Donald Woods Winnicott (1896–1971) var barnelege og psykoanalytiker. Han vokste opp i Plymouth i Sør-England som yngste barn og eneste gutt i en velstående familie. I 1920 avsluttet han medisinstudiet, og 1923–1963 var han ansatt som barnelege ved barnesykehuset Paddington Green. Han fikk tidlig interesse for psykoanalyse og påbegynte sin egen analyse i 1923. Hans første samling tekster hadde tittelen «Fra pediatri til psykoanalyse», og tittelen gjenspeiler hans egen profesjonelle bane. Han ble medlem av det engelske psykoanalytiske selskapet i 1935 og var den første mannlige barneanalytikeren i England, med Melanie Klein som veileder. Klein var også teoretisk inspirator for Winnicott, men han ble i økende grad skeptisk til tenkningen hennes og posisjonerte seg som en av de uavhengige i det engelske psykoanalytiske selskapet etter konflikten mellom Anna Freud og Melanie Klein.

Som barnelege så Winnicott mange barn sammen med deres mødre, og det var praksisen som kliniker som dannet grunnlaget for hans teoretiske bidrag. Denne innfallsvinkelen var ny og annerledes i hans samtid, hvor utvikling som regel ble forstått med utgangspunkt i voksne analysanders erindringer om sin barndom. Den klassiske psykoanalysens utviklingsforståelse var således bygd opp omkring rekonstruksjon av livshistorier og mer teoretiske refleksjoner over allmenne trekk ved enkelthistorier.

Winnicott var ikke primært teoretiker. Ved siden av den nevnte klinikken for barn omfattet arbeidet hans terapi av voksne og foredragsvirksomhet for foreldre og sosialarbeidere med formidling av pedagogikk, estetikk og kreativitet. Det foreligger ikke en samlet teoridannelse fra hans hånd, men han var uhyre produktiv og utformet en utviklingsforståelse med fokus på den tidlige utviklingen og forholdet mellom spedbarnet og moren, som han betraktet som en matrise for senere utviklinger og relasjoner, herunder relasjonen mellom terapeuten og klienten.

Winnicott anvender en rekke spesielle begreper til å beskrive sin utviklingsforståelse. Utgangspunktet hans er at det finnes et grunnleggende menneskelig behov for å være forbundet med eller relatere seg til andre, og at utviklingen bæres av et potensial hos barnet som modnes når omgivelsene er gunstige – med Winnicotts betegnelse når det finnes en fasiliterende omverden. En slik fasiliterende omverden kjennetegnes av en intens opptatthet av barnet fra omsorgspersonens side som setter henne (det dreier seg typisk om moren) i stand til nesten fullstendig å tilpasse seg dets behov. Gjennom denne tilpasningen fra moren blir barnet i stand til mentalt å skape eller gjenoppfinne det hun tilbyr, på en måte som stemmer overens med dets eget behov, og derved innledes en utviklingsprosess der barnets fornemmelse av seg selv blir styrket.

Å lese Winnicott er en oppdagelsesreise, en undersøkelse av hvordan erfaringer oppstår og blir til erkjennelse, og lesningen vekker forundring og inviterer til å arbeide med temaer som går utover fagpsykologien og inn i lekens, kreativitetens og erkjennelsesteoriens verden. Det følgende gir en forenklet oversikt over noen grunnleggende trekk ved hans utviklingsforståelse, med vekt på relasjonen mellom mor og barn.

Barnets emosjonelle utvikling

Winnicott var opptatt av utviklingen i barnets første leveår, før språket utvikles, og særlig i perioden mellom seks og tolv måneder. Utviklingsforståelsen hans tar utgangspunkt i mor–barn-enheten og fokuserer på en rekke utviklingslinjer som finner sted i barnet når omsorgspersonen/moren eller den fasiliterende omverdenen ivaretar de funksjonene som er nødvendige for at barnets potensial skal kunne innfris. Den fasiliterende omverdenen er sentral i Winnicotts utviklingsforståelse; den omtales også som en «god nok mor»-funksjon eller en støttende omsorg, og betegnelsen viser til en mor eller moderlig funksjon som er i stand til å fornemme barnets behov og er innlevende, kjærlig og stabil i sin omsorg. Det er ikke omgivelsene som former barnet, men en støttende omverden som setter det i stand til å realisere sitt potensial. Foreldrene former ikke barnet sitt, men de kan støtte dets modningsprosesser, som så får sitt eget liv. Med Winnicotts formulering: «En mor og en far skaper ikke spedbarnet sitt slik en kunstner maler et bilde eller en pottemaker dreier en krukke» (1984, s. 85).

