Tenåringers søken etter selvstendighet

For at menneskeheten skal bestå, må ungdom ut i verden og inn i nye relasjoner. Naturen har ordnet det slik at ungdom i alle kulturer har en innebygd utforskertrang, en naturlig drift mot selvstendig bevegelse bort fra mor og far, slik at nye familier kan oppstå. Og, som vi vet: Tenåringshjernen er i voldsom vekst, og er åpen for nylæring i denne fasen hvor ungdommen langsomt erobrer sitt eget voksenliv.

«Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hvor står jeg i forhold til andre?» Dette er store og viktige selvfølelsesspørsmål som tenåringer på ulike måter tumler med. Å bli voksen er krevende, i et samfunn hvor alt tilsynelatende er mulig, og hvor man i stor grad må trekke opp grenser selv.

Det vestlige samfunnet som vi er en del av, stiller krav om autonomi. Det forventes av unge voksne mennesker at de hevder seg som individer og tar ansvar for seg selv. De skal ta valg på viktige områder i livet, de må si ja eller nei til mulige kjærester. De skal finne ut hva de vil drive med, hvilken stil de vil ha, hvem de vil stå fram som. Presset på unge menneskers identitet og selvfølelse er enormt, fordi valgmulighetene er så store, fordi informasjonsflyten så enorm, og fordi verdier er i endring.

Det er en krevende virkelighet vi sender våre tenåringer ut i. Det vi foreldre gir dem med på veien, bør ruste ungdommene for den verden de skal fungere som voksne i. Den beste «rustningen» ligger sannsynligvis i å erfare varm støtte fra foreldrene i selvstendighetsutviklingen. Læringen blir dobbel, den unge utvikler autonomi og erfarer samtidig at det er naturlig å være koblet på andre og motta hjelp. God selvfølelse innebærer nettopp dette: å kunne støtte seg selv og i tillegg søke nærhet og hjelp hos andre når man trenger det. Og selvsagt også å være en som kan hjelpe andre.

Det viktige i vår sammenheng er at vi støtter tenåringene våre på måter som gjør dem best mulig rustet til å tåle individualitetspresset, ved at de kan lene seg på oss. Slik at de tør å bli voksne. Men la oss stoppe opp litt og tenke oss om. Hva betyr det egentlig å bli voksen?

Hva innebærer det å bli voksen?

Å flytte hjemmefra og ta ansvar for seg selv, vil kanskje mange si. Men hva innebærer det med hensyn til selvfølelse? Hvordan er selvfølelsen når et ungt menneske er rede til å ta ansvar for sitt eget liv? La oss gå tilbake til definisjonen av selvfølelse: God selvfølelse er å ha en nyansert følelse av deg selv og i tillegg kunne gi det du føler, en plass sammen med andre mennesker. Selvfølelse er altså å kunne handle utad, i tråd med sin egen indre tilstand.

Noe av det vi forbinder med å bli voksen, er kanskje nettopp handlekraft? At man kan ta ansvar og gjøre noe, få ting til å skje, gripe inn om nødvendig. Men er god selvfølelse en forutsetning for å kunne kalle seg voksen? Mange flytter jo hjemmefra og tar ansvar for seg selv uten at selvfølelsen er spesielt god. Og mange voksne strever med selvfølelsen gjennom hele livet, det er rett og slett ganske vanlig å kjenne at selvfølelsen er usikker.

Et viktig poeng her er at voksen ansvarlighet slett ikke innebærer å alltid måtte være sikker. Å ta ansvar vil noen ganger dreie seg om å vise at man er usikker. Det kan for eksempel være hvis du som forelder kjenner deg usikker på om tenåringen klarer å være hjemme alene en helg. Du er mer ansvarlig om du sier: «Jeg er usikker på om det er bra for deg, vi må snakke mer om det», enn om du sier: «Kommer ikke på tale.» Vel å merke hvis utgangspunktet er at du faktisk er usikker.

