I denne korte definisjonen er det mye å ta tak i.
Legg merke til at vi her, i vår første begrepsavklaring, ikke begrenser psykologien til å ta for seg mennesker. En fundamental oppgave for faget er å etablere vitenskapelig holdbar kunnskap om atferd og mentale prosesser av alle slag. Også andre organismers atferd – og eventuelle mentale prosesser – er av interesse.
Intet tema (eller dyr) er for stort, intet for lite, i jakten på psykologisk innsikt. Du har lært deg å se deg for før du krysser veien, og vil sannsynligvis kikke opp fra teksten om noen skulle skrike etter hjelp, men hvordan får du det til?
Det er lov å fundere. Det er det første steget i den vitenskapelige prosessen. Vi stusser over noe, spør oss hvordan det inntrufne henger sammen, og begynner å spekulere.
Jeg har mistanke om at måten møll bruker luktesansen sin på, kan hjelpe oss med å forstå hva som gjør oss i stand til å regulere oss selv og ta hensyn til omgivelsene våre. Nattsvermere lar seg ikke bare drive med vinden – de lukter seg fram. De gjenkjenner lukten av en make fra én kilometers avstand. Og de greier å avbryte søket etter sexpartner om flaggermus, ugler og andre naturlige fiender skulle true i luften. Ellers hadde vi muligens ikke hatt så mange møll igjen å studere.
Vent nå litt – om disse små, nattlige insektene belyser hvordan nervesystemet gjør det mulig å regulere egen atferd, er ikke det i øyeblikket bare spekulasjon? Det kan jeg love deg at det er. Kvalifisert – til tider vill – spekulasjon har sin naturlige plass i vitenskap. Det er faktisk sterkt oppmuntret. Det er det andre steget på veien til forståelse. Det er også et tegn på at vi fortsatt mangler forståelse.
Et viktig tegn, altså.
Studier av nattsvermere har allerede gitt oss verdifull innsikt i hvordan nervesystemet koder informasjon. Studier av kakerlakker har vært en døråpner i synet på sosial påvirkning. Studier av bananfluer har vist vei i forståelsen av hvordan genene påvirker valgene vi tar. Rotteeksperimenter har gitt oss kunnskap om hvordan hukommelsen fungerer. For å nevne fire temaer som forskning på dyr har vært inngangsporter til.
Fagpersoner i psykologi forsker naturligvis også på mennesker – faktisk mest på psykologistudenter. Psykologistudenter har trolig bidratt til mer psykologisk fagkunnskap enn noen andre grupper til sammen. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.
Studiet av atferd og mentale prosesser
La oss gå tilbake til definisjonen av psykologi som det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser. Psykologien avgrenser seg til forhold som påvirker disse to fenomenene, men hva skal vi legge i de to begrepene?
SØKER INNSIKT: Vi drives av en sterk interesse for å forstå oss selv og folk rundt oss, skriver Pål Johan Karlsen. Foto: Universitetsforlaget.
Atferd kan rettes mot individet selv (som når man vasker og steller seg) eller mot omgivelsene (som når man vasker huset). Det individer gjør, varierer i omfang, organisering og målrettethet, men skjer alltid i en kontekst – i relasjon til noe annet, aldri isolert. Med andre ord: Oppførsel inntreffer ikke i noe fysisk, historisk eller sosialt vakuum, men påvirkes av mange forhold i og utenfor individet. Det er for eksempel vanskelig å se for seg gjøremål som ikke involverer bruk av sanseorganer, nervesystem, muskler og kjertler – noe vi skal komme sterkt tilbake til.