Kapasiteten til modning er ifølge Winnicott medfødt på linje med annet genetisk materiale. Denne kapasiteten uttrykkes i hans begrep om det sentrale selvet. Det betegner et medfødt potensial hos den nyfødte, som fra fødselen av opplever kontinuitet i tilværelsen, og som på sin egen måte og i sitt eget tempo bygger opp en psykisk virkelighet og et personlig kroppsskjema (dvs. det individuelle ikke-bevisste diagrammet eller bildet barnet danner av sin egen kropp når det beveger seg i tid og rom) som det former sine opplevelser av verden etter.

Winnicott skriver om et selv og et jeg. Iblant brukes begge begrepene synonymt, men i hans senere skrifter – omkring 1960 – betegner selvet en generell fornemmelse av «å føle seg virkelig», mens jeget er et spesielt aspekt av selvet som organiserer og integrerer erfaringer, i første omgang fra den tidlige kommunikasjonen mellom moren og barnet. Jeget organiserer denne tidlige kommunikasjonen og bidrar til at den integreres og representeres som indre strukturer. Winnicott brukte «indre objekter» som betegnelse for de psykiske representasjonene eller forestilingene som dannes i barnet, og som kan henvise både til personer og til gjenstander eller ideer. Fokuset hans er på den prosessen eller interaksjonen mellom barnet og omverdenen som fører til dannelsen av indre objekter, mens han er mindre opptatt av objektets egen kvalitet eller beskaffenhet. Når barnet har dannet indre representasjoner, blir dets erfaringer organisert i jeget, og dette fører til dannelsen av personligheten.

Jegets kapasitet til å integrere og organisere erfaringer kan bare komme til utfoldelse hos spedbarnet hvis der er en tilstrekkelig god omsorg, hvor moren gjennom sin nesten fullstendige tilpasning til barnet beskytter og understøtter barnets jegfunksjon. Selvet og jeget er til stede i barnet fra fødselen av som kapasiteter som kan modnes når omgivelsene er støttende. Driftsliv og impulser kommer til først senere, når barnet er blitt i stand til å skjelne mellom det ytre og det indre. Winnicott hevdet at spedbarnet ikke skjelner mellom et tordenskrall og en skrikende sult før det kan registrere en forskjell mellom det ytre og det indre, og at evnen til å registrere denne forskjellen først oppstår når det er dannet en mental struktur som kan oppleve.

Selvet forblir, i den sunne utviklingen, en kilde til vitalitet og spontanitet livet igjennom, og forbindelsen mellom jegets organisering og selvet som et potensial er til stede i individets kreative bruk av seg selv i samspillet med omgivelsene. Når utviklingen sporer av, snakker Winnicott om et «falskt selv», som er en jegstruktur som beskytter selvet mot omverdenen. Prisen er tap av vitalitet, spontanitet og fornemmelsen av å være til stede med seg selv i samspillet med omverdenen.På den annen side finner den sunne utviklingen sted i det rommet som utgjøres av mor–barn-enheten i de første årene.

Å relatere seg og gjøre bruk av et objekt

Nok en utviklingslinje i barnets forhold til andre mennesker dreier seg om forskjellen mellom på den ene side å forholde seg til en annen ut fra sitt eget subjektive perspektiv og på den annen side å gjøre bruk av en annen til trøst, lek med utgangspunkt i hva vedkommende kan gi, det vil si med utgangspunkt i en forståelse av den andre som et vesen med egen eksistens utenfor barnets omnipotente forestillinger.