Å være voksen innebærer også å inngå i likeverdige relasjoner til andre, vi er jo flokkdyr og klarer oss ikke alene. Den gode selvfølelsen hjelper deg til å kunne si ja til et annet menneske dersom du kjenner at det er riktig. Slik at du kan inngå i nye nære forhold etter å ha flyttet fra mamma og pappa.

God selvfølelse innebærer også å kunne si nei, å kunne avgrense seg fra kontakt vi ikke ønsker. Ikke bare kjenne et nei inni seg, men også kunne si det høyt til andre: Nei, jeg vil ikke.

For å kunne si ja til andre som voksen, for eksempel i kjærlighetslivet, må man ha opplevd å bli mottatt følelsesmessig hos noen som barn. Og for å kunne si nei trenger man erfaring med å få lov til å avgrense seg. Begge deler må bygges inn i den implisitte hukommelsen, slik at hjernen er i stand til fyre av et ja når det passer, og et nei når det er nødvendig.

Kort sagt: For å bli voksen og ansvarlig i relasjoner trenger man rikholdig erfaring med både å koble seg på og å avgrense seg. Og her er vi ved tenåringenes prosjekt: Han og hun er i bevegelse bort fra foreldrehjemmet, de skal ut og etter hvert selv bli foreldre i egne hjem. De skal bli ansvarlige voksne, men er det ikke ennå. Og hva trenger de? Jo, erfaringer både med å koble seg på og med å avgrense seg. Eller kanskje er det riktigere å si: Tenåringer trenger å føle at de fortsatt er koblet på, altså tilknyttet foreldrene, samtidig som de får støtte til å sette sine egne grenser.

Ungdom beveger seg i retning av selvstendighet, men er for umodne til å ta hånd om seg selv. Evnen til å sette grenser for seg selv, motet til å stå imot press utenfra, er ikke ferdig utviklet. Derfor klarer ungdom seg dårligere uten en sikker havn hjemme. Det grunnleggende spørsmålet «Passer de på meg?» er fortsatt aktuelt. Omsorgen og støtten vi tilbyr er av stor betydning for den unges selvfølelse. Et lite eksempel kan illustrere dette:

Trettenåringen i eksempelet er en svært ung ungdom, som trenger å «bli holdt» av sine foreldre. Hun vet at hun er i ferd med å møte deler av voksenverdenen, og kjenner på behovet for å bli ivaretatt som et barn. Hun blir imøtekommet og vokser på det. Å ha med seg et «jeg får ikke lov til å røyke» vil etter hvert kunne utvikle seg til et «jeg vil ikke røyke». På samme grunnleggende måte vil alle tenåringer trenge å ha sine foreldres støtte med seg til de langsomt overtar styringen over sine egne nei og ja.

Balansegangen mellom det store selvstendighetsprosjektet og behovet for fortsatt å bli støttet og passet på er vanskelig og stiller bestemte krav til oss som tenåringsforeldre.

Tenåringen kan avvise deg, men trenger deg

Det er jo ikke noe nytt i at barnet vil prøve seg fram og forske på livet, behovet for utforskning er der, som vi vet, nesten fra starten. Det nye i tenårene er omfanget av selvstendighetsbehovet. Bevegelsene bort fra den trygge basen, bort fra foreldrene, er mye større, mye mer omfattende, enn for det lille barnet. Det nye er også at tenåringen kan avvise deg hvis du som forelder ikke støtter og respekterer selvstendighetsprosjektet. Det kunne ikke tiåringen, åtteåringen eller toåringen. Tenåringen kan slenge døra igjen og stikke til venninnen. Hun kan la være å fortelle deg noe som helst hvis hun ikke regner med å få støtte. Han kan gå på rommet, til kamerater eller holde seg unna hvis han er usikker på din vilje til å lytte. Og begge kan lyve for å holde mamma og pappa unna livet sitt. Avhengigheten er ikke lenger total: Hvis du ikke gir rom for selvstendighet, rydder tenåringen seg et rom på egen hånd, om det så går på bekostning av kontakten med deg som mamma eller pappa. Så viktig er selvstendigheten.

