• Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Psykologi-folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein LÃ¥g
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • MÃ¥nedens klassiker
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Vil du annonsere?
    • Send innlegg
    • Ansatte
Meny
  • Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Psykologi-folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein LÃ¥g
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • MÃ¥nedens klassiker
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Vil du annonsere?
    • Send innlegg
    • Ansatte
Søk
Close this search box.
Fra terapirommet med Kirsti Jareg

En ryggsekk av skyld og anger

Fornektelse er sikkert lurt hvis man skal bevare ansikt eller slippe straff, men kanskje mindre lurt for å få ro i sjelen og sinnet, skriver Kirsti MacDonald Jareg.

Ã… TILSTÃ…: I terapirommet er det allment akseptert at man kan fortelle om andres krenkelser, vold eller overgrep. Men er det like innlysende at man kan fortelle om egne gale handlinger, spør Kirsti MacDonald Jareg. Foto: Aurora Nordnes.

Kirsti MacDonald Jareg

Sist oppdatert: 20.07.19  |  Publisert: 15.03.14

Forfatterinfo

Kirsti MacDonald Jareg

Kirsti MacDonald Jareg er selvstendig praktiserende psykolog i Oslo, og skribent. Hun har skrevet fagboken Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak og reiseskildringene Øyene i vest. Hebridene, Orknøyene og Shetland og Irland. En keltisk reise.

«Hva forteller folk til presten når de avlegger skriftemål?» Jeg hadde lurt på dette lenge, og nå fikk jeg anledning til å spørre en med erfaring. Skriftestolene i katolske kirker har en mystisk og litt eksotisk karakter. Det nærmeste bekjentskapet jeg har med dem, er fra kinofilmer der de uhyrligste forbrytelser hviskes gjennom den perforerte veggen som skiller presten og den skriftende. Taushetsplikten er absolutt, så selv den nedrigste handling og det verste overgrep kan bekjennes med en visshet om at hemmeligheten forblir hos presten.

Skriftemålet og tilgivelse fra Gud er ikke mitt anliggende, men bringer meg allikevel til kjernen i dagens spalte, nemlig ærlighet og mot. «Ærlighet» handler om å skille mellom sant og usant, men også om å framstå som en autentisk person – ganske enkelt å stå for hvem man er og hva man gjør. VIA Institute on Character, en forskningsinstitusjon innenfor fagfeltet positiv psykologi, har forsøkt å kartlegge menneskelige dyder på tvers av tid og rom. Ifølge dem er karakterstyrken «ærlighet og autentisitet» et uttrykk for en av seks grunnleggende dyder, nemlig «Mot».

Mennesker som ikke står ved sine gale handlinger og bærer på en ryggsekk av skyld og anger, går igjen i kunst og litteratur, og det ender svært sjelden godt med dem. Et av de mer ekstreme eksemplene finner vi i skuespillet «Richard III», der William Shakespeare lar myrdete mennesker dukke opp som gjenferd i drømmene til kong Richard III natten før det siste, avgjørende slaget i hans liv. Én etter én anklager de ham for hans misgjerninger og forutsier hans undergang: «Let me sit heavy on thy soul to-morrow!»

Forsoning og tilgivelse

De fleste kan heldigvis ikke måle seg med den plagete kongen når det gjelder svart samvittighet, men hva slags rom har vi i hverdagen for å erkjenne skyld og ansvar? Hvor går vi for å snakke om handlinger vi angrer på? Hva blir responsen? Vi bruker mange språklige hverdagsfraser for å fjerne andres skyldfølelse. En naturlig refleks er å si noe i retning av «du mente det jo ikke vondt», «du hadde jo ikke noe valg» eller «han var jo ikke så grei mot deg heller, da». Vi mener det godt, men de trøstende frasene stenger muligheten til å snakke om anger, skyld og behov for tilgivelse.

Når folk oppsøker skriftestolen, ligger det i sakens natur at de synes de har gjort noe galt. Først og fremst antar jeg at de skriftende søker tilgivelse, men de vet også at de møter en som ikke dømmer dem, en som er forberedt på å høre om ugjerninger uten å bagatellisere dem eller bli sjokkert. De møter en prest som har en rituell måte å takle situasjonen på og et sted der man kan være anonym.

