Kjærligheten er kortvarig, men stadig tilbakevekkende.
LOVE 2.0Barbara FredricksonFlux Forlag(Artikkelen er et lett tilpasset bokutdrag.)
– François de La Rouchefoucald (1613–1680)
Idet du står i kassa på nærbutikken, bryter du og kassapersonen ut i unison latter av det komiske ansiktet som titter opp på dere fra en spesielt misformet tomat som sklir nedover rullebåndet.
På vei for å plukke opp posten, møter du en nabo du ikke har sett på en stund, og dere slår av en prat. Snart utveksler dere livfulle historier om noe dere er fascinert av.
På jobben din feirer du og kollegaene en ettertraktet kontraktinngåelse med å utveksle klemmer og å gi hverandre high fives.
Under morgentreningen smiler og nikker du til forbipasserende joggere mens du inni deg ønsker dem en god dag.
Du omfavner et familiemedlem godt og lenge etter en reise som har holdt dere adskilt akkurat litt for lenge.
Først og fremst er kjærlighet en følelse. En midlertidig tilstand som fyller både kropp og sinn. I likhet med alle andre følelser følger kjærligheten bevegelsesmønsteret til et uforutsigbart værsystem. Den er en subtil og ubestemmelig kraft. Og som med alle andre positive følelser gir den deg en iboende og utsøkt deilig fornemmelse. Det føles uforskammet godt, slik en god, varm kakao føles når du halvt nedfrosset kommer hjem etter en lang vinterdag ute i kulden. Men utover å bare gi deg en god følelse, vil et lite øyeblikk av kjærlighet, i likhet med andre positive følelser, bokstavelig talt endre bevisstheten din. Bevisstheten overfor omgivelsene og overfor deg selv utvides. Grensene mellom det som er deg og det som ikke er deg – det som befinner seg utenfor kroppen din – nedtones og blir mindre ugjennomtrengelig.
Når du er fylt av kjærlige følelser, legger du mindre vekt på forskjeller mellom deg selv og andre mennesker. Din evne til å se andre – å helhjertet virkelig se dem – åpnes. Kjærlighet kan gi deg en nesten håndfast følelse av å være ett med noe langt større enn deg selv.
Og så, litt etter litt, begynner denne fortrolige og oversanselige følelsen å falme, akkurat som alle andre følelser gjør det, om det nå er sinne, glede eller tristhet. Hvor enn fantastiske de er, disse følelsene av kjærlighet feier bare over deg i noen korte øyeblikk. Ingen følelser er ment å vare, ikke engang dem som føles så fantastisk. Rett nok finnes det teknikker du kan lære deg som kan få positive følelser til å vare litt lenger, og du kan også gjenopplive dem ved en senere anledning ved å snakke om dem. Men disse følelsene varer nok oftere i sekunder eller minutter, enn i måneder eller år. Kjærlighet er den døgnflueaktige og dyrebare åpenheten som svulmer i brystet ditt, ikke en kostbar sten du bærer på ringfingeren.
Tre tett sammenvevde følelser
Kjærligheten jeg snakker om her er også alt annet enn ekskluderende. Det handler ikke bare om den unike følelsen du forbeholder din ektefelle eller partner. Den overskrider de varme følelsene du har for dine barn, foreldre eller nære venner. Kjærlighet kan strekke seg mye lenger enn vi vanligvis tillater den. Faktisk er det slik at absolutt ingen – ung eller gammel, utagerende eller sky, enslig eller gift – behøver å ekskluderes. Det er tross alt kjærlighet som puster liv i det båndet som oppstår mellom deg og personen som tilfeldigvis sitter ved siden av deg på flyet. En person du endte opp med å åpne deg for og å lytte oppmerksomt til, etter at dere utvekslet blikk og virkelig så hverandre, med ekte respekt og gjensidig verdsettelse.
Dette minner meg om Louis Armstrongs dype røst som ble berømt på slutten av 60-tallet med låten What a Wonderful World: I see friends shaking hands … sayin‘ «how do you do?» / They’re really sayin’… «I love you».