Men vi vet jo at tenåringen likevel trenger sine foreldre. Han og hun kan vende seg bort fra deg, ja, men ikke uten omkostninger for selvfølelsen. At selvstendighetsbehovet er påtrengende, er noe helt annet enn å være stor nok til å klare seg selv. Tenåringen din vil ha det bedre, og utvikle en tryggere selvfølelse, hvis du fortsetter å være tilgjengelig som en stor, klok og snill mamma eller pappa. Overgangen fra barn til voksen, med tilhørende modning av hjernen, går mye lettere med foreldrene trygt i ryggen. Du er den trygge basen i livet for det store barnet, også når han reiser på hyttetur med venner, også når hun himler med øynene over hvor «teit» du er.

Hvis vi vil være støttespillere og samtalepartnere, som har tenåringens (relative) fortrolighet, må vi kvalifisere oss for det. Vi må gjøre oss fortjent til statusen som sikker havn. Eller sagt på en annen måte: Vi må gjøre oss attraktive som foreldre. Hvorfor det? Jo, nettopp fordi tenåringens avhengighet er mindre, han eller hun kan trekke seg unna. Vi kan ikke forvente at tenåringen vil bruke oss som sikker havn og støttespiller hvis vi ikke viser oss som dugelige støttespillere. Det betyr ikke at vi skal gå på nåler overfor tenåringene, men det betyr at vi må jobbe bevisst med balansen mellom den voksende selvstendigheten og ungdommens fortsatte avhengighet av oss.

Dette poenget er så viktig at vi skal gi det enda litt mer plass: Da din sønn eller datter var spedbarn, hadde du som forelder det absolutte ansvaret for barnets behov. Det overordnede ansvaret har du gjennom hele barnets oppvekst, men ganske tidlig begynner barnet å prøve ut sin egen mestring av livet. Gjennom inntoning og anerkjennelse blir barnet gradvis kjent med sine egne følelser og sin egen kompetanse. På den måten bygges selvfølelsen og egenansvarligheten opp. At toåringen vil «gjøre selv», er en start på det store selvstendighetsprosjektet som virkelig tar av i tenårene. Forskjellen mellom toåringen og sekstenåringen er at toåringen er totalt prisgitt deg som voksen, mens sekstenåringen kan avvise deg, både fordi selvstendigheten har kommet langt, og fordi selvstendigheten er i høysetet, med voksenlivet rett rundt hjørnet.

Selvfølelsen kan bygges opp eller brytes ned i tenåringsfasen. Som foreldre kan vi støtte selvfølelsesutviklingen ved å være interessert til stede, ved å bry oss, ved å fortsatt være store, kloke og snille, ved å støtte og følge med på bevegelsene bort fra oss. Gjennom bevisst foreldreskap kan vi til og med reparere sår fra tidligere faser i barndommen, fordi hjernen er plastisk og under forandring. Hvis vi altså kvalifiserer oss som foreldre, slik at tenåringen kan bruke støtten vår.

Tillit fra foreldrene viktigere enn mye annet i denne siste fasen av oppveksten. Tillit til at det halvvoksne barnet kan klare seg gjennom prøving og feiling, tillit til at det lærer av sine feil, tillit til at hun eller han mestrer livet. Samtidig forteller Øisteins budskap at vi skal følge med. Vi skal ikke gi blaffen om femtenåringen drikker seg full, vi skal forholde oss til det på en måte som ikke fratar gutten eller jenta retten til fortsatt å prøve seg på ting. Sagt på en annen måte: Som foreldre må vi akseptere ungdommenes selvstendighetsprosjekt, uten å støte dem bort. Vi må gi litt slipp på dem og allikevel ha en åpen og ansvarlig favn, være en sikker havn – elske dem uansett hva de gjør.

Hvordan kvalifisere
 seg som tenåringsforelder?

