Psykologene endret på vurderingene etter hvert som de fikk mer informasjon, men korrektheten av dem endret seg ikke. Oskamp fant altså at jo mer informasjon psykologene mottok, desto større ble avstanden mellom hvor sikre de selv følte seg på sine vurderinger og hvor korrekte vurderingene var. Mange andre studier har vist det samme.
Hvor subjektivt sikre vi føler oss på en skjønnsmessig vurdering eller forklaring, henger sammen med hvor godt vi opplever at elementene i «historien» (vurderingen, forklaringen) henger sammen. Problemet er at vi kan lage «gode» historier av veldig dårlig evidens. Dette har blant annet studier av både lekfolk og fagfolk som vitner i rettssaker vist. Det er gjerne liten sammenheng mellom hvor sikre de sier at de er på sitt vitnemål, og holdbarheten av vitnemålet.
Om en fagperson selv føler seg veldig sikker på sin egen intuitive vurdering, er altså langt ifra noen garanti for at du kan stole på intuisjonen. En langt viktigere indikator på om du kan stole på det faglige skjønnet, er karakteristika ved fagområdet skjønnet utøves på.
Fagområder med reell ekspertise
Fagfolk gjør annet enn å vurdere og predikere. De opererer (kirurger), løser problemer (fysikere), konstruerer (programmerere, ingeniører), komponerer (musikere) etc. I mange slike ferdigheter utvikles reell domenespesifikk ekspertise gjennom praksis. Erfarne fagfolk (som fysikere og programmerere) bruker gjerne mer effektive resonneringsstrategier enn uerfarne. Men selv om erfarne fagfolks strategier skiller seg markert fra nybegynneres, så gjør ofte ikke kvaliteten på deres skjønnsmessige vurderinger det. På noen områder erverver imidlertid fagfolk seg også et faglig skjønn og intuisjon som vi kan stole på. Hva karakteriserer disse fagområdene?
FAGLIG SKJØNN: At fagfolk uttrykker stor tro på egen intuisjon, gir ingen sterk grunn til å stole på intuisjonen, skriver Geir Kirkebøen. Foto: Studio Isidor / Universitetsforlaget.
Psykologen James Shanteau besvarte tidlig på 1990-tallet dette spørsmålet basert på en gjennomgang av studier av fagfolk fra mange ulike fagområder. Han pekte ut blant annet sjakk, astronomi, forsikringsanalyse og deler av medisin og sykepleie som områder der forskning har vist at fagfolk utvikler et reelt ekspertskjønn. Han brukte klinisk psykologi, psykiatri, personellseleksjon og prediksjon av aksjeverdier, som eksempler på områder der fagfolk ikke gjør det.
Shanteau kom til at de områdene der fagfolk utvikler et skjønn vi kan stole på, gjerne er karakterisert ved at stimuli (det man vurderer) er statisk (og ikke dynamisk), at samme type stimuli (problem) gjentar seg, at man tar beslutninger om ting (ikke atferd), at problemer kan deles opp, at man får god tilbakemelding, at objektive analyser er tilgjengelige, at man bruker beslutningshjelpemidler og – ikke minst – at det forventes at man også iblant tar feil. Jo flere av disse faktorene som er til stede på et felt, desto større er muligheten for å lære av tidligere vurderinger, ifølge Shanteau.
Shanteaus konklusjon er bredt akseptert, men noe omtrentlig. Vi skal nå mer presist klargjøre hvilke forutsetninger som må være til stede for å utvikle reell ekspertintuisjon.
To forutsetninger
Sjakkspilleres eksepsjonelle ferdigheter sto i fokus i den tidlige forskningen på ekspertise. Et hovedfunn i sjakkforskningen er at de beste spillerne ikke skiller seg fra de nest beste på generelle kognitive ferdigheter eller intelligens. Det er så langt ikke påvist noen psykologiske basisferdigheter som stormestere skårer høyere på enn dårligere spillere. De husker for eksempel ikke bedre enn mindre gode spillere hvordan brikker tilfeldig spredt ut over et sjakkbrett var plassert. Om brettstillingen de skal huske derimot er en stilling som naturlig oppstår når man spiller sjakk, så husker de markert bedre hvordan brikkene var plassert enn hva (markert) dårligere spillere gjør.