Det høres kanskje uvant ut, men kjærlighet er mye mer allestedsnærværende enn du hadde trodd var mulig, nettopp fordi kjærlighet handler om kontakt. Det er den nesten smertefulle varme følelsen i hjertet som du kjenner når du for første gang stirrer inn i øyene på et nyfødt barn, eller når du klemmer en kjær venn farvel, til og med ømheten du deler med en gruppe fremmede som er kommet sammen for å få et glimt av en skilpadde som ruger på eggene sine, eller for å heie på samme lag under en fotballkamp, er kjærlighet. Den nye definisjonen av kjærlighet som jeg ønsker å dele med deg, er som følger: Kjærlighet blomstrer nesten når som helst når to eller flere mennesker – selv fremmede – knyttes sammen av en svak eller sterk positiv følelse.
I et nøtteskall er kjærlighet en midlertidig oppblomstring av tre tett sammenvevde hendelser. For det første, en eller flere positive følelser som oppstår mellom deg og en annen. For det andre, et samspill mellom din egen og denne andre personens biokjemi og oppførsel. Og for det tredje, at det oppstår et ønske om å bidra til hverandres velvære som fører til gjensidig omsorg. Min forkortelse for denne trippeleffekten er positiv gjenklang.
Når kontakt mellom to eller flere personer kjennemerkes av denne trioen – felles positive følelser, biokjemisk synkronitet, og gjensidig omsorg – utløses en livgivende, positiv gjenklang både i og mellom de involverte personene. Denne positive energien stråler frem og tilbake mellom personene. Den opprettholder seg selv – og kan til og med øke i styrke – før den midlertidige forbindelsen uunngåelig svinner hen, som følelser alltid gjør.
Positiv gjenklang
Jeg liker å se for meg at den positive gjenklangen fungerer som et speil. Det synes jeg er et bra bilde, fordi et øyeblikk av positiv gjenklang per definisjon inkluderer refleksjon på tre forskjellige nivåer. Du og den andre gjenspeiler positiviteten i den andres følelsesmessige tilstand. Dere speiler også hverandres mimikk, bevegelser og biokjemi. Og til sist reflekterer dere hverandres ønske om å vise omsorg for den andre. I et øyeblikk av positiv gjenklang utgjør dere altså på mange måter hverandres refleksjon og vekst.
DYRK KJÆRLIGHETEN: Kjærlighet er noe vi burde dyrke på nytt hver morgen, hver ettermiddag og hver kveld, skriver forsker og forfatter Barbara Fredrickson. Foto: Socialpsychology.org.
Vanlige positive følelser fører ikke til slik gjenklang. De speiles ikke tilbake på deg. Selv om varmen fra enhver positiv følelse utvider bevisstheten din og gjør deg sterkere og mer robust enn du ellers ville vært, er det bare kjærlighet som kan skape en dyp resonans mellom to mennesker. Det skyldes at under slike små, kjærlige øyeblikk vil din egen positivitet, varme og åpenhet både utløse de samme kvalitetene i en annen person, på samme tid som de blir utløst i deg av at positivitet, varme og åpenhet stråler ut til deg fra denne andre personen. Denne gjensidige positiviteten blir ytterligere forsterket av de samkjørte endringene i biokjemi som fosser gjennom kroppene deres, og av den oppmerksomheten dere vier hverandre – smilene, kroppene som søker kontakt, de mer eller mindre uttalte uttrykkene for gjensidig omsorg og omtanke. Dette er kraftfulle, styrkende øyeblikk. Kroppen din er skreddersydd for å ta denne kraften i bruk. Din evne til å forstå og føle empati overfor andre mennesker henger sammen med i hvilken grad du mottar et jevnlig inntak av positiv gjenklang. Det samme gjelder for hvor mye av ditt potensial for visdom, åndelighet og god helse du er i stand til å realisere i livet.
Om du er oppvokst i Vesten, er sjansen stor for at du ser på følelser som noe som hører hjemme i den private sfæren. Du anser videre at de befinner seg innenfor yttergrensene til personen som føler dem, at de er begrenset til denne personens kropp og sinn. Når du snakker om følelser, vil bruken av pronomen avsløre dette perspektivet. Du henviser til «min uro», «hans sinne», eller «hennes ønsker». Ifølge denne logikken er kjærlighet noe som tilhører den personen som føler kjærligheten. Når vi nå definerer kjærlighet som en gjenklang av positivitet, utfordrer vi hele denne oppfatningen. Vi sier at kjærlighet oppstår og utspiller seg mennesker imellom – og derfor må kunne sies å tilhøre alle de involverte parter. Kjærlighetens biologi forfekter dette synspunktet. Kjærlighet forårsaker endring i aktiviteter som foregår i din kropp og hjerne på måter som utløser tilsvarende endringer i en annen persons kropp og hjerne. I enda større grad enn for andre positive følelser, må vi derfor kunne slå fast at kjærlighet ikke tilhører utelukkende én person, men heller par eller grupper av personer. Kjærlighet er ikke å finne inne i enkeltvise legemer – den har sin tilhørighet i samspillet mellom to eller flere legemer. Kjærlighet kan til og med gi liv til store sosiale nettverk, eller få en folkemengde til å kaste seg ut i leken dans.