I forlengelse av dette synes jeg det er interessant å tenke over hva slags signaler terapirommet sender ut. Er det et godt sted å snakke om anger, skyld, forsoning eller tilgivelse? Det er allment akseptert at man kan fortelle om andres krenkelser, vold eller overgrep. Men er det like innlysende at man kan fortelle om egne gale handlinger? Er man trygg på at disse ikke fordømmes eller bagatelliseres? Er man sikker på at terapeuten tar dem på alvor?

La meg gå tilbake til skriftestolen. Det hele begynte med at jeg hadde tatt turen til den katolske St. Patrick-kirken i byen Drogheda nord for Dublin. Jeg var i Irland fordi jeg skriver en reiseskildring fra den grønne øya, og nå hadde jeg gått innom St. Patrick for å se på et hode, ja nettopp, et hode, som pilegrimer oppsøker for å helbredes for sykdommer.

Ã… lette sjel og hode

Så hva er historien bak hodet? På slutten av 1600-tallet ble den irske katolske erkebiskopen St. Oliver Plunkett brakt til London og anklaget for å planlegge et komplott mot den engelske kongen. Plunkett ble dømt til å bli hengt, trukket og kvartert i London, en straff som britene hadde for vane å ilegge personer anklaget for høyforræderi. Nå var beskyldningene mot Plunkett falske, men innrømmelsen av dette kom for sent for hans del. Men én god ting kom det ut av tragedien: Gjennom å bestikke bøddelen, sikret noen forutseende katolikker seg hodet hans som etter diverse omveier havnet tilbake i Irland.

Jeg ankommer St. Patrick-kirken midt under morgenmessen. Prestens stemme når meg gjennom høyttalere utenfor døren. Jeg er i villrede. Kan man gå inn midt under en messe, eller er høyttalerne et hint om at forsentkommere må ta til takke med å stå utenfor?

Mens jeg står og funderer på hva jeg skal gjøre, åpner døren seg og en eldre kvinne kommer ut med en rosenkrans i hånden. Hun forlater messen! Hvis noen tar seg friheten til å forlate en messe, kan det umulig være så ille å gå inn, selv om man ikke er presis?

Det lukter voks i kirken. Alle ligger på kne ved benkeradene, så jeg setter fra meg sekken, kneler med foldete hender og forsøker å gli inn tross kamera og fjellbukser. Det må lyse lang vei at jeg er en fremmed, men alternativet, å sette seg på benken mens alle ligger på kne, virker verre. Jeg kikker stjålent på de andre og mumler litt når de ber. Presten hever et blankt vinbeger bak et hvitt, stort marmoralter og ringer deretter med en liten klokke, det skingrer gjennom kirken og alle reiser seg og går fram mot alteret. En eldre kvinne hjelper presten med å dele ut oblat-kjeks til nattverden. Det er grenser for å gi seg ut for noe jeg ikke er, så jeg blir ved posten, knelende ved den bakerste benken.

Messen er over. Jeg rusler nølende bort til St. Oliver Plunketts hode, som ligger i en glassmonter. Jeg synes det er grotesk og skremmende med et tre hundre år gammelt hode til allmenn beskuelse, men mange finner trøst, lindring og håp i relikvien som skal ha helende kraft.

I Irland er man sjelden lenge alene med mindre man ønsker det selv. Snart kommer jeg i prat med en hyggelig pensjonist. Michael Coyle venter på sin kone, som er ute på et ærend etter morgenmessen, og i mellomtiden tilbyr han seg å bli min omviser. Jeg benytter sjansen til å spørre ham: Hva forteller man presten når man går til skriftemål? Hva slags handlinger dreier det seg om? «Å nei, det forteller jeg ikke», sier han. «Jeg mener sånn generelt», sier jeg. «Å ja. Sånn generelt. Løgner. Baksnakking. Skulking av messe. Om man har spist kjøtt på fredag eller Askeonsdag. Eller hvis man har begjært sin nestes hustru.» Vi ler så dempet og verdig som vi kan foran hodet til stakkars Plunkett.

