Jeg var nylig invitert til Chateau Neuf i Oslo for å debattere evolusjonspsykologien som faglig tilnærming. Det ble ikke debatt. Men jeg koste meg for det. Det ble nemlig en samtale med studenter om vitenskapsteori og evolusjonspsykologi som metateori, altså hvordan evolusjonspsykologi kan samle en rekke ad hoc-prinsipper i en overordnet systematiserende teori. That’s what I call entertainment!

Det finnes selvsagt de som er skeptiske til evolusjonsteori i psykologi. I psykologien kan man nok til og med finne litt motstand mot teori i seg selv. De store teoriene har avgått med døden i mange deler av faget. Kanskje med unntak av personlighetspsykologien. Der underviser vi fremdeles om store teorier. Men spesielt sosialpsykologien har i de seneste årene blitt teoritom, etter mitt syn. De fremste forskerne der er kjent for avgrensede ad hoc-prinsipper (det vil si at man har en forklaring knyttet til et bestemt avgrenset stabilt psykologisk fenomen, men uten at det kan generaliseres eller forklares som en del av en metateori) og beskrivelse av avgrensede fenomener, uten at de organiseres i en bestemt teori.

Det jeg beskriver over, er det som kalles dust bowl empiricism; ren eksplorerende forskning. Men ikke egentlig vitenskap. Og fra et statistisk perspektiv: Det er ikke nødvendigvis lov å bruke fritt fra statistiske metoder når man fisker, fremfor å teste bestemte prediksjoner og hypoteser. Ja, det blir gjort, men det burde ikke bli gjort. Det medfører slike kriser som sosialpsykologien opplever: det er fullt mulig at et forskningsresultat ikke lar seg gjenta! Funn uten styrende teori vil ofte være lite robuste eller pålitelige.
Konklusjonen min er nokså enkel: Teoriløs forskning er ikke egentlig vitenskap. En teori skal tjene fagets utvikling. Teorien skal generere originale, empirisk testbare hypoteser og prediksjoner. Det er ikke viktig om teorien i seg selv er sann. Den skal jo uansett utvikles på bakgrunn av data. Forskning handler om å bruke den best tilgjengelige teorien. Om teorien kan forutse mønstre i data bedre enn andre teorier, og man gjør nye oppdagelser, så er det en brukbar teori. Fordi, som sosialpsykologen Kurt Lewin sa det: Ingenting er så praktisk som en god teori. Spesielt for en forsker.

Sjalusi og foreldresikkerhet

Verden er kompleks. Teorier brukes for å begrense alle tenkelige muligheter. Gode teorier er de som skaper system i kaoset. De vil ikke bare forutsi generelle mønstre i data, men forhåpentligvis med statistisk sannsynlighet også predikere fremtidige kasus. Vi skal se på eksempelet sjalusi under, og neste gang skal vi se på alderspreferanser.

Det finnes som sagt de som er skeptiske til biologiske teorier. Det å moralisere over at noe er biologisk, er i våre dager intellektuelt umodent. Uavhengig av faglig bakgrunn eller politisk ideologi bør man akseptere at om man mener at medisiner og rusmidler kan endre tenking og atferd, om man mener at man trenger en hjerne å tenke med, og man mener at utvikling skyldes både miljø og arv, så kan man ikke prøve å unngå biologiske teorier eller vurdere effekter av dem.

Evolusjonspsykologiens syn på teori i forskning samsvarer i stor grad med samme metateori i synet på hvordan sinnet vårt fungerer. Det finnes ingen generelle adaptive problemer, derfor finnes det ingen generelle løsninger i sinnet vårt, sa den amerikanske antropologen Don Symons. Mer konkret betyr det at man ikke kan forvente at sinnet vårt klarer seg uten teorier om verden. Disse teoriene er våre evolverte mentale mekanismer eller psykologiske tilpasninger. De setter alle inntrykk i system, gjennom perseptuelle mekanismer. De kalkulerer partnerverdien til mennesker vi møter. De hjelper oss å knytte oss til våre barn og forelske oss i vår(e) partner(e). Dette er en rimelig lur tilnærming til menneskesinnet. En funksjonell tilnærming.

Jeg bruker den teorien som virker best i det jeg forsker på. Tenk på sjalusi; de vonde følelsene som kommer når vår partner bryter prinsippet om forpliktelse i kjærlighetsforholdet. Med utgangspunkt i Robert Trivers’ klassiske evolusjonsteoretiske prinsipper om foreldreinvestering har David Buss og David Schmitt med flere utviklet teorien om seksuelle strategier. Den gir konkrete prediksjoner om kjønnsforskjeller i sjalusi som man ikke kjente til før man tok i bruk den nye teorien. Det spektakulære med grunnteorien til Trivers er at den er brukt for en rekke dyrearter, og sånn sett er uovertruffen sammenlignet med de fleste psykologiske teorier i prediktiv kraft. I arter der hannen investerer mer enn hunnen, predikerer teorien, korrekt, at kjønnstypiske atferdstilbøyeligheter reverseres. Det er altså ikke en sexistisk teori, men et resultat av generelle seleksjonsprinsipper.

For menneskelig sjalusi har det følgende konsekvenser: Kvinner bør være negativt innstilt til signaler om at menn ikke har tenkt å investere i barnet. Rett og slett fordi det er ressurskrevende å oppdra menneskebarn: De barna som får mest ressurser, gjør det bedre, og de mødrene som får hjelp, gjør det bedre. Samtidig er menn en av 5 % av pattedyrhannene som investerer i eget antatt avkom. Det å skaffe farsinvestering, og deretter å beholde investeringen, er viktig. Tap av ressurser til en annen kvinne og hennes barn bør medføre negative følelser. Om kvinner gjennom historien ikke reagerte på tap av ressurser, ville hun ikke være opptatt av å gjøre noe for å beholde dem. Likegyldighet er ikke en evolusjonært stabil strategi. Den første kvinnen som av genetisk overførbare årsaker forholder seg til ressurstap med mottiltak, vil få en evolusjonær fordel.

