Jeg har alltid vært fascinert av byer, transport og transportsystemer. Da jeg var barn, kunne jeg sitte og studere kart i ulike målestokker, tegne på jernbaner og veier og lage meg egne utopiske nettverk av transporttjenester som gikk på kryss og tvers av landet vårt. Et av de bedre frynsegodene med å arbeide på Distriktspsykiatrisk senter Stjørdal har derfor vært muligheten for å pendle til jobb med buss. Førtifem minutter med utsikt over Trondheimsfjorden, Fosenalpene og Frosta. En gyllen mulighet til å lulle seg inn i en drømmetilstand, tilbake til barndommen, hvor bussjåfør eller byplanlegger var blant de fremtidige yrkesvalgene som toppet listen.

Se videoen:

Her følger tre gode grunner til at jeg fremdeles synes bussturen til Stjørdal er så spennende.

1. Muligheten for å vente på bussen

Det å vente på bussen er fantastisk. Denne opplevelsen var tidligere bare forbundet med ett sted: bussholdeplassen. Hver bussrute hadde, som nå, faste rutetider, og møtte du ikke opp til rett tid, ja da stod du i risiko for at bussen hadde passert. Derfor var det viktig å møte på holdeplassen til riktig tid. Det å stå på bussholdeplassen er for meg en unik mulighet til å observere andre biler og busser fare forbi, tiden flyr med slik underholdning.

Men det er derimot ikke slik at tiden flyr for andre i slike situasjoner, og noen synes faktisk det er ganske irriterende å vente på bussen. Selve tidsopplevelsen kan være ganske forvrengt i slike situasjoner, ifølge en amerikansk studie ledet av Kari Edison Watkins ved Georgia Institute of Technology. I denne studien utførte en gruppe på åtte forskere drømmejobben i februar 2010. De dro parvis til hvert sitt busstopp og registrerte reell og opplevd ventetid for busspassasjerer i og rundt University of Washington. Studien viste at gjennomsnittlig reell ventetid, for den vanlige busspassasjer, var på litt over fem minutter, mens den opplevde ventetiden var litt over seks minutter. Med 230 selvangivelsesførte arbeidsdager og to bussturer om dagen utgjør dette i overkant av 7,5 timer med egenopplevd bortkastet ventetid i året. En hel arbeidsdag som du ikke får lønn for, hvor det i store deler av tiden er surt og kaldt og dine arbeidskollegaer stiller seg godt på avstand for å unngå sosial kontakt med deg.

Mange busselskaper har imidlertid tatt høyde for dette gjennom å innføre såkalt sanntidsinformasjon på bussholdeplassene sine (dere som bor i de store byene vet hva dette er). På mobilen kan du også laste ned en mobilapplikasjon som forteller deg hvor lenge det er til din buss ankommer din holdeplass (i Trondheim heter en av disse appene Bartebuss). Studien fra Washington inkluderte en gruppe som hadde lastet ned en slik app med sanntidsinformasjon. Det viste seg at denne gruppen hadde en mer presis opplevelse av ventetid om man så på stoppeklokka (ingen statistisk forskjell mellom reell og egenopplevd ventetid). Det interessante var også at tradisjonelle busspassasjerer sa de brukte, i gjennomsnitt, over to minutter lengre tid på å vente på bussen enn brukere av sanntidsapplikasjoner. En ekstra runde med stoppeklokka kunne også tyde på at dette faktisk var tilfellet i realiteten, da brukere av sanntidsapplikasjoner gjerne tok seg litt ekstra tid før de ankom bussholdeplassen. Overflødig informasjon for meg som liker å stå på holdeplassen.

2. Muligheten for å kunne si hei og hadet til sjåføren

«En bussjåfør, det er en mann med godt humør», og på Stjørdalsbussen er det vanlig å både si hei og hadet til sjåføren. Sjåførene på Stjørdalsbussen er joviale, trivelige folk, som gjerne slår av en prat med passasjeren på første seterad og «gir fem» til brautende ungdommer som braser inn på bussen. Men det å være bussjåfør er ikke bare en dans på roser, i alle fall om man skal tro forskningen. Økt trafikk, dårlige ergonomiske forhold i førerkabinen, rigide kjøretider og roterende vaktskift utgjør noen av de vesentlige utfordringene ved yrket.