Jeg har nok et spørsmål til Coyle. «Tror du det er positive helsemessige konsekvenser av å snakke med noen når man har gjort noe galt?», sier jeg, «tror du skriftemål kan være sunt for den psykiske helsen?». Coyle nikker. «Skriftemålet letter sjelen, men også hodet», sier han. «Når jeg går derfra, er jeg mye lettere og roligere til sinns.»

Det fulle ansvar

Den norske psykiateren Atle Roness bekrefter Coyles erfaring. Roness skriver i en kronikk for noen år tilbake: «Det er god mentalhygiene å gå til skrifte. Det har vært postulert at det er færre selvmord hos katolikker enn hos protestanter, og at dette skyldes katolikkenes skriftemålspraksis.»

La én sak være sagt: Terapirommet og skriftestolen har helt forskjellige funksjoner. Når noen går lettet ut fra en skriftestol, er det kanskje med troen på at man har fått tilgivelse fra Gud. En slik tilgivelse har ingenting med terapirommet å gjøre. Det som er mitt anliggende, er motet til å stå for det vi gjør, og at dette er et første skritt mot endring eller forsoning med andre mennesker.

Hvordan er det mulig at så mange ikke erkjenner straffeskyld selv om det viser seg at de er skyldige?

Så hva skjer når man velger den motsatte strategien? Gang på gang hører jeg for eksempel advokater si på vegne av sin klient at vedkommende «ikke erkjenner straffeskyld». Det hender selvsagt at folk virkelig er uskyldige, eller at det er sterkt formidlende årsaker til at de handlet som de gjorde. Det er ikke disse sakene jeg er opptatt av her. Jeg snakker om saker der alle beviser peker mot den mistenkte, og der vedkommende vanligvis også får en dom. Som en allmenn borger som ikke kan juss, spør jeg meg: Hvordan er det mulig at så mange ikke erkjenner straffeskyld selv om det viser seg at de er skyldige? Og som psykolog spør jeg meg om det lurt for den psykiske helsen? Er ikke innrømmelse av ansvar for egne gale handlinger en verdifull kompass-pil i livet? Og risikerer man ikke at skyld og ansvar som ikke erkjennes, dukker opp i andre forkledninger, som mareritt, depresjoner eller angst?

Fornektelse er sikkert lurt hvis man skal bevare ansikt eller slippe straff, men kanskje mindre lurt for å få ro i sjelen og sinnet enten man sitter i skriftestolen, terapirommet, sammen med en venn eller i fengsel. Det hadde vært befriende å høre flere advokater si: «På vegne av min klient vil jeg formidle at han tar det fulle ansvar for det han har gjort, han er oppriktig lei seg for det, han vil komme til bunns i hvorfor han gjorde det, og sørge for at det aldri gjentar seg.»

Siste saker

Høyre vil gi «hjelp som hjelper» – ønsker mer evidens, mer tilbakemelding og mer mangfold

  • Nyheter

40 prosent økning i fastlegekonsultasjoner om psykiske problemer

  • Nyheter

Tankene dine kan skade nakken og ryggen din når du løfter

  • Nyheter, Pluss

Tidligere depresjon fra hormonell prevensjon kobles til fødselsdepresjon

  • Nyheter, Pluss

Slik blir psykisk smerte til fysisk smerte

  • Nye bøker, Pluss

Så du har fått diagnosen ADHD. Hva nå?

