- Synes du det kan være vanskelig å konsentrere seg?
- Er du en av de som tenker at du er ganske god til å «multitaske», samtidig som du opplever at du ikke kommer i mål med de prosjektene som virkelig betyr noe?
- Har du problemer med å henge med på den kompliserte argumentasjonsrekka som bygges opp i faglitteraturen du forsøker å sette deg inn i?
- Har du sluttet å lese lange romaner?
I 1953 var de kulturelle og teknologiske forutsetningene for fremveksten av kognitiv psykologi – det vitenskapelige studiet av grunnleggende erkjennelsesprosesser – så smått i ferd med å gjøre seg gjeldende. Det året rapporterte den britiske psykologen Edward Colin Cherry (1914–1979) om en serie forsøk som godt kan regnes som starten på en lang og fruktbar utforskning av en helt sentral, men lite forstått prosess i vårt mentale maskineri: Oppmerksomheten.
To egenskaper ved oppmerksomheten
Cherry spør seg selv: «…hvordan oppfatter vi hva en person sier, når andre snakker samtidig («cocktail party-problemet»)? På hva slags logisk grunnlag kunne man designe en maskin («et filter») for å utføre en slik operasjon?» (Cherry, 1953, s. 976, min oversettelse). I de to spørsmålene ligger det en anerkjennelse av at denne operasjonen – utsilingen av irrelevant informasjon – er langt fra triviell, selv om vi tilsynelatende nokså rutinemessig utfører den.
Oppmerksomhetsforskningen siden Cherry har gitt mange svar, rike på finurligheter, detaljer, nyanser og teoretiske kontroverser. Samtidig har den bidratt til å identifisere et par egenskaper ved oppmerksomheten som relativt ukontroversielle og gjenkjennelige for de fleste. Likevel overser vi ofte hvor betydningsfulle de er for oss.
De er:
- Selektivitet. Det som vi retter oppmerksomheten mot, kan vi bearbeide godt (oppfatte, gjenkjenne, forstå, tenke om), lagre i hukommelsen og hente fram igjen senere. Det vi ikke retter oppmerksomheten mot, det går vi typisk glipp av.
- Stimulus-styring: Hva vi retter oppmerksomheten mot, bestemmes ikke bare av våre bevisste mål og vår «vilje», men også av miljøet rundt oss. Omgivelsene kan tvinge til seg oppmerksomheten vår, enten vi vil eller ikke.
Selektiv oppmerksomhet
Den første egenskapen, selektiviteten, er den som gjør det så himla farlig å fikle med mobilen mens du kjører. Cherry observerte selektiviteten i forsøk hvor deltakerne ble presentert for to talestrømmer samtidig. De oppfattet det som ble sagt i den de rettet oppmerksomheten mot, men oppfattet ikke hva som ble sagt i den de ikke fokuserte på.
Nyere forskning på visuell oppmerksomhet viser enda tydeligere hvor lite vi oppfatter av informasjonen som til enhver tid er tilgjengelig for sansene våre. Den såkalte flimreteknikken har produsert slående demonstrasjoner av dette. I slike forsøk blir deltakere vist et bilde av en eller annen situasjon. I et kort øyeblikk dekkes bildet over (det «maskeres») med en ensfarget grå flate eller lignende. Etter maskeringen presenteres bildet på nytt, men nå er noe i det endret: noe er flyttet på, har fått en annen farge eller er blitt borte. De to bildevariantene byttes frem og tilbake inntil deltakeren oppdager endringen. Endringene kan være nokså store, og når man først har fått øye på dem, virker de helt opplagte. Derfor er det rart at det ofte kan ta veldig lang tid å oppdage dem. Fenomenet kalles endringsblindhet.