Positiv gjenklang dukker ikke opp ut av det blå. Den oppstår under visse forhold, som igjen skapes av gitte mønstre av tanke og handling. Dette er forutsetninger som til sammen utgjør kjærlighetens nødvendige grunnmur. Den første steinen i denne grunnmuren er trygghet. Om du anser de aktuelle omstendighetene dine som truende eller på andre måter farlige, er det ikke mulig for deg å føle kjærlighet i dette øyeblikket. Dette er viktig siden evolusjonen har utstyrt hjernen med et spesielt fokus på å være på vakt mot trusler. Ditt innebygde alarmsystem er aktivert selv når du ikke selv er klar over det. Du kan eksempelvis befinne deg dypt inne i en spennende samtale, eller intenst nyte en joggetur langs en skogsti, men du vil likevel umiddelbart oppdage ormen som ligger der og venter noen meter lengre fremme langs stien. Selv om virkelige trusler er sjeldne foreteelser, er ikke alle mennesker i stand til å stole på verden rundt dem. Folk som lider av angst, depresjon, eller til og med ensomhet eller dårlig selvbilde oppfatter omgivelsene som truende langt oftere enn virkeligheten skulle tilsi. En trist konsekvens av denne litt for fininnstilte faredetektoren er at den spenner bena under både positivitet og positiv gjenklang. Å føle seg utrygg er altså det første hinderet for at vi skal oppleve kjærlighet.
Være nær hverandre
Den andre hjørnesteinen i kjærlighetens grunnmur er samvær. Genuint, fysisk samvær med et annet levende vesen. Om du befinner deg langt fra dine kjære, gjør du sikkert ditt aller beste for å holde kontakten. Du ringer, mailer, tekster og bruker facebook for å redusere avstanden, og dette er viktig og riktig. Men kroppen din, som er formet av tusener av års evolusjon, er ikke skapt for langdistanseforhold. Kroppen din tørster etter noe mer enn tre xxx-er i en tekstmelding. Den tørster etter øyeblikk av samstemthet.
Samstemthet oppstår når to eller flere mennesker «går i takt» og bokstavelig talt oppfører seg som én, beveger seg til samme lydløse rytme. Du kan gå i takt med en vilt fremmed, akkurat som du kan gjøre det med en livslang venn. Når positiv gjenklang stråler mellom deg og en annen, begynner dere å gjenspeile hverandres kroppsspråk og avslutte hverandres setninger. Dere er samstemte, forente, to sider av samme sak. Når en slik resonans oppstår mellom deg og en annen, er dere bokstaveligtalt på samme bølgelengde, rent biologisk sett. Synkroniteten vil også vise seg i kroppens indre, fordi fysiologiske responser i både kropp og hjerne vil gjenspeile hverandre.
Fysisk nærhet er en av kjærlighetens forutsetninger, og et av de viktigste argumentene mot at kjærlighet kan sies å være betingelsesløs. Den krever faktisk at en del betingelser er til stede før den kan blomstre. Den krever at de elskende deler samme tid og sted – at kroppene deres er innen rekkevidde av hverandres sanser. Ifølge forskere er øyekontakt den viktigste metoden sansene våre benytter for å knytte oss til andre. Annen sanselig kontakt som berøring, stemmebruk eller kroppsspråk er også utmerkede måter å knytte bånd mellom mennesker, men øyekontakt synes å være den aller viktigste tilretteleggeren for samstemthet og kontakt.