Det beste kortet du har på hånden, er varm støtte. I praksis vil det si evne og vilje til å tone deg inn på hva som er tenåringens behov, hvor han er i trygghetssirkelen, om hun skal få holde på uforstyrret med sitt, eller om hun trenger deg på en eller annen måte. Altså prinsipielt det samme som overfor det yngre barnet, men nå med mye større vilje til å slippe taket, la den unge prøve seg fram på egen hånd og med jevnaldrende. Vi skal se nærmere på ulike ting vi trenger å være oss bevisst for å få til god inntoning slik at tenåringen kjenner seg velkommen til å fortsatt lene seg mot oss.

Gjør det du kan, for å opprettholde kontakten. De aller fleste foreldre er opptatt av kontakt med og nærhet til barna så lenge de er helt små. Men mange abdiserer litt fra nærheten når de små blir større og er mer sammen med venner. Barnas opptatthet av venner kan forlede foreldre til å tro at de selv ikke er viktige lenger, men det er feil. Selv om større barn bruker mindre tid sammen med foreldrene, er mors og fars varme og oppmerksomhet av meget stor betydning. Jeg har mange ganger overhørt grupper av tenåringer på bussen, på gata, på kafeer, og blitt overrasket over hvor mye de snakker om foreldrene: Mamma sa … pappa liker ikke at … typisk moren din å … moren og faren min vil at … pappa holdt på å le seg i hjel da … og mamma bare … Når tenåringer er sammen, er vi kanskje mer «hos» dem enn vi aner? Midt oppi selvstendighetsprosjektet har vi en vedvarende og viktig basefunksjon.

For å opprettholde kontakten med barna gjennom hele oppveksten må vi henge oss med på utviklingen, være interessert i det barna er interessert i, gjøre oss litt kjent med den verden ungdommen lever i. Slik at vi kan fortsette å gå på besøk i deres opplevelser:

I begge eksemplene strekker den voksne seg litt, inn i barnas verden, slik at kommunikasjon på barnas premisser fortsatt er mulig. Dette er inntoning som i spedbarnsalderen, men på det store barnets premisser. Inntoningen vil bidra til at barna føler seg sett og bekreftet: Mamma eller pappa «er hos meg». Selvfølelsen vinner på dette. La oss se det fra tenåringens side: «Jeg kjenner at mamma og pappa godtar interessene mine, jeg føler at de støtter meg. Det er liksom lov å være meg.» Dette gir støtte til selvfølelsen, som jo nettopp er å anerkjenne og ha et utforskende forhold til seg selv, i motsetning til et kritisk og fordømmende.

Men, protesterer du kanskje, jeg kan jo ikke late som jeg er interessert i ting, bare for å imøtekomme tenåringen? Hvor blir det av meg som person og voksent forbilde da? Og det er jo sant; tenåringen trenger å se at mamma og pappa har sine egne interesser, og at foreldrene er autentiske i samværet med barna. Her dreier det seg ikke om enten – eller, men om både – og. Det er godt og meget viktig for både små og store barn å erfare at foreldrene «står på egne bein», det vil si at de lever sitt eget liv, med egne interesser og prioriteringer. At foreldrenes gleder ikke bare er knyttet til hvordan det går med barna. Og at de framstår som subjekter med meninger og behov på vegne av seg selv i samværet med barna. Samtidig er det godt og viktig å erfare at foreldrene er med inn i de områder av verden som barna holder på å utforske og bli kjent med. At mor og far anerkjenner ved å vise interesse og deltakelse.

Du mister ikke autentisitet ved å strekke deg inn i barnets interesseverden selv om du egentlig ikke er interessert i det som barnet er interessert i. Henning i eksempelet forsvinner verken for seg selv eller døtrene ved å ta på seg en interesse for «Ringenes Herre», selv om det i utgangspunktet ikke er hans egen interesse. Tvert imot, han blir tydeligere som pappa. Grunnen til det er at valget om å være en bevisst forelder inkluderer en levende interesse for barnets verden. Som bevisste foreldre har vi en egeninteresse av å være der hvor barna er. Og dette gjelder også når de blir store og velger andre veier enn dem vi selv ville valgt.