Det utviklingsmessige skrittet som beskrives her, handler om overgangen til å kunne fornemme den andre som et vesen med egne mål og hensikter, noe mer enn en forlengelse av en selv. Eller med Winnicotts ord: Utviklingen fra et subjektivt opplevd objekt – det vil si at den andre oppleves som lik en selv – til et objektivt opplevd objekt, hvor den andre oppfattes som å ha sin egen oppfatning av verden. Med en mer nåtidig språkbruk kan vi kalle det en utvikling fra å være «forbundet med» en annen til intersubjektivitet.

Objektet/moren tillegges en verdi av barnet. Det kan identifisere seg med henne og projisere følelsene sine inn i henne, og det innbyrdes forholdet deres berikes av den følelsesmessige utvekslingen som finner sted mellom dem når de er sammen om noe. Relatering beskriver således det samspillet som finner sted mellom moren og barnet i den tidlige utviklingen når barnet i kraft av morens omsorg igjen og igjen skaper sin verden mens det modnes og utvikler realitetssans og objektkonstans, det vil si dannelse av en relativt stabil indre representasjon av moren og tiltro til at det selv kan bidra til å regulere relasjonen. Å gjøre bruk av et objekt innebærer derimot at den andre har en selvstendig eksistens og er en del av en felles virkelighet – at vedkommende ikke bare er noe barnet har skapt eller oppdaget, men finnes utenfor barnet selv med egne karakteristika og autonomi.

Utviklingen av barnets evne til å gjøre bruk av objektet og oppdage dets karakter av virkelighet og egenart bygger i Winnicotts terminologi på at barnet destruerer objektet og oppdager at objektet overlever destruksjonen. Destruksjon er et sterkt ord for å beskrive det forholdet at barnet oppgir forestillingen om sin egen (omnipotente) kontroll over verden og erkjenner at omverdenen har en selvstendig eksistens som det kan spille opp mot og gå i samspill med. Det er imidlertid flere forhold som kan gjøre det meningsfullt å bruke et så sterkt ord: Hos barn under ett år er opplevelsesintensiteten høy – det fylles av jubel, raseri, ulykkelighet osv. –, og når følelsen er der, overmanner den barnet og fyller hele dets verden og har på den måten en likhet med det som foregår når noe destrueres: at det er ute av kontroll.

Endelig kan det gi mening å bruke ord som destruksjon og overlevelse om det som foregår når det lille barnet med sine utspill i form av sinne, erting, raseri, jubel kommuniserer med moren, som svarer med å ta imot dets bidrag, men samtidig forblir seg selv, overlever dem. På den måten erfarer barnet at livet går videre, og dette støtter kapasiteten til å skjelne mellom fantasi og virkelighet. Destruksjonen er ikke virkelig, men kan la seg utføre på fantasiplanet, fordi det blir tydelig for barnet at den er dets egne forestillinger om hva det kunne ha lyst til å gjøre når omverdenen er stabil og har konstans. Kommunikasjonen fra barnet illustreres slik: «Hallo, objekt! Jeg ødela deg! Jeg elsker deg! Du har verdi for meg fordi du overlevde at jeg ødela deg. Samtidig med at jeg elsker deg, ødelegger jeg deg hele tiden i fantasien.» Destruksjon betegner således ikke sinne hos barnet, men en impuls som rettes mot moren, som overlever – det vil si besvarer barnets kommunikasjon ved å ta imot dets utspill, samtidig som hun vedblir å være seg selv og er gjenkjennelig for barnet.

Nettopp morens overlevelse eller stabile tilstedeværelse er støttende for barnets oppdagelse av en verden som oppfattes som pålitelig, og som det kan gå på oppdagelsesreise i. Her er vi tilbake ved begrepet om den fasiliterende omverdenen, som her innebærer at moren forblir seg selv – eller, med en mer winnicottsk formulering, overlever over tid – i sin reaksjon på barnets utspill og dermed støtter barnets forvaltning av sine affekter og impulser. Når disse affektene og impulsene møtes av en stabil mor, styrkes barnets evne til å forvalte dem.