En annen problemstilling er foreldresikkerhet. Kvinnen som nylig har født, vet rimelig godt hvem som er mor. Men så enkelt er det ikke for far: Mommy’s baby, daddy’s maybe. Kun den seksuelt trofaste kvinnen vet med sikkerhet hvem faren til barnet er. Man trenger ingen tidsmaskin for å forstå at disse faktorene gir to veldig forskjellige utgangspunkter for evolusjon av mekanismer som kalkulerer sannsynlighet for at barnet er ens eget. Ikke minst gir dette forskjeller i mekanismer som motiverer menn og kvinner til å investere i antatt eget avkom. Mannen kan bare forsøke å reagere negativt på at hans utkårede har sex med andre menn. Om han er ukritisk til dette, vil han være en evolusjonær blindgate. Da vil han sannsynligvis støtte andre menns barn med egne ressurser. Det er ikke heldig i den evolusjonære konkurransen. Om alle menn var ukritiske, ville den første mannen som utviklet negative reaksjoner på å bli utsatt for seksuelt utroskap, kunne få fordeler av det. Om den tilbøyeligheten skyldtes genetiske forhold, ville tendensen begynne å spre seg.

Meningen med teori

Dette fører til hypotesen om kjønnsforskjeller i hva som særlig utløser sjalusi: Kvinner er mer sjalu på emosjonell utroskap (trusler mot forholdet og mot fortsatt investering i henne og hennes barn) enn menn, og menn er mer sjalu på seksuell utroskap enn kvinner. Dette finner vi også i norske utvalg av studenter fra Bergen og Trondheim. Det betyr ikke dermed at teorien er sann.

En teori trenger ikke være sann, nemlig!

Evolusjonsteorien i seg selv er selvsagt sann og etablert som en matematisk nødvendighet. Mellomnivåteorier som Trivers sin foreldreinvesteringsteori er selvsagt også ikke noe som kan falsifiseres av de hypotesene som genereres av seksuell strategiteori. Det er denne siste som testes, inkludert forskerens evne til å bruke den til å utvikle spesifikke prediksjoner. Det er disse prediksjonene som testes, disse som falsifiseres. Det viktige er likevel at seksuell strategiteori genererer originale og empirisk testbare prediksjoner. Selv når prediksjonene slår til, er ikke teorien nødvendigvis sann. Den biten er ikke så viktig. Det er forventet at teorien er midlertidig og må utvikles videre. Teorien skal rett og slett hjelpe oss utvikle faget – det er det hele.

Liker du ikke en bestemt teori? Nei vel. Det er jo ikke et problem, i seg selv. Er teorien relevant for det du jobber med? Om den er det, bør du i det minste vurdere den. Finnes det bedre teorier? Jeg spør ikke om det finnes teorier du liker bedre. Jeg spør: Finnes en teori som samler kjente data bedre, og som gir originale, spesifikke, testbare hypoteser? Bruk dem, da vel! Er du generelt skeptisk til teori? Hmmm… kanskje det er på tide å utvikle faget, begynne å syntetisere funnene. Noen deler av psykologifaget trenger teori for å bli skikkelig vitenskapelig.

I mellomtiden: Ikke frykt evolusjonspsykologien. Det er ingenting spesielt med metodene til evolusjonspsykologien. Evolusjonspsykologer bruker de vanlige forskningsdesignene i psykologien, inkludert fMRI-studier, spørreskjemaer, eksperimenter og registerstudier. Det er med andre ord bare psykologiske forskningsmetoder, men med en bestemt teori som genererer testbare empiriske hypoteser.

Hvis teorien bommer konsekvent, så vil data vise det. Hvis evolusjonspsykologisk teori treffer oftere enn andre teorier, så er det en fin teori. Til bruk for faglig utvikling. Men ikke frykt den. Og om du har en bedre teori: Vis det. Det er jo tross alt vitenskap, ikke ideologi, vi holder på med.

Kilder

Buss, D. M. & Schmitt, D. P. (1993). Sexual Strategies Theory: An evolutionary perspective on human mating. Psychological Review, 100, 204–232. doi: 10.1037/0033-295X.100.2.204.

Confer, J. C., Easton, J. A., Fleischman, D. S., Goetz, C. D., Lewis, D. M., Perilloux, C. & Buss, D. M. (2010). Evolutionary Psychology: Controversies, questions, prospects, and limitations. American Psychologist, 65, 110–126. doi: 10.1037/a0018413.

Kennair, L. E. O., Nordeide, J., Andreassen, S., Strønen, J. & Pallesen, S. (2011). Sex differences in jealousy: A study from Norway. Nordic Psychology, 63, 20–34. doi: 10.1027/1901-2276/a000025.

Kennair, L. E. O., Schmitt, D. P., Fjeldavli, Y. L. & Harlem, S. K. (2009). Sex differences in sexual desires and attitudes in Norwegian samples. Interpersona, 3, 1-32. doi: 10.5964/ijpr.v3isupp1.67.

Pinker, S. (1997). How the mind works. Harmondsworth, UK: The Penguin Press.

Trivers, R. L. (1972). Parental investment and sexual selection. I B. Campbell (red.), Sexual selection and the descent of man, 1871–1971 (s. 136–179). Chicago, Il: Aldine.