Hvis du vil kjenne litt på irritasjonen over ikke å finne en endring du vet du skal kunne finne, og deretter, når du først har fått øye på den, på følelsen av overrasket vantro over at du ikke kunne se den før, så kan du prøve deg på noen eksempler i denne kjekke demonstrasjonen fra GoCognitive – et flott nettsted med gratis læringsressurser i kognitiv nevrovitenskap. Vantroen gjenspeiler at vi intuitivt opplever at vi oppfatter alt i vårt visuelle felt. Det er trolig den samme opplevelsen som gjør at enkelte fortsetter å tekste på mobilen mens de kjører, selv om vi alle har hørt at det er farlig. Nok et eksempel, altså, på at vi ofte lar magefølelsen overstyre bedre vitende.
Hva kontrollerer oppmerksomheten?
Forskningen på oppmerksomhet, fra Cherry og frem til i dag, viser relativt entydig at vi bare oppfatter det som oppmerksomheten er rettet mot, selv om vi intuitivt opplever å ta inn det aller meste i omgivelsene våre. Når det faktumet er etablert, så blir det veldig interessant for oss å spørre: Hva er det som bestemmer hvor oppmerksomheten retter seg? I noen grad bestemmer vi det selv, gjennom våre mål, motiver og planer. Men både Cherry og senere forskere har vært klar over at oppmerksomheten kan trekkes mot visse stimuli, til tross for at vi selv ønsker å «peke» den mot noe annet.
Hva slags stimuli er det snakk om? Et enkelt svar helt uten forbehold blir neppe riktig; både situasjonelle og personlige omstendigheter påvirker hva som er effektive oppmerksomhetsmagneter. Men ofte dreier seg om stimuli som skiller seg litt ut fra omgivelsene for øvrig – som plutselige lyder eller bevegelser, blinkende lys eller lignende.
Informasjonsteknologien vi nå sjelden er uten i mer enn korte øyeblikk (bortsett fra kanskje når vi dusjer og sover), utnytter denne egenskapen ved oppmerksomheten. Små blinkende lys på mobilen forteller oss om en ny melding eller facebook- eller twitter-hendelse. Små pop-up-vinduer på laptopen varsler om en ny e-post eller om møtet som snart begynner. Ofte er varslene akkompagnert av små lyder, slik at det blir nærmest umulig å overse dem. Dette er i utgangspunktet ønsket og villet, og det har klare fordeler. Slik holder vi oss løpende oppdatert om mer eller mindre viktige ting vi gjerne følger med på.
Tidligere nøyde forskerne seg med dette skillet mellom den indre, «viljestyrte», oppmerksomhetskontrollen (liksom ovenfra og ned), og den ytre, stimulusdrevne, kontrollen (liksom nedenfra og opp). I de siste årene har flere forskere pekt på studier som tilsier at denne todelingen er for enkel. Edward Awh ved Oregon University i USA og Jan Theeuwes ved Universitetet i Amsterdam argumenterer godt for at en tredje faktor, det de kaller seleksjons- og belønningshistorie, er vel så viktig som våre bevisste forsøk på å styre oppmerksomheten. De viser til at objekter eller hendelser vi tidligere har styrt oppmerksomheten mot, vil fange den lettere på et senere tidspunkt. Effekten av tidligere oppmerksomhetsvalg er ekstra sterk når flyttingen av oppmerksomheten har hatt følger som oppleves belønnende.
Dette setter oppdateringsvarslene fra dingsene vår i et litt annet lys: Vi er nok glade for dem, og ofte velger vi jo å beholde dem og forholde oss til dem, kanskje nettopp fordi det oppleves fint (belønnende) å ta del i hverandres gjøren og laden. Samtidig forteller oppmerksomhetsforskningen oss at slike varsler kan bli svært vanskelige å ignorere. En ting er at de, i kraft av sine rent fysiske egenskaper, er egnet til å trekke til seg oppmerksomheten vår et øyeblikk. Verre er det at vi – fordi vi ofte aktivt handler på varselet, lar oppmerksomheten styres mot dingsen over litt lengre tid, og opplever det hele som kjekt og morsomt – bygger inn i oss selv en slags distraksjonsvane som blir bortimot umulig å motstå.