Den alminnelig hengivne moren

En god nok mor er etter Winnicotts oppfatning den alminnelige moren som verdsetter barnet sitt, irriterer seg over det, blir sint osv. Dette står i kontrast til den perfekte moren. Winnicott legger vekt på at den alminnelig hengivne moren er den eneste som i passelig grad fornemmer barnet sitt, søker å utbedre feiltakelser, er opptatt av hvordan barnet har det, setter pris på det og holder om det, men nettopp ikke er en som alltid gjør det rette. Det å være opptatt av å gjøre tingene helt rett bygger på en forestilling om at noen vet hva det rette er, og en slik forestilling er neppe realistisk i prosesser som innebærer å lære hverandre å kjenne og finne mulighetene i samspillet.

En spesiell kvalitet hos moren er den primære moderlige opptattheten – en spesiell sensitivitet som utvikles under graviditeten og varer i noen uker etter barnets fødsel. Denne sensitiviteten gir seg utslag i velvilje og evnen til å flytte interessen fra seg selv til barnet. Dette aspektet av moren er noe av det som gir henne særlige evner til å fornemme barnet, bidra med hva det trenger, og følge dets befinnende fra øyeblikk til øyeblikk. Det er snakk om en spesiell oppslukthet som i Winnicotts provoserende språkbruk beskrives som en sykdom og sammenliknes med identitetstap. Det er imidlertid ikke snakk om sykdom i noen negativ forstand, men om en organisert tilstand som opptrer i forbindelse med svangerskap og setter moren i stand til å inngå i en enhet med barnet.

I takt med at barnet makter det, vender den alminnelig hengivne moren tilbake til sine egne interesser og blir mindre opptatt av barnet, som gradvis blir avvent fra den intense moderlige opptattheten. Winnicott sammenfatter «den gode nok mor»-funksjonen i begrepene holding, håndtering og objektpresentasjon.

Holding og håndtering

Holding dreier seg om evnen til å identifisere seg med barnet og nesten fullstendig tilpasse seg det, noe som gir det ikke-integrerte barnet mulighet for å oppleve tilværelsen som sammenhengende. Morens holding støtter barnets ikke-integrerte jeg – eller på winnicottsk: «verner om det underlige stedet hvor ingenting ennå er blitt skilt ut som ’ikke meg’, slik at det ennå ikke finnes noe jeg» –, og slik oppstår det mellomliggende området, hvor barnet kan forholde seg subjektivt til det som senere vil bli en ytre verden. Med sin holding beskytter moren barnet mot for sterke opplevelser eller stimuli utenfra, drar omsorg for dets spesielle behov og egenart og tar hensyn til dets følsomhet, alt sammen funksjoner som gir barnet en illusjon av at den verdenen som det etter hvert skaper i forholdet til moren, er vennlig og tillitsvekkende.

Håndtering viser til den fysiske støtten av barnet, det vil si hvordan barnet tas opp, legges til sengs, støttes under hodet osv. Håndteringen støtter barnets fornemmelse av kroppen sin og bidrar til å gi det en opplevelse av å være virkelig – «å bo i sin egen kropp», som det heter. For Winnicott er fornemmelsen av selvet knyttet til kroppen, og han hevdet at et stabilt forhold mellom kropp og psyke er et viktig ledd i integrasjonsprosessen. Ved en forstyrret håndtering utvikler psyken en eksistens som bare er løst relatert til kroppen og de kroppslige opplevelsene, og dermed registreres ikke fysiske fornemmelser psykisk. For eksempel kan et barn som våkner av dyp søvn, være uten forbindelse til kroppen sin, og moren kan da reagere med å gi barnet tid til å gjenvinne forbindelsen mellom kropp og psyke og dermed støtte barnets egen kapasitet til integrasjon.

