Ola Elvestuen (46) er blitt en stadig sterkere stemme i norsk klimapolitikk. Som leder i Energi- og miljøkomiteen på Stortinget arbeider Elvestuen for et grønt skifte i politikken. Han har uttalt at vi trenger en langt mer offensiv klimapolitikk enn den som føres av regjeringen i dag, og han mener at energieffektivisering, kollektivtransport og grønne avgifter kan bringe oss nærmere målet om redusert drivhuseffekt. Vi møtte Venstre-politikeren for å høre hva han tenker om psykologiens plass i møte med klimautfordringene.
Hvor kommer klimaengasjementet ditt fra?
– Jeg har vært opptatt av miljø og klima hele livet, lenge før jeg ble engasjert i politikken. Jeg meldte meg inn i Venstre relativt sent, først i 1995, da jeg var i slutten av tyveårene. Det er viktig å gjøre noe i klimasaken. For meg personlig er det også et moralsk spørsmål. Klimaendring er den største utfordringen vi står ovenfor i vår generasjon.
Psykologiforbundet tildelte klimastiftelsen GreeNudge prisen Årets nyvinning for måten de har tatt i bruk psykologisk kunnskap på i klimaspørsmålet. Hva tenker du om prisvinneren?
– Jeg kjenner til at GreeNudge har «puffet» folk i miljøvennlig retning med gode resultater. For eksempel i studien der de reduserte tallerkenstørrelsen i buffeen og sparte Choice-hotellene for en haug med penger. Denne tilnærmingen kan ha en enorm innflytelse på mange områder. Det er fasinerende hvilken effekt man kan få av å tenke litt annerledes!
Har du gjort lignende grep selv, som politiker?
– Det er ikke er den samme tilnærmingen som ligger bak, men jeg jobbet med et lignende tiltak i Oslo kommune, innføring av sanntidssystemer for trikk og T-bane. Det har hatt stor virkning på valgene folk tar i hverdagen. Man trenger ikke å følge med på rutetabellene lenger. Det blir enklere å ta valget om å vente eller gå videre, og det øker sannsynligheten for at man velger kollektivtransport som fremkomstmiddel. Da jeg arbeidet som byråd i Oslo, handlet mye om å omstille seg fra å snakke om organisering, strukturer og økonomi, til å se for seg hvordan det hele fungerer for den som står på perrongen; han som bare bryr seg om trikken og bussen kommer når den skal, om det er rent og behagelig der han står. De færreste bryr seg om hvor mye vi arbeider bak kulissene.
Storbritannias statlige Behavioural Insights Team (BIT) er en inspirasjonskilde for norske GreeNudge. Men hos britene har dytt i statlig regi ført til bekymringer for at staten innskrenker individets muligheter til å ta opplyste valg på egne vegne. Bør vi være på vakt?
– Det er en tallerken, sier Elvestuen med et lurt smil. Han viser til at det foreløpig har vært gjennomført svært beskjedne dytt i Norge.
– Kritikken i Storbritannia går også på individualisering. Det er sant at vi bør være oss bevisst farene ved at stadig flere samfunnsutfordringer defineres på individnivå. I forbindelse med klimautfordringene er det likevel viktig at hver og en tar sin del av ansvaret. Det kan godt hende at det ville være lurt med en BIT-enhet her i Norge også. I Storbritannia ble tiltakene iverksatt i en periode da staten måtte spare penger. Men mange gode tiltak kommer jo nettopp når man legges under press. Vi kan lære av de erfaringene som er gjort der borte. Samtidig må vi ikke slå oss til ro med denne tilnærmingen som den eneste.
I hvilken grad kan mobilisering av enkeltindividet ha betydning?
– Det er få som har tro på at vi klarer dette uten å ta store strukturelle grep. Det som ofte er motargumentet til endring på individnivå, er at du kan endre ganske mye, men hvordan få det opp i volum? Hovedmålet må fremdeles være den store oppslutningen vi trenger om tyngre grep på vegne av samfunnet. Samtidig må vi klare å motivere enkeltpersoner til å ta sine valg i samme retning som de strukturelle grepene skal føre oss i. Det handler blant annet om å vite hvilken atferdsendring som gir reell effekt. Her kan psykologene bidra med sin kunnskap og med nyskapende ideer.
Et konkret eksempel på individuell handling med reell effekt er innføringen av kildesorteringsystemet i Oslo kommune.
– Ja, på kort tid har dette systemet faktisk blitt såpass robust at det skal mye til før enkeltindivider kan ødelegge for flertallet. Vi kan ikke få med oss alle, men vi kan forsøke å motivere så mange som mulig til å slutte opp om klimatiltakene og ta grønne valg i hverdagen. Kanskje også Renovasjonsetaten kan ha nytte av innspill fra psykologene… Hvordan kan man utvikle kampanjer, motivere til å ta miljøvennlige valg? Vi ser jo for eksempel at terskelen for å hive fra seg avfall på bakken har endret seg drastisk over tid.
Hvordan kan man motivere til å handle nå selv om effekten kommer langt frem i tid?
På forhånd mente ekspertene at pris ikke ville ha noen betydning for folks valg av fremkomstmiddel, men vi viste det motsatte.
Kan man i større grad belønne folk for å ta miljøvennlige valg?
– Vi hadde en diskusjon i Oslo før prisene på kollektivtrafikk ble satt ned. Det var en skikkelig kamp, dette. Til slutt fikk vi gjennomslag for en prisreduksjon på 20 % for månedskort. På forhånd mente ekspertene at pris ikke ville ha noen betydning for folks valg av fremkomstmiddel, men her så vi det motsatte. Prisreduksjon var et grep med en betydelig effekt på atferd. Mer generelt tror jeg at man trenger en opplevelse av å være med på noe som er større enn en selv. En må få opplevelsen av at det er positivt å gjøre de riktige tingene. Så får sånne som meg forsøke å sørge for at de riktige tingene gir en effekt som er synlig for flere. Det er jeg opptatt av i politikken.