Hva er angst?

Ingen følelser står så sentralt i emosjonsteori og emosjonsforskning som angsten, og knapt noen psykologisk litteratur er så rikholdig som angstforskningen. Et søk i databasen ISI Web of Science viser at det i årene 1999 til 2009 i snitt er blitt publisert mer enn 1500 vitenskapelige artikler om angst hvert år. Angst er uten tvil den viktigste av emosjonene hos dyr og mennesker, fra den minste lille fugl til kongen stor. Angst er en del, en viktig del, av å være ikke bare et menneske, men også et levende vesen i dyreriket. Filosofer og forskere har opp gjennom tidene påpekt at angst motiverer til handling, den sørger for mat og ly, skaper beskyttende sosiale strukturer og samhandlingsformer, lager lover og sosial orden og får oss til å tilpasse oss omgivelsene. Det paradoksale er at gjennom angsten reduseres frykten for både dagen og morgendagen – angstens oppgave er å skape trygghet.

Det finnes ingen allment akseptert definisjon av angst. Så sent som i 2007 skrives det i ledende fagtidsskrifter at emosjonsforskerne har hatt problemer med å definere angst nøyaktig, og dermed har skapt betydelige problemer for angstforskningen. En slik konklusjon om angstens tilstand er ikke noe nytt i faget. Tvert imot har den fulgt angstforskningen som en skygge i alle de årene som er gått siden jeg selv unnlot å definere begrepet i en doktorgrad om angst på 1970-tallet.

Siden Sigmund Freuds dager har det vært vanlig å reservere begrepet frykt for en trussel vi virkelig ser, for eksempel en sint okse som kommer settende mot oss, mens begrepet angst brukes når vi ikke vet hvorfor vi er redde – det er ingen okse å se, likevel er vi redde. Stort sett omtales frykten som objektsspesifikk og angsten som objektsløs den dag i dag, i hvert fall på innføringskurs i psykologi. Men dette skillet er lettere å opprettholde i teori enn i praksis. Atferdspsykologer har lang tradisjon for ikke å skille mellom frykt og angst, og det er heller ikke mulig å skille frykt fra angst ved hjelp av noen fysiologiske målinger. Mange irrasjonelle redsler, for eksempel for en ufarlig katt, kalles fobi (kattefobi) heller enn frykt eller angst. Men psykologene bruker begrepene «sosial fobi» og «sosial angst» om hverandre. Og vi snakker ikke om «prestasjonsfrykt» selv om årsaken til vår frykt her er tydelig, men sier «prestasjonsangst – og det heter det også på engelsk (performance anxiety).

Noen forskere mener at det språklige skillet mellom frykt og angst er kunstig. Angstforskeren David Barlow foreslår at frykten er fremtidsløs (det vi frykter, er allerede her), mens angsten er fremtidsorientert (det vi frykter, har ennå ikke inntruffet) (Barlow, 2002). Frykt er altså en reaksjon på fare, angst er å være forberedt på fare, være «klar for» fare. Eksempelvis: Angst har du når du frykter for innbrudd, frykt har du når du hører innbruddstyven romstere nedenunder. Selv synes jeg dette nye forslaget til å skille fryktbegrepet fra angstbegrepet er klargjørende, men ikke klargjørende nok til å overbevise meg om at frykt og angst er grunnleggende forskjellige følelser. Her bruker jeg derfor ordene «frykt», «redsel», «angst», «uro» og så videre om hverandre. Alle disse er knyttet til forventninger, om noe som er fjernt eller skremmende nær, men som aldri er blitt 100 prosent realitet (til forskjell fra i skjebneforsoningen, der alt håp er ute og all angst dermed er borte). I engelskspråklige land har de ikke ett godt ord for angst, for de har vanskelig for å oversette vårt germanske ord «angst» til et tilsvarende ord på engelsk. Så de skiller mellom frykt (fear) og angst (ofte oversatt med anxiety) i stedet. Men et slikt skille trenger ikke vi gjøre.

Angstlidelser

Angsten skaper trygghet, men den kan også gjøre en syk. I løpet av livet er det sannsynlig at hvert fjerde menneske får en eller annen form for angstlidelse. Angstlidelser er den vanligste diagnosen i de fleste land (Morisette, 2007). I Norge er utbredelsen av angstlidelser like stor som i USA (Munk-Jørgensen et al., 2006). At omfanget av angstsykdom er så stort, er kanskje ikke så rart, tatt i betraktning den enorme oppmerksomhet vi har hatt omkring angstlidelser siden 1980-tallet, da de kom inn som egne sykdomskategorier i de psykiatriske diagnosemanualene. Men om angsten virkelig øker i befolkningen, det vet vi ikke sikkert.