Objektpresentasjon

Objektpresentasjon er betegnelsen på den støtten moren yter for å gjøre barnets kreative impuls virkelig. Dette betyr at hun er oppmerksom på barnets kreative gestus, det vil si de signalene det kan sende ut om sine egne behov, og gir plass til at de kreative mulighetene som oppstår i samspillet, kan utforskes. Som nevnt ovenfor snakker Winnicott i denne forbindelsen om «det nølende øyeblikket». Denne funksjonen er viktig for barnets utvikling av evnen til å relatere seg til omverdenen på en måte hvor det er til stede med seg selv.

Et tidligere aspekt i objektpresentasjonen er morens evne til å vente på at barnet tar initiativ til handling, for eksempel under måltider, hvor moren plasserer seg slik at barnet kan skape brystet som sin egen erfaring, og gir det tid til selv å gå i gang med å suge. Realiseringen av barnets kreative impuls skjer ved at moren er til stede for barnet og venter på dets initiativ. Her understrekes det at utviklingen finner sted i det potensielle rommet som ligger mellom moren og barnet, hvor barnets egen kreativitet – skapingen av brystet som subjektiv erfaring – rammes inn av morens atferd. På den måten oppstår det rommet som setter barnet i stand til å bevege seg inn i den ytre verden og samtidig være til stede med seg selv. Winnicott bruker i den forbindelse ordet «nøling» eller «det nølende øyeblikket» til å illustrere det som skjer i samspillet, og som gir barnet plass til å være kreativt til stede.

Et annet aspekt av objektpresentasjonen dreier seg om morens forhold til virkeligheten, hennes evne til å stole på seg selv som pålitelig og troverdig. For eksempel kan et barn som presenteres for rugbrødbiter, se ut som om det synes det er ren og skjær gift. Hvis moren blir usikker på sin egen dømmekraft, vil hun kanskje fjerne rugbrødbitene og komme med noe annet eller prøve å tvinge barnet til å spise. I begge tilfeller mister barnet muligheten for å undersøke det objektet som blir lagt fram for det. Hvis moren derimot venter litt i trygg tiltro til at rugbrødbitene er gode nok, vil barnet finne en måte å forvalte impulsen sin på og begynne å forholde seg til bitene.

Ytterligere et aspekt av objektpresentasjon er at verden presenteres i små doser – at den delen av verden som presenteres for barnet, har et begrenset omfang, så barnet kan ta i bruk sin evne til å utforske omverdenen. Denne balansen er vesentlig, fordi den gir barnet mulighet for å være til stede med seg selv i utforskningen av verden. Det er i den forbindelse viktig at det ikke for tidlig og for bastant blir stilt krav om at barnet skal forholde seg til virkeligheten, fordi man dermed blokkerer for det potensielle rommet, hvor barnets utvikling og utforskning av verden finner sted.

Begrepet «den nødvendige frustrasjonen» er et ledd i Winnicotts tenkning om den fasiliterende omverdenen. Når barnet er blitt klar over sin avhengighet og trer inn i den relative avhengighetens periode omkring 4–6-månedersalderen, er av-tilpasning, det vil si at moren ikke i samme grad tilpasser seg barnets behov, og frustrering et verdifullt fenomen, som støtter barnets erkjennelse av «ikke-meg». Frustrasjonen setter barnet i stand til å hate objektet og samtidig bevare bildet av det som potensielt tilfredsstillende – «hvis det oppførte seg som det burde» –, og støtter dermed barnets evne til å tåle ambivalens.

Frustrasjonen er av stor betydnings for utviklingen av barnets forhold til andre og dets evne til å relatere seg. En god utvikling hos barnet er betinget av morens overlevelse, det vil si at hun forblir seg selv og gjenkjennelig for barnet, men prosessen igangsettes av frustrasjon, som følger med barnets opplevelse av ambivalens. I tillegg fremmer frustrasjon utviklingen av barnets kognitive funksjoner, fordi det krever en høy grad av mental bearbeiding. Feiltakelser i morens atferd eller frustrering av barnet gjør at det lettere kan lære å kjenne deler av verden som det ikke kjenner eksistensen av. Winnicott hevdet at avvisning av objektet i form av aggresjon hos barnet paradoksalt nok kan være begynnelsen på en prosess hvor objektet skapes eller gjenskapes som et indre objekt hos barnet.