Det er vanlig å bruke ordene mental, psykisk og psykologisk synonymt. Enkelte fagpersoner i psykologi oppfatter mentale prosesser rett og slett som skjult atferd. Mentale prosesser er det som skjer i individers sinn – de indre tilstandene og aktivitetene som ledsager og binder sammen ytre observerbar atferd. Her inngår evnen til å føle, reflektere, dagdrømme og erindre. Mentale prosesser inkluderer evnen til å tilegne seg nye ferdigheter og kunnskaper og ikke minst anlegg til å tolke og forstå andres atferd. Hva andre opplever, kan nemlig ikke observeres direkte, bare indirekte gjennom observerbar atferd eller nevrofysiologiske målinger (også dette kommer vi tilbake til). Det er ikke alltid så greit å vite hva andre tenker og føler, hva som egentlig ligger bak andres handlinger. Det kan være vanskelig nok å få oversikt over egne følelser og reaksjonsmønstre.
Mange har et berettiget håp om at psykologien her kan være til hjelp. Enkelte håper – eller frykter – til og med at man ved å studere psykologi kan få direkte tilgang til andres innerste tanker og følelser – kanskje attpåtil før den andre personen kommer til samme erkjennelse selv (du kommer muligens borti denne stereotypien når du forteller folk at du studerer psykologi). Her har psykologifaget så langt måttet skuffe. Og lite tyder på at dette vil endre seg med det første.
Personer som driver med fagpsykologi, utgir seg slett ikke for å være tankelesere som kan kikke lukt inn i andres sinn. De må, i likhet med alminnelige folk, slutte seg til hva andre tenker og føler på grunnlag av atferd – inklusive hva individer sier at de tenker og føler og måten de uttrykker seg på gjennom kroppsspråk. Den store forskjellen er at fagpersoner innhenter og siler informasjon mer systematisk og har som oppgave å trekke slutninger på et profesjonelt grunnlag. Og så lager de teorier om hvilke mentale prosesser som ligger bak atferd.
Alt dette skal vi komme tilbake til.
Fordi de i så stor grad inntreffer raskt og utenfor bevisst oppmerksomhet, har det enkelte individ ikke engang full tilgang til sine egne mentale prosesser. For eksempel kan vi ikke observere direkte hvordan et minne utløses eller lagres, hva det er som gjør det mulig å oppfatte og forstå skrift, eller hvordan vi gjenkjenner oss selv i speilet.
Det aller meste av mental aktivitet antas å skje ubevisst. Med ubevisst menes her det som inntreffer utenfor oppmerksomheten og som ikke nødvendigvis er intendert (viljestyrt). Ubevisste prosesser kan være automatiske og ufrivillige – et eksempel er hvordan pupillene endrer størrelse i løpet av dagen. Selv nøye planlagt atferd foregår og reguleres delvis ubevisst.
Det er ofte virkningen eller sluttproduktet vi bevisst registrerer – som om ballen går i mål etter straffesparket, eller om vi finner riktig tone på instrumentet. De færreste tenker stort over hvilke fingre man bruker for hver bokstav på tastaturet så lenge ønsket ord dukker opp på skjermen. Hvilken finger pleier du å bruke når du trykker bokstaven e?
Psykologi som vitenskap
Jeg nevnte innledningsvis at det er mye å gripe tak i i vår første begrepsavklaring. Denne gangen skal vi ta for oss første ledd i definisjonen: Psykologi er et vitenskapelig studium.
Å observere, reflektere over, kommentere og utforske atferd – både egen og andres – er hverdagslig kost for de fleste av oss. Vi drives av en sterk interesse for å forstå oss selv og folk rundt oss. Vi kan lett beskyldes for å være selvopptatte og navlebeskuende – som individer, grupper og art. Mennesker er på sett og vis besatt av psykologi. Men interessen er også nødvendig: For å kunne fungere normalt trenger alle – barn som voksne – psykologisk kunnskap. Vi bruker mye av livet på å tolke handlinger og produktene av tidligere atferd, og på å planlegge og organisere framtidig atferd. I slik forstand er vi alle naturlige psykologer – slik vi også er naturlige fysikere og matematikere. På grunn av vår fysiske og matematiske innsikt i hvordan verden henger sammen, tar vi på oss klær og sikkerhetsbelte og går iblant med paraply og vet med oss selv at vi blir eldre, ikke yngre.