Et smil tiltrekker seg blikket ditt i større grad enn alle andre følelsesmessige uttrykk. Det er sikkert lurt, for et smil kan jo bety så mye. Hvorfor, for å ta et eksempel, smiler plutselig den nye kollegaen din til deg? Er smilet ekte eller har hun en baktanke? Er hun vennlig eller selvopptatt? Viser hun omtanke eller er hun bare høflig? Paul Ekman, verdens ledende forsker på menneskelige ansiktsuttrykk, anslår at menneskeheten vanligvis tar i bruk rundt femti forskjellige smil. Da er det lett å forstå at det kan være vanskelig å tolke hva som ligger bak smilet som sendes i din retning.
Et smil tiltrekker seg blikket ditt i større grad enn alle andre følelsesmessige uttrykk.
Øyekontakt og tankekontakt
Øyekontakt er nøkkelen som åpner opp for intuisjonens visdom, for når du møter blikket til den smilende kollegaen, vil smilet hennes utløse hjerneaktivitet hos deg slik at din egen hjerne, ansikt og kropp etterligner de følelsene du ser komme fra kollegaen. Gjennom denne kjappe og ubevisste responsen får du inngående kunnskap om hvordan det føles å smile på den måten hun gjorde. Denne ubevisste hermingen gjør deg litt klokere. Du blir for eksempel litt bedre i stand til å tolke hva det uventede smilet egentlig betydde. Du blir mer våken og mindre lettlurt. Rent instinktivt kan du avkode intensjonene hennes. Hun var ikke vennlig i det hele tatt, viser det seg, hun var overbærende. Hun ønsket ikke å bli kjent med deg, hun gav bare uttrykk for hvor fornøyd hun er med seg selv. Du trenger ikke være en hardkokt kyniker for å innse at ikke alle smil representerer ektefølte ønsker om å knytte kontakt med omverdenen. Enkelte smil kan være uttrykk for et bevisst ønske om å utnytte eller kontrollere. På samme måte som du stoler på sansene dine når du må skille råtten mat fra sunn mat, kan du ta i bruk sansene for å skille ektefølte invitasjoner til å knytte kontakt fra uærlige.
Idet du har etablert øyekontakt med kollegaen, vil du, bevisst eller ubevisst, ta i bruk magefølelsen for å vurdere hvordan duskal reagere på smilet. Uten øyekontakt er det fryktelig mye lettere å risikere misforståelser, hjertebrist og utnytting i takt med at du overeller undervurderer vennligheten i andre menneskers smil. Du kan også gå glipp av utallige muligheter for livgivende kontakt med andre mennesker. Øyekontakt gjør deg bedre i stand til å gjenkjenne ektefølte signaler i den skog av utelukkende høflige eller rent ut manipulative smil som kjemper om oppmerksomheten din. Kjærlighet, viser det seg, er slett ikke blind.
Det formelig kryr av tilsynelatende gjensidig positivitet. Du, eller dem rundt deg, kan gjerne være fylt av en eller annen form for positivitet, uten at det nødvendigvis innebærer at dere blir venner. Om du sitter og ser en film på kino, deler du positiviteten som formidles på det store lerretet med resten av publikum i salen. Under en forelesning kan både du og sidemannen være dypt fascinert av de spennende ideene dere lytter til. Eller du kan sitte sammen med familien og la dere forlyste av en morsom komiserie. Alle disse eksemplene har til felles at du verken har øyekontakt, berører, eller på andre måter tar del i noen form for synkron samhandling med dem rundt deg. Disse øyeblikkene vil falle inn under det utviklingspsykologer kaller parallell lek.
Det føles utvilsomt flott å delta i disse aktivitetene, og positiviteten beriker både deg og de andre som deltar i leken. Men med mindre leken ikke avstedkommer en felles opplevelse med andre mennesker, vil den ikke skape gjenklang mellom dere, og aktiviteten kan derfor ikke sies å ha noe med kjærlighet å gjøre. Kjærlighet krever også en form for fysisk forbindelse. Når det er sagt, vil ikke alle sanselige aktiviteter du deler med andre handle om kjærlighet. Det er fint mulig å ha øyekontakt, snakkesammen, eller berøre hverandre uten at det er kjærlighet. Selv å holde hender kan tross alt fort bli til en likegyldig vane. Men i de rette omgivelser kan disse handlingene være spirer til kjærlighet. Når jeg sier rette omgivelser, mener jeg dem som er ladet med positivitet.