Dessverre finnes ingen store norske studier som på diagnostisk nivå har sett på endringer i forekomst av angstlidelser. Det vi vet, er at stadig flere oppsøker lege eller psykolog på grunn av angst. Med såkalte «lavterskeltilbud», som er i tråd med nasjonale helseplaner og er et hovedsatsingsområde for norsk psykologi, er det lettere å få tidlig hjelp, bli behandlet for angst og bli sykmeldt for angst enn noen gang før. Kritiske røster vil si at dette er i tråd med den samfunnsøkonomiske lov som styrer utviklingen i alle kapitalistiske land – loven om vekst for å holde produksjonen oppe, psykologifaget ved like, sysselsettingen høy og nyrekrutteringen blomstrende.

Angst og depresjon går ofte hånd i hånd. Det kan tyde på at de har sitt opphav fra de samme nevrobiologiske prosesser. Det er liten grunn til å tro at de ulike følelsene har ulike nevrobiologiske grunnlag. De samme «nerver» som gir angst, gir sannsynligvis aggresjon, depresjon og så videre. Noen ganger ser vi hvordan den ene følelsen brått kan vende til den andre. Spesifikke følelser er sannsynligvis mer knyttet til situasjon enn til biologi, mer knyttet til fortolkninger enn til kropp. En slik teori forklarer hvordan like påvirkninger i oppveksten fører til ulikt følelsesliv hos mange, og, ikke minst, den tilsier at angst og andre følelser best kan endres og mestres ved hjelp av læring og erfaring, ikke medisin.

Det er vanskelig å se at den angsten som klassifiseres som patologisk, eller syk, er knyttet til overlevelse, slik den friske angsten er. Tvert imot viser studier at mennesker med angstlidelser har fem–seks ganger større risiko for å dø av hjertesykdom enn andre (Barlow, 2002; Denollet, Maas, Knottnerus, Keyzer, & Pop, 2009). De har også en overhyppighet på selvmordsstatistikken, på høyde med folk med depressive lidelser. Selv om forskningsresultatene spriker, er tendensen at mennesker med angst og panikklidelser tidligere enn andre går døden i møte. De inntar også langt mer alkohol enn andre og er hyppigere registrert som rusmiddelmisbrukere. Ja, angst er så vanlig blant rusmisbrukere at det trolig er liten vits i å behandle deres alkohol- eller narkotikaproblem uten også å behandle deres angstproblem. Det er ikke uvanlig å finne at mer enn halvparten av alkoholikere har en eller annen fobi. Hva som kommer først, fobien eller alkoholmisbruket, er ikke forskerne enige om. De alkoholikere jeg personlig har kjent opp gjennom et etter hvert ganske langt liv, har uten unntak hatt en nervøs legning eller lidelse liggende til grunn for sitt rusmiddelmisbruk. Det kan i ettertid virke som om de valgte flaska fremfor å eksponere seg for angsten.

I dag oppsøker heldigvis de fleste med patologisk angst heller fastlegen enn flaska. I USA er det blitt vanligere å gå til legen for angst enn for forkjølelse, og angst er blitt mer vanlig enn depresjon (Twenge, 2007). Kan så legen eller psykologen hjelpe? På kort sikt synes svaret å være et klart ja, på lang sikt synes det å være nei. Det er ikke uvanlig at forskningen viser at opptil 80 prosent av pasientene blir bra eller mye bedre av psykoterapi. På lang sikt, med oppfølging etter 8–14 år, synes tallene derimot å bli snudd på hodet, for generalisert angstlidelse opp mot 70 prosent uforbedret, lite forbedret eller forverret (Tyrer & Baldwin, 2006; Barlow, 2002). Angstlidelser er svært motstandsdyktige; det er for eksempel lettere å lege eller lindre depresjon enn angstlidelser. Men det er også sant at «tiden leger» – de fleste angstlidelsene er atskillig dempet på den tiden da man forbereder seg på å gå over i pensjonistenes rekker.

Én ting synes å være klart – det aller viktigste botemidlet mot angst er å utsette seg for den. Gjør du ikke det, vil angsten eller redselen for angsten styre deg i stedet for at du styrer den. Behandling av selve underlaget for angsten, altså en mer dybdepsykologisk tilnærming, kan være nødvendig, men dette er sjelden førstevalget. Tre–fire behandlingsdager med kognitiv atferdsterapi kan være nok til å fjerne en fobi. Ja, det er sågar vist at noen spesifikke fobier, som dyrefobi, injeksjonssprøytefobi og tannlegefobi lar seg kurere, i det minste bedre betraktelig, i løpet av én behandling med eksponeringsterapi av 2–3 timers varighet (Öst, 1989; Öst, Svensson, & Hellstrom, 2001). Du kan også greie det på egen hånd. En ferdiginnspilt instruksjon eller en selvhjelpsbok kan være nok for å overvinne en dyrefobi (for eksempel edderkoppfobi), skjønt dette er en kontroversiell påstand.