Den sterke interessen for atferd skyldes nok også at vi erfarer at det hele er komplisert. Hvorfor vil vi det vi vil? Hvorfor får vi det ikke til? Hvorfor går det av og til bedre enn ventet?
Kort sagt: Hva får oss til å oppføre oss som vi gjør?
Mange har et berettiget håp om at psykologien kan være til hjelp.
Vi skal også se at rasjonaliteten har begrensninger, at erkjennelsesprosessene har slagsider (biaser), at atferd og mentale prosesser ikke alltid lar seg styre av viljen eller av gode intensjoner – at den slags menneskelige brister i noen tilfeller kan gjøre vondt verre.
Før eller siden opplever vi alle maktesløshet. Vitenskap er på mange måter et forsøk på å imøtekomme og stagge maktesløsheten – å forskyve grensen så langt det går innenfor rammer vi aksepterer. Og erkjenne når man har nådd denne grensen.
Et studium er en pågående erkjennelsesprosess – en kontinuerlig refleksjon over, og prøvende holdning til, egen kunnskap. Erkjennelse er å skille mellom det man i øyeblikket har grunnlag for å formode, og det som utgjør spekulasjon eller forutinntatthet. Erkjennelse fordrer at man sjekker egne antakelser og holder seg løpende oppdatert. Å sette seg inn i andres opplevelse og reflektere over eget kunnskapsgrunnlag er et godt sted å starte.
Ingen er utlært. Mennesker endrer seg, nye opplysninger kommer til. Både nybegynnere og erfarne travere i faget er studenter som kontinuerlig søker ny kunnskap. Ellers driver man ikke fagpsykologi.
Vi kan bruke mye tid på hva det vil si at et studium er vitenskapelig. I korthet kreves det at man tester og begrunner antakelsene sine systematisk og på en etterrettelig måte. Det fordrer blant annet at det man har gjort, beskrives inngående og forståelig, og gjøres tilgjengelig for andres kritiske vurdering. Er kunnskapen etablert på en holdbar måte, får man rasjonell grunn til å feste lit til den.
Kunnskapsbygging og kunnskapsanvendelse
Psykologi har to fundamentale – og gjensidig avhengige – oppgaver: kunnskapsbygging og kunnskapsanvendelse. Faget er nemlig ikke bare en vitenskap, men også en profesjonell praksis. Det søker ikke bare å forstå, men også å forandre verden. Her skorter det ikke på ambisjoner.
Som vi alt har vært inne på, er det maktpåliggende for faget å etablere vitenskapelig holdbar kunnskap om atferd og mentale prosesser og hvilke faktorer som påvirker dem – og å dele denne kunnskapen med andre.
Den andre oppgaven er å fremme forsvarlig anvendelse av kunnskapen og skape ønskelige (kanskje også etterlengtede) endringer i enkeltindivider, grupper, miljøer og i samfunnet som helhet.
Kunnskapsbygging – det vil si vitenskapelig forskning – og kunnskapsanvendelse – det vil si profesjonell praksis – er hovedinngangene til psykologifaglig virksomhet. Forskning og praksis er konsekvensen av at det finnes uløste spørsmål og ugjorte oppgaver. Det gir to måter å stille spørsmål og bidra faglig på. Hvordan skal et fenomen forstås, og hvordan kan man om ønskelig endre det?
