Handlinger som vi kaller ondskap – skyldes de egenskaper ved aktøren eller situasjonen? I 1961 fulgte den politiske teoretikeren Hannah Arendt (1906–1975) rettsaken mot krigsforbryteren Adolf Eichmann i Jerusalem for The New Yorker. I den påfølgende boken, Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil, argumenterte hun for at SS-offiseren, en av hovedarkitektene bak Holocaust, hadde handlet som han gjorde verken fordi han var ond eller et sadistisk monster, men fordi han hadde sluttet å tenke som selvstendig individ. Først og fremst hadde han handlet som forventet i det systemet han var en del av; i dette systemet var imperativet «du skal ikke drepe» gjort om til «du skal drepe».

Boken ble heftig kritisert. Eichmann, mente mange kritikere, kunne ikke ha vært annet enn ond. Også Arendt, som selv var jødisk, ble beskyldt for å være ond og hatefull fordi hun etter kritikernes syn «unnskyldte» krigsforbryteren. Den amerikanske sosialpsykologen Stanley Milgram (1933–1984) ble nysgjerrig: Kunne det hende at Arendt hadde et poeng? Er vi for snare til å avvise at kanskje de fleste av oss, oss selv inkludert, kan gjøre grusomme ting om vi ikke passer godt nok på, og lar oss lede av situasjonen?

Milgram var allerede i gang med sin eksperimentrekke. Han så behovet for å undersøke på en mer systematisk måte hva som gjør personer i stand til å begå grusomme handlinger. Hadde krigsforbryterne fra annen verdenskrig bare fulgt ordre, slik mange av dem hevdet, eller var det noe spesielt ved akkurat disse menneskene som utløste atferden deres? Denne typen spørsmål belyste Milgram med sin undersøkelse av autoritetspåvirkning. Først med riktig kunnskap kan man redusere risikoen for at det skjer igjen, mente han.

En første forskningsartikkel ble publisert i 1963, samme år som Arendts bok ble utgitt. Eksperimentene, som ble utført ved Yale University i USA, startet ved at to deltakere trakk lodd om hvem som skulle spille rollen som «lærer» og hvem som skulle være «student». I realiteten var den ene deltakeren en skuespiller, og endte alltid som student. De reelle deltakernes ble alltid trukket ut til å være lærer. Deltakerne fikk høre at hensikten med studien var å undersøke hvordan straff påvirker læringsevnen.

Deltakernes oppgave som «lærer» var å gi elektriske støt med økende styrke for hver gang «studenten» ga feil svar i en memoriseringsoppgave. Studenten ble plassert i et annet rom, ute av syne for læreren. For hver gang studenten i det andre rommet svarte feil, ble deltakerne instruert til å gi et elektrisk sjokk ved å trykke på en knapp som indikerte styrken i volt. Deltakeren var uvitende om at studenten var blitt instruert til å gi flere gale enn riktige svar.

Lablederen hadde sagt til deltakerne at støtene var smertefulle, men at de ikke ville gi varige fysiske skader. Deltakeren fikk beskjed om å øke styrken for hver feil studenten begikk. Hvis deltakeren gav tegn til å ville avslutte, sa lablederen enten «vennligst fortsett», «eksperimentet krever at du fortsetter», «det er helt essensielt at du fortsetter» eller «du har ikke noe valg, du må fortsette». Hvis deltakeren fortsatt ga tegn til å ville gi seg etter disse instruksjonene, ble eksperimentet avsluttet.

«Studenten» var instruert til å rope «stopp» og uttrykke andre ubehagelige lyder underveis. Til slutt ble personen helt stille. Milgram ville se om dette fikk flere av deltakerne til å reagere og trosse den autoritæres ordre om å fortsette. Hvor kraftige støt var deltakerne villige til å gi?

Her er et klipp fra eksperimentet:

Alle deltakerne fortsatte til 300 volt. To av tre deltakere ga støt helt opp til det høyeste nivået på 450 volt. Mange fulgte den autoritære lablederens instrukser til tross for egne mistanker om at støtene kunne vært skadelige og dødelige. Selv om flere av deltakerne viste ubehag og motvilje til å fortsette, fulgte de ordre. De lot seg styre av situasjonen og autoriteten.

Til tross for at deltakerne ble detaljert debrifet etter eksperimentet, er det blitt kritisert for å være uetisk. Deltakerne opplevde mye stress mens det pågikk, og mange hadde dårlig samvittighet i ettertid fordi de ikke trosset lablederens ordre. Eksperimentet viste effektivt hvordan helt normale mennesker kan utføre relativt ekstreme handlinger under de «rette» forholdene, som her var å følge ordrene til en autoritetsfigur. Selv anstendige mennesker kan begå grusomme handlinger, er lærdommen. Tidlig i sin karriere studerte Milgram konformitet også i Norge.

Kilde

Milgram, S. (1963). Behavioral study of obedience. Journal of Abnormal and Social Psychology, 67, 371–378. doi: 10.1037/h0040525.