  • Nyheter, Pluss

Kompleks PTSD: NÃ¥r traumene gjentar seg

  • Nyheter, Pluss

Jeg må ofte minne meg selv på at jeg er en bra nok mor

  • Bokutdrag

– Å kimse av mensen som kvinne, er å sparke nedover

  • Nyheter, Pluss

To av tre som utsettes for fysisk vold i barndommen, klarer seg fint som voksne

  • Nyheter, Pluss

– En sunn tarmflora gjør deg psykisk sterkere

  • Nye bøker, Nyheter, Pluss

Derfor er det høyt sykefravær i hjemmetjenesten

  • Nyheter

Mest lest

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

    Visse livsstiler øker faren for demens betraktelig

      Gaslighting: – En ondskapsfull teknikk for å ta kontroll over et annet menneske

        Oppdaget mulig årsak til emosjonelt ustabil personlighets­forstyrrelse

          Sinte voksne barn

            – Psykisk vold dreper kjærlighet

              Nevroforsker om ADHD-diagnosen: – Det er ikke en enhetlig tilstand

                Slik utnytter narsissisten din emosjonelle intelligens

                  Dette skjer med oss når vi opplever det mystiske fenomenet dissosiasjon

                    En bestemt oppførsel hos barn kan være tegn på senere angstlidelse

                      Pia la om kostholdet og ble kvitt angsten

                        De tre søylene for god psykisk helse

                          Tegnene på at du sliter med kronisk stress

                            Med én enkel påstand kan du nå avsløre om noen lyver

                              Hva skal til for å komme over et traume?

                                Tre faktorer kan svært presist forutsi psykiske lidelser

                                  Nye følelsesfunn i dypet av høysensitive hjerner

                                    Slik er kjærlighetslivet med en narsissist

                                      Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det slutt?

                                        Dette er den skjulte formen for narsissisme

                                          Narsissisme – kan du holde ut?

                                            Er du et A- eller B-menneske? Det henger sammen med personligheten din

                                              Emosjonelt intelligente foreldre blir oftere utbrent, antyder ny studie. Det kan skade foreldreevnen deres, mener forskerne

                                                Visse personlighets­trekk er forbundet med økt risiko for Alzheimers sykdom, ifølge ny metastudie


                                                  Redaksjonen anbefaler

                                                  Hvorfor liker ikke mamma kjæresten din?

                                                  • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                                                  Papir er tålmodigere enn mennesker

                                                  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

                                                  Monologiske mennesker

                                                  • Fra terapirommet med Kirsti Jareg, Pluss

                                                  Er du blant framtidens prioriterte?

                                                  • Gutta fra Psykologlunsj

                                                  Panikkangst: Disse tre feilaktige katastrofe­tankene er vanlige

                                                  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

                                                  Dårlig lytting finnes overalt, og det er en av hovedårsakene til at det går i stå mellom mennesker

                                                  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

                                                  Kontoen i kjærleiksbanken

                                                  • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                                                  Fører dataspill til mer vold?

                                                  • Gutta fra Psykologlunsj

                                                  Kunsten å gå

                                                  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                                                  Tør du å hverdags­våge? Nasse Nøff og motet

                                                  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                                                  Har du en etter­givende, autoritær eller uinvolvert foreldre­stil – eller er du Mary Poppins?

                                                  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                                                  Erting – det sjette kjærleiksspråket?

                                                  • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                                                  Kirsti MacDonald Jareg

                                                  Kirsti MacDonald Jareg er selvstendig praktiserende psykolog i Oslo, og skribent. Hun har skrevet fagboken Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak og reiseskildringene Øyene i vest. Hebridene, Orknøyene og Shetland og Irland. En keltisk reise.

                                                  Meld deg på nyhetsbrev fra Psykologisk.no

                                                  • Psykologisk.no AS​
                                                    C. J. Hambros plass 5
                                                    0164 Oslo
                                                    912 389 782 MVA
                                                  • Tips oss
                                                  • Kundeservice
                                                  • Skriv innlegg
                                                  • Bli annonsør
                                                  • Redaksjon
                                                  • Personvern
                                                  • Ansvarlig redaktør
                                                    PÃ¥l Johan Karlsen
                                                  • Redaksjonssjef
                                                    Jonas Hartford Sundquist
                                                  • Administrasjons­sjef
                                                    Vera Thorvarsdottir
                                                  Facebook-f Twitter Linkedin

                                                  Psykologisk.no er medlem av Mediebedriftenes Landsforening og Fagpressen, og arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

                                                  Kopibeskyttet © 2023