Ved å studere unike tilfeller og utlede generelle prinsipper om hvordan psykologiske fenomener henger sammen, vektlegger forskere kunnskapsbygging, ofte av den langsiktige sorten. Ved å ta i bruk de prinsippene og arbeidsverktøyene som er passende i hvert enkelt tilfelle, vektlegger praktikere umiddelbar kunnskapsanvendelse. De prøver å løse konkrete – i mange tilfeller akutte – oppgaver. Fordi det ofte er i møte med praktiske utfordringer at fruktbare teorier vokser fram, og fordi virksom praksis kan være en populær frukt av langsiktig forskning, anses de to hovedoppgavene som avhengige av hverandre. Det er sjelden åpenbart på forhånd hvilke konkrete undersøkelser som på sikt vil avlede kunnskap av særlig teoretisk eller praktisk verdi. Kunnskapens potensial oppdages gjerne først i etterkant, av personer som øyner muligheter når de får nyss om en nyvinning.
Den faglige aktiviteten har mange og sammensatte motiver. Blant de mer ideelle motivene er en felles menneskelig søken etter forståelse og visdom, og et brennende ønske om å gjøre en positiv forskjell for andre. Det finnes trolig like mange veier inn i psykologien som det finnes studenter og profesjonelle utøvere i faget. For noen blir det en snarvisitt, for andre et livsprosjekt. Noen begynner i praksis og ender i forskning, andre tar turen omvendt vei. De med en fot i hver leir stiller spørsmål av både teoretisk og anvendt art. Stort sett samarbeider fagutøverne om en høvelig rollefordeling og arbeidsdeling. Forskere og praktikere ivaretar hver sine spesialiserte oppgaver i et krevende fagfelt.
Det krever tid og konsentrert innsats å sette seg inn i saksforhold og belyse dem på en profesjonelt forsvarlig og vitenskapelig holdbar måte. Når oppgavene og problemstillingene er tilsynelatende endeløse, og man neppe kan regne med å rekke over det store antallet selv i en lang yrkeskarriere, er det om å gjøre å ha et rimelig gjennomtenkt og glødende forhold til det man gir seg i kast med – og kanskje også kunne formidle verdien av det til andre. Mange nøyer seg med å søke svar på en to-tre gode spørsmål. Psykologifaget er ikke stedet for å kutte svinger. Men man trenger sannelig fart på motoren for å komme seg av flekken.
Et populært og tidvis omdiskutert fag
Er det sunt eller usunt å drikke kaffe? Forandrer digitale medier hjernen til det verre eller bedre? Fører voldelige filmer og dataspill til økt aggresjon blant unge? Det er en kunst å tilgjengeliggjøre fagkunnskap og nye forskningsfunn på en måte som når ut og engasjerer. Forskningsjournalistikk er en egen sjanger i media, og kan være svært god. Befolkningens ønske om å forstå atferd og relasjoner gjør psykologisk fagkunnskap etterspurt, og mange forskningsresultater har høy nyhetsverdi. Hvordan forskerne konkret gikk fram for å belyse en problemstilling, får du ofte konsist beskrevet og kommentert. Om du har satt deg inn i forskningsmetoder, gir mediedekningen deg gjerne tilstrekkelig informasjon til å danne deg et kvalifisert førsteinntrykk av forskningens kvalitet.
På avisenes nettsider er det fritt fram for alle å skrive i kommentarfeltet. Fordi folk opplever å ha et høyt kunnskapsnivå om atferd og relasjoner fra før, blir psykologisk forskning gjerne omdiskutert. Enkelte hevder at forskere ikke har bakkekontakt, vrir på virkeligheten, kaster bort tiden på perifere fenomener eller bruker år på å finne ut det andre vet fra før, eller på å komme fram til ingenting – og det på skattebetalernes regning. For å ta stilling til om forskningen er riktig formidlet (og ikke minst til om kommentarene som funnet utløser, bærer noen vekt), kan du jo innhente den originale forskningsartikkelen, som antakelig er et tastetrykk unna. I økende grad legger nettaviser ut lenker til den opprinnelige artikkelen.
Av og til virker det utvilsomt slik at det som er en myte den ene uken, er sant igjen den neste. Ideen om at det alltid er slik, er definitivt en myte, men det hender like fullt at en og annen trekker slutningen at forskere finner det de selv vil. At den konklusjonen er en smule forhastet, skal vi komme tilbake til, men først: Det er minst fire grunner til at videreformidlingen til tider virker motsigelsesfull.