Ved å strekke oss mot de store barna, slik som Mona og Henning gjør det, vedlikeholder vi kontakten og base/havnfunksjonen som foreldre. Tenåringen som føler seg bekreftet, vil også lettere kunne henvende seg til den voksne når behovet for hjelp og støtte dukker opp. Kontakten er jo der, klar til å brukes, også når noe er vanskelig. Og når noe er vanskelig, kvalifiserer vi oss som foreldre ved å forsøke å leve oss inn i hvordan det ser ut fra den unges ståsted. Viljen til inntoning gjør oss til varme og støttende tenåringsforeldre.

Lytt aktivt framfor å uppdra

Ungdom trenger sparringpartnere som er villige til å ta deres perspektiv og i tillegg utforske valg de står overfor. Å lytte ordentlig til en ungdoms gleder, frustrasjoner og dilemmaer er godt selvfølelsesarbeid av flere grunner:

1. Han eller hun får hjelp til å bli kjent med seg selv i den nye livsfasen, hjelp til å finne ut av sine egne følelser og reaksjoner. Dette er den interne delen av selvfølelsen, den som dreier seg om den kontakten en har med sitt eget indre liv.
2. Tenåringen føler seg sett og støttet og får en fornyet opplevelse av at «det er plass til meg og mine følelser». Dette er den relasjonelle delen av selvfølelsen, den som dreier seg om å utvikle et personlig språk, «jeg kan si det jeg føler, jeg trenger ikke gjemme meg».
3. Tenåringen blir vant til og får trening i å reflektere over hendelser i livet, vant til å kunne se saker fra flere sider og vant til å være i dialog. Kort sagt: trening i å være et reflekterende menneske.

Vi vet at hjernens frontallapper gjennomgår en stor utvikling i tenårene og fram til et godt stykke ut i 20-årene. Frontallappene er hovedsetet for høyere mentale funksjoner som planlegging, konsekvenstenkning og evnen til å overstyre følelsesmessige impulser. Når vi viser interesse og lytter til hva tenåringen har å si, inviterer vi oss inn i samtaler hvor vi kan bidra helt konkret til å bygge opp en god frontallappfunksjon hos ungdommen, altså evne til tenke seg om og vurdere situasjoner. Godt for den generelle evnen til å fungere som voksen og godt for selvfølelsen: «Jeg er en som kan tenke og vurdere.»

Men mange tenåringsforeldre opplever at tenåringen ikke er særlig interessert i å reflektere rundt livet sitt sammen med foreldrene: «Jeg er den siste hun vil snakke med», «han forlater rommet hvis jeg prøver å snakke saklig med ham». Det kan selvsagt være ulike grunner til dette, avhengig av historien til hver enkelt familie. Men en ganske vanlig grunn er denne: Det er fristende for mange tenåringsforeldre å være belærende, forsøke å oppdra, i håp om å få banket litt fornuft inn i hodet på tenåringen, som kanskje ikke vet sitt eget beste, i hvert fall ifølge foreldrene. Fristelsen til å oppdra der hvor ungdommen først og fremst trenger å bli lyttet til, kan være stor. Jeg kan kjenne det selv. Jeg kan kjenne impulsen til å ville overføre kunnskap som jeg mener døtrene mine trenger. Og jeg har erfart at de ofte ikke tar imot moralprekener, fordi det de trenger, er at jeg lytter. De trenger at jeg mentalt sett går dit de er, og at vi snakker sammen ut ifra deres ståsted. Og når jeg får til det, da kan vi få gode samtaler. Kanskje samtaler som er kortere enn jeg selv ønsker, men det er mitt problem. Barn og ungdom lærer fort, det er ikke lange praten som skal til før de føler seg forstått og kanskje har oppdaget noe nytt.

