekfolk. En gruppe profesjonelle hjelpere i Øst-London har fortalt at de ikke gir seg så lett når klientene uteblir: De ringer gjentatte ganger, går på stampuben for å spørre om hvorfor de uteblir, eller griper fatt i dem på gata. Så langt hadde de valgt å ikke gå hjem til folk, for et sted må grensa gå, uten at de kunne tilby noen fasit om hvor det var. For gikk de for langt eller burde de gått lenger?

I Andrew Solomons bok Mørke mitt på dagen forteller han om en gruppe behandlere som er minst like pågående som våre venner fra London. «Vi gir oss aldri, men vil fortsette å kontakte deg inntil det ikke er liv igjen i deg», fortalte de klientene. Og som Pettersen fortalte klientene at de ikke helt kunne forstå at folk fortsatt orket å gripe fatt i dem. Men de fortalte også at selv om de var irriterte over maset fra behandlerne, var de samtidig takknemlige for det. For de hadde ikke ork selv og trengte at noen utenfor tok tak i livene deres.

Nei, det er ikke enkelt å vite hvor skillet mellom det å bry seg om og det å være til bry går, selv for profesjonelle. Men skal vi likevel foreslå en tommelfingerregel alt her og nå, så må det være: Det skader ikke å bry seg litt mer.

Det er ikke din jobb å være profesjonell hjelper. For bekjente av den deprimerte er det medmenneskeligheten og vennskapet som gjør at de stiller opp. Men er du for eksempel leder, jobber i HR eller er tillitsvalgt, har du også et profesjonelt ansvar – men det er et annet profesjonelt ansvar enn det helse- og sosialansatte har. Man kan altså ikke forvente det samme av en kollega eller leder som av en lege, psykolog eller NAV-ansatt. Men man er likevel en viktig del av støtteapparatet.

Det koster å være supporter

Å være supporter i motgang kan være en prøvelse. Det er greit nok med folk som snubler, og som ikke trenger mer enn et raskt klaps på skulderen for å reise seg å gå videre. Da er det usedvanlig tilfredsstillende å ha vært til hjelp. «Jeg var der for ham da han trengte meg, og så hans takknemmelige smil.» Det er en flott fortelling – og en viktig fortelling. For det at nettopp du var der akkurat da han var på vei ned i knestående, var kanskje grunnen til at det gikk så bra: Den andre slapp å reise seg hele veien opp fra gulvet på egen hånd. I stedet var han bare ute av balanse en liten stund og kunne gå videre.

Andre ganger kan det være en tålmodighetsøvelse å være til stede for andre. Å se en person gå i dørken gang etter gang kan støkke langt inn i sjela. Det er da det gjelder å ikke gi opp håpet, men snarere å være bærer av håpet for en som er i ferd med å gi opp. For til tider er det andre som må bære håpet for oss, for vi klarer det ikke selv. Men å bære håpet for andre krever at man tar vare på seg selv som supporter.

Man kan ikke bare gi, gi, gi … Det var jo nettopp dét som gjorde at de første menneskene som ble utbrente, var sykepleiere: De var så gode på å gi at de gikk tomme. Og det er heller ikke så gøy å stå på sidelinjen og se noen skusle vekk den ene muligheten etter den andre. Da er det lett både å bli forulempet og motløs, ja, sint! Det betyr at også støttespillerne må lete fram sine egne indre og ytre supportere for å stå løpet ut.