For det første kan tilsynelatende motsigelsesfulle forskningsfunn komme av at sammenhengene faktisk er sammensatte. Prøv å oversette kategoriene over (kaffe vs. andre drikker, dataskjerm vs. papirbok, voldelige dataspill vs. annen aktivitet) til det norske og svenske landslaget – hvilket er best? De fleste vil være enige om at svaret nå er sammensatt, og at det ikke finnes noe kategorisk og entydig svar på om Norge eller Sverige er best, men at det avhenger av idrettsgrein og når man spør.
En annen (og relatert) grunn til manglende sammenheng i formidlede funn er at bare deler av kompleksiteten i resultatene kommer fram. Selv når kompleksiteten framgår av avisartikkelen, trekker mange lesere konklusjoner på grunnlag av et overordnet blikk – informasjon blir alltid silt. Kanskje har forskerne egentlig funnet at enkelte typer dataspill øker risikoen for visse former for aggresjon hos noen ungdomsgrupper med noen få prosent, men ikke på lang sikt, og ikke på flertallet av ungdom, og at de fleste dataspill har liten effekt, og at noen spill for enkelte grupper faktisk har en moderat og kortvarig positiv virkning for psykisk helse – men at det i det store og hele er snakk om små krusninger sammenlignet med faktorer som virkelig øker sannsynligheten for vold. Om man ønsker å redusere volden dramatisk, kan det tenkes å ha større virkning å gjøre noe med ustabile familieforhold, fyll, rusmisbruk, avbrutt skolegang og risikoen for å utvikle visse typer personlighetsforstyrrelser enn å forby provoserende dataspill – til tross for at det siste helt klart ville vært en enklere løsning.
En tredje (også relatert) grunn er at ord ofte har mange meninger. Før man hopper ned i skyttergravene og sier seg sterkt enig eller uenig med konklusjonen eller hevder det er noe alvorlig galt med forskningen, bør man forsikre seg om at man har forstått hva forskerne egentlig snakker om. Når forskerne snakker om økt risiko for aggresjon, snakker de om større fare for å begå drap, vandalisere omgivelsene eller for å banne og skjelle ut datamaskinen? Mange psykologiske begreper har også ett hverdagslig og ett faglig innhold. Et eksempel vi skal bruke en del tid på, er genetisk arv og hva du bør vurdere å tenke om overskriften «Forskere fant voldsgenet».
Den fjerde grunnen er trolig den viktigste til all usikkerheten. Det er at forskningsprosessen ennå ikke har nådd et stadium med holdbar kunnskap om årsaksforholdene. Mange av de kritiske spørsmålene befolkningen ønsker seg raske og klare svar på – eksempelvis hva som skaper voldsatferd – er stort sett umulige å gi raske og klare svar på. I mangel på vanntette svar på kritiske spørsmål blir foreløpige svar, som det hefter stor statistisk usikkerhet ved, slått stort opp. For å besvare spørsmålet om reelle årsaker til vold mest mulig direkte og uten omsvøp – noe som helt klart er ønskelig så lenge det også er etisk forsvarlig – kunne vi ty til eksperimenter der forskerne fikk bestemme deltakernes genetiske oppbygning og livsvilkår fra unnfangelse til død. Om du ble tatt for å prøve deg på noe slikt, ville du med stor sannsynlighet bli sendt rett i fengsel. At samfunnet ønsker seg raske svar på akutte spørsmål, får ikke hellige midlet.
«På sitt beste er forskningen en oppdagelsesreise til nye steder», sier Espen Røysamb, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. «Når du må bruke alt du har av kunnskap, kreativitet og logikk for å finne fram.»
At samfunnet ønsker seg raske svar på akutte spørsmål, får ikke hellige midlet.