Nå sitter jeg her foran pc-en på hjemmekontoret mitt på jakt etter de riktige ordene, mens du sitter (sitter du?) et eller annet sted og leser disse ordene. Se for deg at vi i stedet satt sammen på din lokale kaffebar og diskuterte disse ideene. Det viser seg at du har et vell av gode spørsmål, og det tar ikke lang tid før vi er grepet av vår felles interesse for hva den nyeste vitenskapen har å si om og for menneskenaturen og menneskenes potensial. Som person er jeg relativt tilbakeholden, men det faktum endrer seg raskt når jeg tar del i slike samtaler. Da kommer jeg ut av skallet, og både smil og veivende kroppsspråk vil da ikke bare illustrere hvor interessert jeg er i samtaleemnet, men også hvor mye jeg setter pris på dine tankevekkende spørsmål og personlige eksempler. Jeg føler at vi opererer på samme frekvens, jeg er sympatisk innstilt overfor dine innspill, og responderer på alle de subtile ledetrådene som går hånd i hånd med virkelig finstemt kommunikasjon.
Fra mitt synspunkt vil ikke dine smil, dine bekreftende nikk og kroppsspråk som uttrykker din positivitet, velvilje, og hvor giret du er på samtalen vår, utelukkende eksistere «der ute et sted» – nemlig i deg. Når våre blikk møtes, vil alt dette også og på en svært virkelig måte, eksistere inni meg. I løpet av noen millisekunder vil min hjerne og kropp fyres opp av din smittende entusiasme, og av at vi er stilt inn på samme frekvens. Jo mer dette er tilfellet, dess mer vil jeg føle det samme som du føler, entusiastisk, velvillig og giret. Nesten umiddelbart vildisse følelsene komme til syne i ansiktet mitt og påvirke både stemmen og kroppsspråket. Ettersom blikkene våre fortsetter å møtes, vil en parallell prosess flomme gjennom deg, og hjernen og kroppen din begynner å etterligne det den mottar fra meg. Det oppstår en gjensidig flyt mellom oss.
For hvert lite øyeblikk som går vil da du og jeg begynne å føle det samme. Vi er synkronisert – stilt inn på hverandres frekvens. Positiv gjenklang har skapt en forbindelse mellom oss, det vil si at din og min hjerneaktivitet og biokjemi blir én og samme. En positivitetsladet innfletting av våre to kropper og sinn settes i gang, en midlertidig tilstand som forskere kaller intersubjektivitet. Du kan se for deg dette som en miniversjon av det Star Treks beryktede dr. Spock kalte tankekontakt.
Men begge disse uttrykkene – intersubjektivitet og tankekontakt – blir etter min mening for fokusert på sinn, de blir for kalde. Det er nemlig helt avgjørende at også den følelsesmessige siden av den midlertidige kontakten, av kontakten mellom oss, er varm, åpen, tillitsfull, og fylt med oppriktig omsorg og omtanke for hverandre.
Noen vil kalle den kontakten vi har for forståelse. Men jo mer jeg forstår av vitenskapen som ligger til grunn for positiv gjenklang, dess mer synes jeg begrepet blir misvisende. Forståelse høres så overfladisk ut, som om det er et bevisst valg vi tar. Noe vi like gjerne kan klare oss uten. Når jeg ser på den nøkkelfunksjonen som positiv gjenklang spiller i livet vårt, synes det på sin plass å løfte opp disse tilstandene til et høyere plan enn bare forståelse. Derfor kaller jeg dem kjærlighet, vår ypperste følelse. Små kjærlige øyeblikk som dette utgjør den essensielle ingrediensen som flesteparten av oss i den moderne verden dessverre er underernært på.
Love 2.0: Utsikten herfra
Kjærlighet er noe annet enn du kanskje trodde. Det er i hvert fall noe helt annet enn hva jeg trodde det var. Kjærlighet blomstrer opp når som helst to eller flere personer deler en positiv følelse. Hva innebærer det i så fall når jeg sier at jeg elsker mannen min, Jeff? Det pleide å bety at for rundt omkring atten år siden forelsket jeg meg i ham. Jeg falt så dypt at jeg forkastet all min opprinnelige skepsis til hele ekteskapsinstitusjonen og valgte å kaste meg uti det. Jeg pleide å se på kjærlighet som den konstante, stødige kraft som lå i bunn av og styrte forholdet mellom Jeff og meg. Den kraften finnes selvsagt der fortsatt. Men etter å ha oppgradert min visjon av hva kjærlighet er, ser jeg ikke lenger på den stødige kraften som kjærlighet i seg selv, men som et bånd mellom ham og meg, og de forpliktelsene og løftene vi har gitt hverandre om å være lojale og tillitsfulle alle våre dager.