Ungdommenes hjerne utvikles og modnes ved at de bruker den selv, ikke ved at de overtar våre ferdigtygde erfaringer. Og en måte vi kan stimulere tenåringer til å bruke hjernen sin på, er nettopp ved å lytte framfor å oppdra, ved å møte dem der de er. Vi oppdrar dem bedre hvis vi legger bort oppdragerlysten, hvor paradoksalt det enn høres. To lytteverktøy kan hjelpe oss til å møte ungdom der de er, spesielt når de er frustrerte og vi får lyst til å sette dem på plass.

Aktiv lytting

Aktiv lytting er å forsøke å få tak i hva tenåringen føler, og hva budskapet hans eller hennes egentlig inneholder. I praksis dreier det seg om å sette egne antakelser og meninger litt på vent og aktivt jobbe for å få tak i det følelsesmessige budskapet til det unge mennesket foran deg, og i tillegg formidle det du får tak i, på en slik måte at tenåringen merker din interesse og din villighet til å se saken fra hans eller hennes side, som i disse små eksemplene:

Mamma og pappa sender ikke noe eget budskap tilbake, heller ingen vurdering eller mening. De formulerer bare det de føler at barnas budskap betyr. De kan ta feil, men ser ut til å treffe. Ungdommenes følelser blir sett og delt, og dermed roer de seg litt og finner selv løsninger.

Aktiv lytting krever helhjertet innsats, det holder ikke å tenke «jo da, jeg kan godt prøve å lytte litt, men egentlig synes jeg hun bør slutte å klage». Det du tenker, tyter ut i kroppsspråket ditt og vil overskygge det halvhjertede forsøket på å lytte. Å lytte på ordentlig krever besluttsomhet og aktiv innsats, i tillegg til varmt nærvær. Mammas «Er du redd for å ikke være fin nok?» sies med varm empati. Hør for deg den samme formuleringen sagt med sarkastisk klang – da er det ikke lenger aktiv lytting, men aktiv krenkelse. Aktiv lytting innebærer å legge bort lysten til å korrigere og oppdra, og i stedet bestemme seg for å «være hos» tenåringen, forsøke å forstå hvordan hun eller han har det.

Speiling

Speiling dreier seg om å sende budskapets innhold tilbake til avsenderen, i motsetning til aktiv lytting, hvor vi forsøker å få tak i følelsene bak ordene. Speiling tvinger oss til å få tak i hva tenåringen faktisk sier. Teknisk sett er speiling en enkel metode, som innebærer å gjenta mer eller mindre ordrett det som sies. Likevel kan det være vanskelig å få det til, fordi det forutsetter at vi setter våre egne reaksjoner på vent. Speiling er et svært nyttig lytteverktøy når tenåringen er frustrert eller opprørt over noe, eller ser ut til å trenge å snakke om noe ømtålig.

La oss se hva som skjer med Anita som var misfornøyd med vikaren, når mamma speiler:

Vi ser at speilingen har flere effekter: Anita føler seg akseptert, og hun utdyper misnøyen med vikaren og skoledagen slik at vi får vite mer om det hun har opplevd. Og i tillegg til dette ser vi noe interessant: Hun begynner selv å nyansere utsagnet sitt og legger til at «det er ikke sikkert alle synes vikaren var like dum», og videre at «kanskje kan hun bli en ok lærer hvis hun får litt mer erfaring». Når opplevelsen hennes blir tatt imot, er det mulig for henne å tenke videre, kjenne etter og se flere sider av saken. Hun får den følelsesmessige tryggheten hun trenger til å undersøke sine egne tanker nærmere, uten å måtte forsvare seg eller dekke over det hun føler. Aksepten som ligger i speilingen, gjør dette mulig; en opplevelse som blir tatt imot og dermed gyldiggjort, kan undersøkes videre. Vi kan nesten se konkret for oss hvordan speilingen hjelper Anitas frontale hjerne til å gjøre nye koblinger: «Hmm, kanskje det er mer nyansert enn jeg først tenkte.»