Et annet hovedfunn fra denne forskningen er at stormestre gjerne umiddelbart ser trekket de bør velge. Når man bruker utstyr som gjør at man kan registrere hvilke brikker spillerne ser på, så viser det seg at stormestre i godt over 90 % av tilfellene først ser på den brikken som de (ofte) etter lang betenkningstid ender opp med å flytte. Mønstergjenkjenning, ikke søking, er altså det essensielle i deres ekspertise.
Nobelprisvinner i økonomi Herbert Simon var en av pionerene i den tidlige forskningen på sjakkspillere. I stor grad basert på funn fra denne forskningen, kom Simon fram til sin forståelse av ekspertintuisjon: «Situasjonen gir et tegn. Dette tegnet gir eksperten tilgang til informasjon lagret i hukommelsen, og denne informasjonen gir svaret. Intuisjon er verken mer eller mindre enn gjenkjenning.»
Simons forståelse av intuisjon gir (nesten) direkte svaret på hvilke to betingelser som må være til stede for at vi skal kunne stole på fagfolks intuisjon. Den første er at det må være god grunn til å tro at det på fagområdet fins gode (valide) tegn å basere intuisjonen på. Den andre betingelsen er at fagfolkene har hatt mulighet til å lære seg disse tegnene. Vi skal nå se nærmere på hver av disse to forutsetningene for utvikling av reell ekspertintuisjon.
Fagområder med og uten valide tegn
Simons forståelse av ekspertintuisjon er altså i stor grad basert på studier av sjakkspillere. Den passer derfor spesielt godt til å forklare stormesteres eksepsjonelle intuisjon. På samme måte som vi alle er i stand til å kjenne igjen veldig mange ansikter, kjenner stormestere i sjakk igjen mange ulike typer sjakkmønstre. Forskning tyder på at de kan skille mellom fra 50 til 100 tusen typer slike mønstre. Disse mønstrene fungerer som tegn for spillerne når de vurderer sjakkstillinger. Stormestere kan umiddelbart se det riktige trekket fordi mønsteret på brettet aktiverer et tilsvarende type mønster lagret i spillerens hukommelse. Tilknyttet dette mønsteret er det også lagret kunnskap om hva som generelt bør gjøres i den typen situasjon som mønsteret beskriver.
Basert på studier av en rekke ulike typer fagfolk, har psykologen Gary Klein videreutviklet Simons forståelse av ekspertintuisjon som gjenkjenning til en mer fullstendig modell. Hans såkalte «gjenkjenningsstyrt beslutningstakings»-modell (recognition-primed decision making model) antar at mange typer erfarne profesjonsutøvere tar beslutninger på samme måte som stormestere i sjakk. Sjakkspillere tenker ofte lenge før de flytter. Det de gjerne bruker tida på er å teste ut – mentalt simulere – om trekket de intuitivt følte var det riktige, virkelig er det.
Klein hevder erfarne yrkesutøvere ofte gjør det samme. De ser umiddelbart hva som bør gjøres, så simulerer de – forestiller seg – konsekvensene av dette handlingsalternativet, for slik å teste ut om det virkelig er holdbart. Det er først dersom de støter på problemer under simuleringen at de genererer og vurderer alternative handlinger til den som først slo dem som den riktige.
Selv om erfarne fagfolks strategier skiller seg markert fra nybegynneres, så gjør ofte ikke kvaliteten på skjønnet det.
Også forskerne som studerte sykepleiere som intuitivt kunne føle at spedbarn hadde en infeksjon, fant sammen med sykepleierne fram til hvilke tegn de baserte intuisjonen sin på. Det ble i denne studien også utviklet et opplæringsprogram som skulle formidle disse tegnene videre til andre sykepleiere.