Winnicott snakker om nødvendig frustrasjon for å skille den fra den frustrasjonen som er knyttet til en ikke god nok omverden, hvor barnet er ubeskyttet overfor ytre stimuli og reagerer med å forsvare seg og stenge av. Den nødvendige frustrasjonen ligger innenfor det potensielle rommet og gir barnet mulighet for å erfare den personlige impulsen i sin håndtering av frustrasjonen.

Speiling

En annen side av morens funksjon er speiling, som innebærer at hun ser barnet og formidler det hun ser til barnet, som på den måten opplever å bli sett. Winnicott mener at en forutsetning for å kunne utvikle seg er at barnet internaliserer opplevelsen av å ha blitt sett, og at det ser seg speilet i morens ansiktsuttrykk. Han snakker om at moren som identifiserer seg med barnet sitt, ser det inn i øynene, og at uttrykket hennes er knyttet til det hun ser. Når barnet ser moren i øynene, ser det derfor seg selv. Den kjærlige moren, som er glad i barnet sitt, ser en glad og deilig unge, og barnet erfarer seg selv som glad og deilig.

Barnet er opptatt av å avlese morens ansiktsuttrykk, og når det føler at det blir speilet i morens omsorg og hengivenhet, får det støtte til å danne seg en fornemmelse av seg selv. Hvis moren på grunn av egne problemer har vanskelig for å se på barnet og besvare dets uttrykk, vil det føre til at barnet ikke ser seg selv, men moren. Det konsentrerer seg om å vurdere sinnsstemningen hennes, og det kan bli forstyrret i selvutviklingen.

Winnicott har et fint bilde på speilfunksjonen hos voksne. Han snakker om at utgangspunktet for et kjærlighetsforhold kan være svært forskjellig: En mann som forelsker seg i en skjønnhet på grunn av utseendet hennes, vil nærme seg parforholdet på en helt annen måte enn en mann som elsker en kvinne og føler at hun er vakker, og vil finne det som er vakkert ved henne.

Hvordan være alene uten å bli ensom?

Med sin utviklingsforståelse tegner Winnicott et bilde av hvordan barnet under gunstige omstendigheter kan utfolde sitt potensial og bli et selvstendig vesen som er atskilt fra og samtidig forbundet med sin omverden. Et sitat som er karakteristisk for Winnicott, uttrykker poenget: «How to be isolated without having to be insulated» (1984, s. 187). Sitatet kan oversettes til «Hvordan være alene uten å bli ensom». Det kunne vært tittelen på utviklingsforståelsen hans.

Winnicotts framstilling er upresis med hensyn til tidsmessige markeringer i utviklingen. Utviklingen beskrives hos ham som en reise fra absolutt avhengighet til relativ uavhengighet i en livslang prosess. Men utviklingen fortsetter gjennom hele livet, noe som for eksempel kommer til uttrykk i Winnicotts arbeider om forholdet mellom terapeuten og klienten, som beskriver hvordan klienten finner sin egen vei i utviklingen av relativ uavhengighet. Den terapeutiske funksjonen likner morens overfor spedbarnet: å være et reflekterende speil som støtter pasienten i å finne seg selv og atskille seg fra andre uten å være ensom.

Et viktig tema hos Winnicott er betydningen av barnets eget bidrag for de utviklingsmessige landevinningene. Det kommer til uttrykk i ideen hans om at barnet skaper og gjenskaper sin verden og på den måten kommer fram til en anerkjennelse av en ytre virkelighet uten samtidig å underlegge seg den eller gi slipp på muligheten for å farge den med paletten fra sin egen indre virkelighet.

Winnicott har bidratt til forståelsen av den spesielle erfaringsformen som ligger mellom virkelighet og fantasi, hvor det selvoppdagede indre forbindes med det ytre i utforskningen av verdens gjenstander og symboler – og i undersøkelsen av det helt spesielle som kan oppstå mellom mennesker som sammen utforsker det potensielle rommet.