Det båndet og de forpliktelsene ruller ut et dypt og trygt sikkerhetnett i forholdet vårt, en trygghet som fungerer og gir næring til mange små øyeblikk av kjærlighet. Nå vet vi at kjærlighet i et fysisk perspektiv er det samme som positiv gjenklang – og at båndet mellom oss blir sterkere og sunnere dess flere doser med slik gjenklang vi opplever sammen. Det hindrer oss i å bli for tilbakelente overfor kjærligheten. Vi kan ikke tillate oss å ta den for gitt, som om den kun utgjorde én del av forholdet vårt.
Kjærlighet, forteller dette nye synet oss med en viss kraft, er noe vi burde dyrke på nytt hver morgen, hver ettermiddag og hver kveld. Å se på kjærlighet som positiv gjenklang gir oss motivasjon til å klemme hverandre litt oftere, eller til å dele eninspirerende eller morsom tanke med hverandre over frokostbordet. Slik planter vi nye kjærlighetsfrø som hjelper ekteskapet, og dermed også vårt fysiske velvære, til å vokse seg sterkere.
Og her kommer vi til noe som ikke er lett å innrømme: Om jeg tar kroppens perspektiv på kjærlighet seriøst, vil det si at akkurat nå – i dette øyeblikket mens jeg skriver denne setningen – elsker jeg ikke ektemannen min. Vår positive gjenklang er tross alt avhengig av at vi er sammen. Bånd varer. Kjærlighet varer ikke. Det samme gjelder for deg og dine nærmeste. Med mindre du ligger tett inntil noen og leser disse ordene høyt for ham eller henne, elsker du ifølge kroppen din absolutt ingen. Du har selvsagt varme følelser for mange mennesker, og har knyttet nære bånd til enkelte av dem. Du kan også oppleve sterke, positive følelser jage gjennom deg når du tenker på ett av disse menneskene – noe som vil øke sjansene for at det oppstår positiv gjenklang når dere først møtes i fysisk forstand. Men akkurat nå – i dette øyeblikk når du leser disse ordene – mangler kroppen din opplevelsen av kjærlighet.
Dessuten ser vi at kjærligheten krever visse betingelser. Hvis du føler deg utrygg, eller er ute av stand til å finne tid eller sted til virkelig å knytte kontakt med andre mennesker, vil ikke den skjøre positive gjenklangen klinge. Bortenfor disse hindrene kan det også ligge en annen fare og lure. Nemlig ditt forhold til selve K-ordet, kjærlighet. Selv om du kan føle deg tiltrukket av ideen om positiv gjenklang, vil du nøle med å kalle følelsene kjærlighet. Du vil helst holde av dette ordet til dine aller nærmeste – for å beskrive følelsene du har for din ektefelle, din mor, eller barna dine – eller for de øyeblikkene av positiv gjenklang du opplever med de menneskene som står deg nærmest. Enkelte av mine beskrivelser av kjærlighet kan ha fått degtil å steile: Skal jeg virkelig kalle det øyeblikket av positiv kontakt jeg opplevde med kollegaen min, å elske? Var det kjærlighet jeg følte nettopp nå da jeg smilte til en fremmed som smilte til meg? Å bruke K-ordet til å beskrive denne type forbindelser gjør deg usikker. Du opplever det annerledes. Hvorfor kan du ikke heller si at dere fant tonen, eller at dere satte pris på hverandres selskap? Kommer det virkelig noe godt ut av å kalle disse forbindelsene kjærlighet?
Små øyeblikk av kjærlighet skaper ustoppelige bølger.
Jeg er ikke redd for overfladisk motstand mot å bruke K-ordet. Hvilke ord vi bruker er ikke viktig. Det viktige er at du gjenkjenner positiv gjenklang når den oppstår, at du ser de mangfoldige muligheter for slik gjenklang som uavbrutt åpner seg, og at du oftere og oftere oppsøker dem.