Av de politiske og økonomiske analytikerne den amerikanske psykologen Philip Tetlock har studert, var det de som hadde høyest stjerne i mediene som kom aller dårligst ut. Hvorfor? Tetlock skiller mellom to typer politiske analytikere, «pinnsvin» og «rever»: «Reven vet mange ting, mens pinnsvinet vet én stor ting.» Pinnsvinene har én grandios teori om verden og får alt som skjer til å passe med denne teorien. De er gjerne skråsikre på sine egne forutsigelser. Revene har et mer komplekst verdensbilde. De tror ikke på en overordnet teori, men mener historien drives framover av et samspill mellom mange ulike aktører og krefter. Revene gjorde det noe bedre enn pinnsvinene i Tetlocks studie, men også revene gjorde det dårlig. De blir dessuten sjelden invitert til mediene, som vil ha klare svar og sterke meninger. En sikker suksess der, er debatt mellom to pinnsvin skråsikre på hver sin grandiose teori.
Tetlock fant altså at de skjønnsmessige forutsigelsene til erfarne politiske analytikere, rever så vel som pinnsvin, gjerne ikke er bedre enn forutsigelsene til den jevne avisleser. Hvorfor ikke? Grunnen er at sakskompleksene de blir bedt om å vurdere er for komplekse. Veldig mange faktorer kan tenkes å spille en rolle. Det fins ikke valide (relativt sikre) tegn å basere skjønnsutøvelsen på. Prediksjonsfeil er uunngåelige, for både lek og lærd, ganske enkelt fordi verden ofte er uforutsigbar.
Profesjonelle aksjeanalytikere, slike som forvalter aksjefondet der du kanskje har sparepengene dine, er en annen type fagfolk du bør være skeptisk til. Mange studier har vist at disse ikke er bedre til å forutsi kursutviklingen på aksjer enn deg og meg. Mye forskning har da også vist at billige indeksfond, slike som ganske enkelt er satt sammen av et tverrsnitt av børsens aksjer, gjør det systematisk bedre enn aktivt forvalta fond.
Likevel, sistnevnte er i dag fortsatt milliardbutikk for forvalterne. Folk betaler fondsforvaltere dyrt for å ivareta sparepengene sine ut fra en tro på at kunnskapsrike aksjeanalytikere er bedre i stand til å velge riktige aksjer å plassere pengene i enn hva de selv er. Det er de altså ikke. Og grunnen er nettopp fraværet av valide tegn å basere skjønnet på. Når det gjelder å forutsi hvordan en aksjekurs vil utvikle seg framover, så er det veldig usannsynlig at aksjeanalytikere (om de ikke har ulovlig innsideinformasjon) har spesiell (offentlig tilgjengelig) informasjon å basere seg på. Hvis slik informasjon fantes, så ville den jo som regel allerede være reflektert i nåværende aksjekurs.
Generelt, for at en fagperson skal utvikle reell ekspertintuisjon på sitt fagområde, så må det finnes valide tegn å basere intuisjonen på. I tillegg må man ha mulighet til gjennom erfaring å lære seg disse tegnene. Før vi ser nærmere på denne andre forutsetningen, skal vi se litt på individuelle forskjeller i faglig dyktighet og intuisjon.
Individuelle forskjeller
Det er åpenbart at kvaliteten på fagfolk på samme fagområde varierer. Selv når forholdene ligger til rette for læring, vil noen utvikle bedre intuisjon enn andre. Dette skyldes dels slikt som ulik grad av involvering, motivasjon og terping. Men det skyldes selvfølgelig også i en viss grad individuelle forskjeller og talent. Alle kan ikke utvikle Magnus Carlsens intuisjon for sjakk, eller Lionel Messis blikk for fotball. Ingen tror at medfødte forskjeller ikke spiller noen rolle. Men forskning tyder på at mye av det vi før trodde var tegn på medfødt talent, faktisk er resultat av intens praksis. Trening er mer avgjørende enn mange tror. På alle undersøkte områder, fra sjakk og fotball til musikk og vitenskap, er det påvist svært sterk sammenheng mellom høyt ferdighetsnivå og trening. De beste er stort sett alltid de som har trent mest – og best.
Det kreves nemlig en spesiell form for trening for å bli bedre. Stikkordet er informativ tilbakemelding. Når du gjør noe galt må du få vite det, og du må også få vite hva som var galt. For å få slik tilbakemelding, må du typisk øve om og om igjen på del for del av den ferdigheten du vil bli bedre i. Den terpingen som skal til for å bli eksepsjonelt god, er ikke lystbetont. Drivkraften er at du vet at dette må til for å bli bedre. Det er ikke nok for de fleste av oss. Hva gjør at noen få klarer å motivere seg for slik trening over tiår? Vi vet ikke. Men svaret på det spørsmålet er antagelig nøkkelen til å forstå hvorfor noen blir så eksepsjonelt gode.