Det er konstatert at tilbakefall etter behandling av spesifikke fobier er relativt sjelden. Men litteraturen viser også at dersom man følger fobikerne opp etter 10–16 år, så er det stor sannsynlighet for at man finner at de har hatt tilbakefall,. Det er med angstterapi som med det meste annet når det gjelder psykisk liv og helse; slaget er som regel ikke vunnet én gang for alle. En sterk psykisk helse er som store muskler, de må vedlikeholdes.

Angstens tre komponenter

Det er vanlig å si at angsten har tre komponenter: den subjektive opplevelsen av å være redd, de tilhørende kroppslige/fysiologiske endringer, og atferden som tar sikte på å unngå eller mestre den truende situasjonen. Det som gjør det vanskelig for forskningen, er at disse tre komponenter ikke alltid henger sammen. Noen opplever angst, men oppfører seg likevel rolig og viser ingen av de vanlige kroppslige reaksjonene på angst, så som hjerteklapp og svetting. Noen angstbærere som gjennom terapi eller selvhjelp greier å endre atferden sin (for eksempel klaustrofobiske personer som nå kan ta undergrunnsbane eller heis), rapporterer den samme angst på tross av ny atferd. Andre får redusert sine kroppslige responser betydelig, for eksempel får de mindre hjerteklapp og svetting, men benekter at de er mindre redde. Ordet «mot» passer godt å bruke på den atferden som ikke lenger henger sammen med de to andre av angstens komponenter. Til tross for at frykten oppleves som dødelig og hjertet hamrer, handler den modige som om han eller hun er uten frykt.

Så når er vi redde? Angstforskere er stort sett enige om at fravær av utslag på to av disse tre komponentene ikke forhindrer dem i å konkludere at personen er redd. Angst er altså enten «enfoldig», hvilket vil si at den består av bare én av komponentene, eller tofoldig, hvilket vil si at den består av to av komponentene, eller trefoldig, hvilket vil si at den består av opplevelse, kroppslig reaksjon og atferd på samme tid. Vi ser at barn i sin glede over dristig lek har en naturlig evne til å skille opplevelse fra atferd. Særlig synes unge gutter å lære seg å kontrollere farlige situasjoner nettopp ved å oppsøke dem i vågal lek og sport, noen ganger grensende til dødsforakt. Da demonstrerer de overfor seg selv og andre at de er modige, at de kan «vinne», at de har kontroll, og at de mestrer farer. Adrenalinnivået er høyt og mestringsgleden stor. Noen ganger, dessverre, viser det seg at barn som er «enfoldig» modig i angsten, oppsøker farer – og taper. Derfor sier jeg stadig til min fallskjermhoppende sønn: «Ikke glem å være redd».

Kilder

Barlow, D. H. (2002). Anxiety and its disorders: The nature and treatment of anxiety and panic. New York, NY: Guilford Press.

Clark, D. M. (1986). A cognitive approach to panic. Behaviour Research and Therapy, 24, 461–470. doi: 10.1016/0005-7967(86)90011-2.

Denollet, J., Maas, K., Knotteraus, A., Keyzer, J. J. & Pop, V. J. (2009). Anxiety predicted premature all-cause and cardiovascular death in a 10-year follow-up of middle-aged women. Journal of clinical epidemiology, 64(4), 452–456. doi: 10.1016/j.jclinepi.2008.08.006.

Freud, S. (1961/1926). Inhibitions, symptoms, and anxiety. London: Hogarth Press.

Morisette, S. B., Tull, M. T., Gulliver, S. B., Kamholz, B. W. & Zimering, R. T. (2007). Anxiety, anxiety disorders, tobacco use, and nicotine: A critical review of interrelationships. Psychological Bulletin, 133, 245–565. doi: 10.1037/0033-2909.133.2.245.

Munk-Jørgensen, P., Allgulander, C., Dahl, A. A, Foldager, L., Holm, M., Rasmussen, I., … Wittchen, H. U. (2006). Prevalence of generalized anxiety disorder in general practice in Denmark, Finland, Norway, and Sweden. Psychiatric Services, 57, 1738–1744. doi: 10.1176/appi.ps.57.12.1738.

Twenge, J. M. (2000). The age of anxiety? Birth cohort change in anxiety and neuroticism, 1952–1993. Journal of Personality and Social Psychology, 79(6), 1007–1021. doi: 10.1037/0022-3514.79.6.1007.

Tyrer, P., & Baldwin, D. (2006). Generalized anxiety disorder. Lancet, 368(9553), 2156–2166. doi: 10.1016/S0140-6736(06)69865-6.

Ôst, L. G. (1989). One-session treatment for specific phobias. Behaviour Research and Therapy, 27, 1–7. doi: 10.1016/0005-7967(89)90113-7.

Öst. L. G., Svensson, L., Hellstrom, K. & Lindwall, R. (2001). One-session treatment of specific phobias in youths: A randomized controlled trial. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 69, 814–824. doi: 10.1037/0022-006X.69.5.814.