Noe som hadde vært vanskeligere, eller kanskje helt umulig, hvis mamma hadde møtt henne med irettesettelse: «Men Anita, da, du får ikke lov til å kalle noen en dust! Det er helt sikkert ikke noen lett oppgave å være vikar i 9. klasse.» Hvordan ville fjortenåringen reagert da? Sannsynligvis med å avslutte samtalen og gjøre noe annet, kanskje med et oppgitt «du skjønner hvert fall ingenting». Når ungdom opplever at tankene deres blir nedvurdert eller ikke anerkjent, får de ikke lyst til å gå videre i samtalen. Det gir i neste omgang mindre rom for å se saken fra flere sider og overveie andre muligheter.

Men mange vil føle at speiling, slik Anitas mamma gjorde det, blir kunstig. Da er det fint å huske at speiling også kan gjøres mer løselig. Vi kan speile med egne ord i stedet for å gjenta ordrett hva tenåringen sier.

Mange synes dette er mer naturlig enn den direkte måten som ble vist i det første eksempelet. Det er både fordi det gir mindre «papegøyefølelse», og fordi det tydeliggjør at du virkelig har forstått hva som ble sagt, siden du er i stand til å formulere innholdet på din egen måte. Faren er at budskapet kan bli vridd bort fra det ungdommen sa, og kanskje miste noe av den inviterende effekten:

Vi kan også speile ved å oppsummere hva tenåringen har sagt underveis eller til slutt i samtalen: «Så det du sier, er … » På den måten får vi vist at vi har oppfattet budskapet, og samtidig får vi sjekket om vi har forstått det riktig. Mange ganger vil speiling i form av oppsummering kjennes mest naturlig og riktig.

Å «føle seg følt»

Virkningen av aktiv lytting og speiling er at ungdommen «føler seg følt». Å få sine følelser anerkjent og delt er balsam for selvfølelsen. Og husk: Behovet for å føle seg følt er ikke barnslig, men menneskelig. Kjenn etter i deg selv hvor godt det er å bli forstått – spesielt når du har det vanskelig. For tenåringen din er det enda viktigere, fordi sårbarhet og usikkerhet ofte er dominerende i denne fasen.

Evne og vilje til å lytte aktivt eller speilende til tenåringen er foreldrenes beste kort i kvalifiseringen til kontakt, for lyttende foreldre er attraktive foreldre. Ungdom som merker at mamma og pappa er opptatt av hva de tenker og føler, vil være mer interessert i å snakke med foreldrene, dele ting med dem og bruke dem som sparringpartnere. Grunnen er enkel og den samme for oss alle: Når vi blir lyttet til på ordentlig, føler vi oss akseptert og sett, og vi roer oss og blir mer villige til å lytte tilbake. Slik også med tenåringen du har i huset eller vil få i huset om noen år.

Å bli møtt med aktiv lytting eller speiling gjør det mulig å utforske tanker og følelser og se nye muligheter. Irettesettelse og forsøk på oppdragelse vil ofte føre til avbrudd i samtalen (husk tenåringen er stor nok til å avvise deg) og dermed brudd i muligheten for ungdommen til å lære og utvikle seg når det har skjedd noe i hans eller hennes liv. Igjen er vi ved paradokset: Vi «oppdrar» tenåringen bedre hvis vi legger bort oppdragerlysten.

Å få tillit fra foreldrene dreier seg om å få støtte til å bli selvstendig og kjenne seg varmt tilknyttet, på samme tid. Vi vokser aldri fra behovet for å være tilknyttet, behovet for å kunne lene oss inntil andre mennesker. For mange er tilknytningen til mor og far viktig langt inn i voksenlivet. Unge voksne tyr ofte til foreldrene når noe er vanskelig eller når gleder skal deles. Og det er hevet over enhver tvil: I den krevende overgangsfasen som tenårene er, vil alt gå mye lettere med trygg tilknytning til mamma og pappa som base.

Ungdom må få prøve seg fram uten å stå i fare for å miste varmen, kjærligheten og interessen fra mamma og pappa. Foreldre som støtter både tilknytningsbehovet og autonomiutviklingen, viser respekt for unges behov. Og den store gevinsten er god stemning og åpen kommunikasjon med tenåringen.