På 1970-tallet fastslo forskerne at ingen blir stormester i sjakk uten 10 år eller 10 000 timers systematisk trening. Denne «10 års»-regelen gjelder på alle undersøkte områder. Selv ikke de mest talentfulle synes å kunne nå et internasjonalt toppnivå på et område uten minimum 10 års systematisk trening. Trening og erfaring er også nødvendig for å utvikle god faglig intuisjon – men det er ikke tilstrekkelig.
Betingelsene for læring er ofte ikke til stede
På mange fagområder forbedres nemlig ikke kvaliteten på fagfolks skjønn og intuisjon gjennom erfaring. Dette gjelder ikke minst på områder der man skal vurdere menneskers atferd. I den så langt mest omfattende gjennomgangen av forskningen på sammenhengen mellom erfaring og kvalitet på klinisk skjønn (i atferdsprediksjon, psykodiagnostikk, vurdering av personlighet og psykopatologi), konkluderte psykologen Howard Garb slik: «Klinisk erfaring har generelt vist seg ikke å være relatert til kliniske vurderingers gyldighet, verken når erfarne klinikere er blitt sammenlignet med uerfarne klinikere, eller når klinikere er blitt sammenlignet med studenter.»
I en omfattende metastudie nylig fant man riktignok at utdanning, trening og klinisk erfaring samlet har en ørliten effekt på (noen typer av) kliniske vurderingers kvalitet, men effekten er så marginal at studien i hovedsak støtter Garbs konklusjon.
Hvordan kan det ha seg at mange typer kliniske vurderinger knapt blir bedre med erfaring? Vi lærer jo så mye annet av erfaring, for eksempel å kjøre bil. Vi følger instruksjoner rigid og klønete i starten. Med øvelse kjører vi bedre og bedre, samtidig som vi tenker mindre og mindre på hva vi gjør. Vi opparbeider en «taus kunnskap» som gjør at vi intuitivt ser hva vi bør gjøre selv i komplekse situasjoner. Sykepleierne oppøvet også gjennom erfaring et blikk som gjorde at de intuitivt så om en baby var angrepet av en infeksjon. Hvorfor skjer ikke det samme i klinisk praksis generelt?
Det er mange ulike grunner til at for eksempel kliniske psykologers erfaring med tidligere pasienter ofte ikke gjør dem bedre til å vurdere nye pasienter. Jeg skal kort antyde et par av dem. Én hovedgrunn er at sammenhengene som må læres gjerne er svært usikre. I klinisk praksis vil en vurdering av et individ typisk innebære å slutte fra en konfigurasjon av data eller tegn til en kategori. Tegn vil kunne være symptomer, testverdier, bakgrunnsopplysninger, familiesituasjon etc. Kategorien kan være type hjerneskade, schizofreni, «er tilregnelig», «er misbrukt», «trenger behandling X» osv. Faktorene som bestemmer individers tanker, følelser og handlinger er komplekse og ofte dårlig forståtte. Det bidrar til at sammenhengene mellom tegn og kategorier nesten alltid er usikre i klinisk praksis. Noen ganger kan for eksempel en bestemt konfigurasjon av tegn skyldes at et individ er misbrukt, andre ganger kan årsaken til de samme tegnene være noe helt annet. Dette gjør, i språkbruken ovenfor, tegnene som skjønnsutøvelsen må baseres på lite valide.
Bedre kliniske vurderinger forutsetter altså en bedre forståelse av relevante statistiske sammenhenger mellom tegn og kategorier. Det er nærliggende å tro at klinikere gjennom erfaring får større innsikt i slike sammenhenger. Det er imidlertid ikke tilfellet. En vesentlig grunn til det er at klinikere, som alle oss andre, har en sterk tilbøyelighet til å gjøre verden forståelig ved å se den gjennom kausale (deterministiske) skjemaer som «X bestemmer Y», «Nevrosene skyldes barndomstraumer» etc. Laboratoriestudier der enkle statistiske sammenhenger mellom variabler skal læres fra eksempler, viser at det heller ikke hjelper å gjøre forsøkspersonene oppmerksomme på at sammenhengene er statistiske. De lærer dem likevel ikke.