Læring, problemløsning og «multitasking»
Noen oppgaver krever langvarig, fokusert oppmerksomhet, det vi kaller konsentrasjon. Kompleks problemløsning, eller det å forstå og lære seg noe nytt, er typiske eksempler – og to aktiviteter som ofte går hånd i hånd. Slike aktiviteter forutsetter at vi jobber med flere krevende mentale operasjoner på én og samme tid. Vi må forstå ny informasjon ved å kople den til kunnskap vi allerede har etablert i langtidsminnet vårt, og vi må knytte ulike deler av informasjonen til hverandre for å forstå sammenhengene i en kompleks materie.
Hvis oppmerksomheten i slike situasjoner fanges av noe irrelevant, så kan vi ikke lenger bearbeide den relevante informasjonen. Det følger av oppmerksomhetens selektivitet! Slike avsporinger ødelegger for den forståelsen vi prøver å bygge opp. Og til dem mister vi ikke bare den tiden vi fokuserer på det irrelevante; det tar også tid, og det er vanskelig, å finne tilbake til der vi slapp tankerekka. Kanskje klarer vi det ikke i det hele tatt. Og om vi skulle klare det, så koster det krefter å kople seg på igjen. Det har en interessant konsekvens: Vi når kognitiv utmattelse raskere hvis vi stadig veksler mellom oppgaver, enn om vi jobber konsentrert med én ting av gangen.
Tillater vi oss å ha dårlige distraksjonsvaner, risikerer vi med andre ord svekket forståelse og svakere innlæring – og dårligere ytelse når vi skal anvende kunnskapen, eller vise hva vi har lært. For en student eller elev skulle det (alt ellers likt) medføre dårligere prøveresultater og svakere karakterer.
Gjør det det?
Vi kan trolig vinne mye på å blokkere distraksjonene vi vanemessig omgir oss med.
Insisterende distraksjonsmaskineri
Dingsene våre kommer vi neppe til å gi slipp på. De gir oss mange muligheter som har åpenbar verdi, også for læring og problemløsning. Men i noen situasjoner – slike som før var preget av den vedvarende, fokuserte oppmerksomhetens stille ro – kan dingsene våre utgjøre et insisterende distraksjonsmaskineri som hindrer oss i å bygge den langsomme, dype forståelsen vi trenger for å kunne lære noe vanskelig skikkelig godt.
Oppmerksomheten vår vil nemlig fortsette å være selektiv, og den vil fortsette å være stimulus- og vanestyrt. Når vi trenger en oppmerksomhet som spiller på lag med oss – som retter seg dit vi vil, over lengre tid – så kan vi trolig vinne mye på å blokkere distraksjonene vi vanemessig omgir oss med. Kanskje overlever vi til og med noen timer i strekk uten en dings i nærheten?
Kilder
Awh, E., Belopolsky, A. V. & Theeuwes, J. (2012). Top-down versus bottom-up attentional control: A failed theoretical dichotomy. Trends in Cognitive Sciences, 16(8), 437–443. doi: 10.1016/j.tics.2012.06.010.
Cherry, E. C. (1953). Some experiments on the recognition of speech, with one and with two ears. The Journal of the Acoustical Society of America, 25(5), 975–979. doi: 10.1121/1.1907229.
Hembrooke, H. & Gay, G. (2003). The laptop and the lecture: The effects of multitasking in learning environments. Journal of Computing in Higher Education, 15(1), 46–64. doi: 10.1007/BF02940852.
Junco, R., & Cotten, S. R. (2012). No A 4 U: The relationship between multitasking and academic performance. Computers & Education, 59(2), 505-514. doi: 10.1016/j.compedu.2011.12.023.
Rensink, R. A. (2009). Attention: Change blindness and inattentional blindness. I W. P. Banks (red.), Encyclopedia of Consciousness (s. 47–59). Oxford: Academic Press.
Simons, D. J., & Ambinder, M. S. (2005). Change blindness: Theory and consequences. Current Directions in Psychological Science, 14(1), 44–48. doi: 10.1111/j.0963-7214.2005.00332.x.