Den type enkle statistiske sammenhenger som folk ikke er i stand til å lære i laboratoriet, er mellom veldefinerte variabler (bestemt av form, farge etc.). Variablene (tegn og kategorier) er sjelden veldefinerte i klinisk praksis. Dette gjør læring mye vanskeligere i praksis enn i laboratoriet. Mange studier har vist at kategorisering – og dermed diagnostikk og prediksjon – ikke kan bli bedre enn den teoretiske kunnskapen vi har for å konstruere veldefinerte kategorier. I mange kliniske domener er slik teoretisk kunnskap ikke-eksisterende. Det er ofte uklart hvilke tegn som er relevante for å foreta en bestemt vurdering, og kategoriene er i seg selv ofte dårlig forståtte og kontroversielle.
Da kan man ofte heller ikke ha en klar forståelse av hva som er en gal vurdering, som er en av de to betingelsene som generelt har vist seg å være avgjørende for erfaringslæring. Den andre helt essensielle betingelsen for læring er at man får umiddelbar, utvetydig, konsistent og informativ tilbakemelding når man tar feil, altså at tilbakemeldingen gir informasjon om hva som var feilen. Disse betingelsene er til stede når vi lærer å kjøre bil. De er av en rekke ulike grunner sjelden til stede når klinikere vurderer enkeltindivider.
«Vennlige» og «uvennlige» fagområder
Psykologen Robin Hogarth kaller i sin bok Educating Intuition fagområder der det er mulig å utvikle god intuisjon for «vennlige» (kind), og områder der dette ikke er mulig for «uvennlige» (wicked). Den vesentlige forskjellen er ifølge Hogarth at man på «vennlige» områder nettopp får rask og presis tilbakemelding på sin skjønnsutøvelse, mens man på «uvennlige» områder ikke får det. På «uvennlige» områder er det dessuten ofte slik at den faglige praksis selv utelukker tilgang til erfaringer som er nødvendige for læring.
Vi kan bruke som eksempel på dette en veldig enkel, men viktig, form for læring, nemlig å lære hvor sterkt ett bestemt tegn (X) indikerer at en person hører hjemme i en bestemt kategori (Y). X kan for eksempel være positiv mammografi eller bestemte lekeobservasjoner, og Y kan være brystkreft eller om et barn er misbrukt. Å avgjøre hvor sterkt X indikerer Y, svarer til å bestemme X sin prediktive verdi i forhold til Y. Man må da kjenne hyppigheten (f.eks. pr. 1000) av både sanne positive (SP) og falske positive (FP), dvs. både hvor hyppig X er til stede samtidig med Y og hvor ofte X er til stede uten at Y er til stede. Dersom fagfolk «presses» til å anslå sanne og falske positive, og så beregner den predikative verdien til X ut fra det (SP/[SP + FP] gir svaret), så blir man også klar over den meget store usikkerheten som ofte knytter seg til å slutte Y fra X. Positiv mammografi hos 40-åringer indikerer for eksempel brystkreft med bare (8 / [8 + 99]) 7,5 % sjanse, ifølge en studie.
Vi har alle evne til implisitt læring, og god faglig intuisjon er ofte i stor grad et resultat av slik læring. Men for at et pålitelig skjønn skal oppøves gjennom implisitt læring, så må fagfolk i sin praksis utsettes for alle de typer erfaringer som er nødvendige for å lære hvordan ting «henger sammen». Vi så ovenfor at for å lære noe så elementært som hvor valid et enkelt tegn T er, altså å lære hvilken prediktiv verdi T har for K, så må man både vite hvor hyppig T er til stede samtidig med K og hvor ofte T er til stede uten at K er til stede. Ofte utelukker imidlertid praksis at man erfarer den siste typen sammenhenger. Kliniske psykologer erfarer for eksempel at mange med psykiske problemer har hatt store barndomstraumer, men de erfarer ikke i sin praksis at det også er mange med store barndomstraumer som ikke har psykiske problemer. Disse kommer jo aldri til psykolog. Da kan psykologene heller ikke fra sin praksis lære hvilken sammenheng det er mellom store barndomstraumer og psykiske lidelser. Et annet eksempel. For noen år tilbake leste jeg i en norsk dagsavis om en erfaren voldsterapeut som slo fast: «Basert på min lange erfaring kan jeg si at ingen menn som har slått/mishandlet sin samboer én gang, slutter med det uten profesjonell hjelp.» La oss forestille oss at terapeuten tar feil, at noen faktisk slutter å slå uten profesjonell hjelp. Er det da grunn til å tro at terapeuten ville ha møtt disse personene i sin praksis, og erfart dette?
Vi så ovenfor at vi ikke har grunnlag for å uttale oss om hvor sterkt et tegn T indikerer en kategori K, om vi ikke kjenner hyppighetene av både sanne og falske positive. Likevel kan vi regelmessig lese i media at kliniske sakkyndige gjør nettopp det. Et mye omtalt eksempel finner vi i den såkalte Bjugn-saken. Seksti barn fra Bjugn ble undersøkt av leger og psykologer etter mistanke om seksuelle overgrep. I hele 23 tilfeller konkluderte de sakkyndige med at barna trolig var misbrukte, noe som i ettertid viste seg ikke å være riktig. De sakkyndige trakk avgjørende konklusjoner om at barn var misbrukt på grunnlag av bestemte funn (om genitale forhold, etc.), uten å ha tilgang til data om hvor ofte man finner tilsvarende funn på barn som ikke er (mistenkt) misbrukt.
Hogarth trekker fram meteorologi som et eksempel på et «vennlig» område, mens klinisk psykologi og psykiatri er blant eksemplene han bruker på «uvennlige» områder. Meteorologers prediksjoner er nemlig svært gode, ikke minst sammenlignet med kvaliteten på kliniske psykologer og psykiateres vurderinger av enkeltindivider. Likevel tror mange at meteorologer spår i hytt og vær, mens psykologer og psykiatere «ser» gjennom folk. Grunnen til det er åpenbar: Vi har nesten aldri tilgang til informasjon som forteller når psykologers vurderinger av enkeltindivider er dårlige, mens vi blir våte når meteorologene tar feil. Dessuten understreker meteorologer selv at deres værvarsler kan være svært usikre (de forventer altså feil). Erfarne kliniske psykologer og psykiatere, derimot, kan gi inntrykk av at de fullt ut forstår enkeltmennesker. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at de svært sjelden knytter samme grad av usikkerhet til sine vurderinger som meteorologer gjør. I tillegg til at meteorologene i veldig mye større grad bruker hjelpemidler, skyldes forskjellene mellom fagene blant annet at meteorologene kontinuerlig får rask tilbakemelding på sine prediksjoner, mens psykologer og psykiatere, om de i det hele tatt får noen tilbakemelding på sine vurderinger av enkeltindivider, gjerne får dem først langt fram i tid. Da er det vanskelig å lære.
Hovedgrunnen til at meteorologi er et «vennlig» område (med tilbakemeldinger det går an å lære av), mens klinisk psykologi og psykiatri i langt mindre grad er det, er at læringsomgivelsene henholdsvis er «deterministiske» og «statistiske». I deterministiske omgivelser gir samme (type) valg/vurdering samme (type) tilbakemelding hver gang. Da lærer vi lynfort. Når værdata er (rimelig) like, så blir været framover (tilnærmet) det samme fra gang til gang. I statistiske omgivelser, derimot, kan vi ta en riktig beslutning (f.eks. velge å gi en pasient den terapien som oftest virker på denne typen pasienter), uten at resultatet blir godt. Og motsatt, vi kan ta en dårlig beslutning (velge en terapi som sjelden har effekt) med gunstig resultat. Vi kan altså få positiv tilbakemelding når beslutningene våre er dårlige, og omvendt. Da er det åpenbart at betingelsene for erfaringslæring omtalt ovenfor ikke er til stede.
En annen vesentlig forskjell på meteorologi og mange kliniske fag er at når meteorologer predikerer været, så påvirker ikke det været. De får derfor tilbakemelding på sin vurdering eller prediksjon isolert betraktet. Klinikere gjør sjelden det. De får gjerne tilbakemelding på vurderingene de gjør, pluss de handlingene som de foretar i forlengelsen av dem. Hogarth gir et dramatisk eksempel på dette. En lege tidlig i forrige århundre mente at han intuitivt kunne føle at en pasient var i ferd med å utvikle tyfus. Han bekreftet sine intuisjoner ved å kjenne på pasientens tunge. Men fordi legen ikke vasket hendene mellom hver pasient, sørget han selv for at han fikk positive tilbakemeldinger på sitt «fantastiske» legeskjønn.
Nå er det selvfølgelig ikke slik at sykepleiere utvikler et godt skjønn på alle typer vurderinger de gjør, og at kliniske psykologer og psykiatere ikke gjør det for noen. En erfaren psykoterapeut vil for eksempel kunne ha utviklet gode intuisjoner om hvordan en pasient vil komme til å reagere på hva hun sier og gjør i terapisituasjonen. Dette er vurderinger hun gjerne har fått rask tilbakemelding på i sin praksis. Det hun gjerne ikke blir bedre til, er for eksempel å forutsi hvordan langtidseffekten av ulike terapier vil være på ulike pasienter. På denne typen vurderinger har hun gjerne fått ingen eller uklar tilbakemelding.
På de fleste fagområder kan man utvikle en god intuisjon for noen typer vurderinger, men ikke for andre. Dette er for øvrig også en grunn til at profesjonsutøvere gjerne har overdreven tro på egen intuisjon. Sykepleierne som utvikler et eksepsjonelt skjønn på å vurdere om babyer har en infeksjon, kan for eksempel lett tenke seg at de utvikler et tilsvarende godt skjønn på alle andre typer vurderinger de foretar. Det gjør de ikke.
Når kan vi stole på fagfolks intuisjon?
Fagfolk på alle områder er gjerne både intelligente og godt utdannede, erfarne og kunnskapsrike. Men alt dette er langt fra noen garanti for et godt faglig skjønn. At fagfolk selv uttrykker stor tro på egen intuisjon, gir heller ingen grunn til å stole på intuisjonen. Subjektiv sikkerhet er en dårlig indikator på gyldig skjønn. En langt viktigere indikator er karakteristika ved fagområdet skjønnet utøves på.
Utvikling av god faglig intuisjon forutsetter at det på fagområdet er stor grad av regularitet mellom det som skal vurderes (kriteriet) og grunnlaget for vurderingene (tegn). I så fall vil det gjerne finnes valide (relativt sikre) tegn å basere intuisjonen på. Om det fins valide tegn på fagområdet, så har fagfolk en tendens til å finne fram til disse og utvikle god faglig intuisjon gjennom erfaring.
På fagområder med lav regularitet er det grunn til å være skeptisk til fagfolks intuisjon.
Dette skyldes dels at tilbakemeldingene man får på sine vurderinger på slike områder ikke er gode nok til å lære av dem, dels at faglig praksis ofte utelukker erfaringer som er nødvendige for læring, og dels at fagfolk generelt har problemer med skjønnsmessig å lære seg statistiske sammenhenger (som tegns prediktive verdi) gjennom erfaring. Og selv om man skulle klare å lære seg med hvilken grad av sikkerhet ulike enkelttegn indikerer det som skal vurderes, så har mye forskning vist at fagfolk har store problemer med intuitivt å vurdere hva flere usikre tegn samlet indikerer. På de mange fagområdene med lav regularitet (og dermed liten grad av predikerbarhet) er det derfor ofte god grunn til å være skeptisk til fagfolks skjønn og intuisjon.
Kilder
Dawes, R. M. (1994). House of Cards. Psychology and Psychotherapy built on Myths. New York, NY: Free Press.
Garb, H. N. (1998). Studying the clinician: Judgment research and psychological assessment. Washington, DC: American Psychological Association.
Hogarth, R. M. (2001). Educating Intuition. Chicago, Il: University of Chicago Press.
Kahneman, D. & Klein, G. A. (2009). Conditions for intuitive expertise. A failure to disagree. American Psychologist, 64, 515–526. doi: 10.1037/a0016755.
Tetlock, P. E. (2005). Expert political judgment. How good is it? How can we know? Princeton, NJ: Princeton University Press.