I tillegg kommer misfornøyde, kjeftende og, i ytterste konsekvens, voldelige passasjerer inn i bildet. Bussjåfører er utsatt for stress som igjen øker risiko for hjerte- og karsykdommer, muskel- og skjelettplager, rusbruk og ulike former for psykiske lidelser. I en studie fra Universitetet i Bergen meldte hele 70 % av 1023 bussjåfører at de hadde vært vitne til mobbing på arbeidsplassen, hvorav 11 % (over 100 bussjåfører) oppga å ha vært utsatt for mobbing, hvor mobbingen oftest ble opplevd å være fra egne kolleger.

Å være bussjåfør er utvilsomt et stressende yrke, med økende krav til effektivitet og liten grad av autonomi. Bussen skal fra A til B, den skal ikke innom andre steder, og kommer den ikke frem i tide på grunn av trafikkork, ja da blir du møtt med sure morgentryner på vei til jobb. Gjennom å ta bussen har nettopp du muligheten til å veie opp for andelen sure morgentryner. Bussjåførene er landets røde blodceller. De frakter oksygen inn til skoler og arbeidsplasser og holder bokstavelig talt hjulene i gang. Vi må ta vare på disse blodcellene, sørge for økt sirkulasjon gjennom å ta bussen, og gi et smil for å sikre en god ph-balanse.

3. Muligheten til å spille stol-leken

Etter å ha symbolsk takket bussjåføren for jobben er det endelig tid for stol-leken. Dette er kanskje noe av det mer spennende med hele opplevelsen av å ta buss. En av de som later til å være enige med meg i det, er Esther Kim, sosiolog ved Yale University. Kim brukte hele to år på å observere passasjeratferd på langdistansebusser i USA, og gjennom etnografisk observasjon (og et meget personlig språk) beskriver hun hvilke innforståtte regler som befinner seg i passasjerkulturen på disse bussene.

Den første regelen du bør ta høyde for, er at du aldri må sette deg ved siden av noen om det i bussen fremdeles er et dobbeltsete som er ledig. Å skulle sette seg ved siden av noen før alle radene er fylt opp, er ikke regnet som normal atferd på busser, ifølge Kims intervjuobjekter. De fleste vil ha dobbeltsetet for seg selv, og beholder det i det lengste. Et unntak er i tilfeller hvor det er forhåndsannonsert at det ventes mange passasjerer, da gjelder det å få den mest behagelige passasjeren ved siden av seg. Med Kims intervjuobjekters termer innebærer dette en person som ser «normal» ut, som ikke lukter eller snakker for mye.

Spillet handler med andre ord om å ikke ende opp med det dårligste kortet på hånden, og man forsvarer sitt tomme sete i det lengste. I artikkelen beskrives sju strategier for å holde de andre passasjerene unna din private sfære:

1. Unngå øyekontakt med andre passasjerer
2. Len deg mot vinduet og strekk ut beina dine på tvers
3. Plasser en stor bag eller koffert i setet ved siden av deg
4. Sitt i setet nærmest midtgangen, ha musikk på ørene på full guffe og lat som du ikke hører at folk spør deg om å få sitte i setet ved vinduet
5. Se ut av vinduet med tomt blikk
6. Lat som du sover
7. Heng jakken din på setet ved siden av

Selv om Kim studerte langdistansebusser, er nok dette klassisk passasjeratferd som en også kan se på pendlerbusser, og selv på trøndelagsbussene kan nok dette ofte observeres. Det var bare synd Esther Kim kom meg i forkjøpet. Ideen om å tilbringe to år av livet med å forske på bussatferd høres rett og slett magisk ut. Det sosiale spillet som daglig foregår på Norges busser, er bortimot gratis underholdning, og gjør deg vemodig idet du innser at du må trykke på stopp-knappen.

Etter at du har sagt hadet til bussjåføren, gått av bussen og står igjen på endeholdeplassen, står du igjen med en god følelse. Du har vært igjennom: 1. Den spennende forventningsfølelsen når du står der og venter på at bussen skal komme, 2. Muligheten for å kunne nyte servicen og heie på en viktig gruppe arbeidere, og 3. Muligheten for å kose deg med stolleken i etterkant av at alle de andre inntrykkene er fortært. Bussturen er din daglige dose kinder-sjokolade, en psykologisk forundringspakke fra A til B.

Kilder

Glasø L., Bele E., Nielsen M. B. & Einarsen S. (2011). Bus drivers’ exposure to bullying at work: an occupation-specific approach. Scandinavian Journal of Psychology, 52(5), 484-93. doi: 10.1111/j.1467-9450.2011.00895.x.

Kim, E. C. (2012). Nonsocial transient behavior: Social disengagement on the Greyhound bus. Symbolic Interaction, 35(3), 267-283. doi: 10.1002/symb.21.

Tse, J. L. M., Flin, R. & Mearns, K. (2006). Bus driver well-being review: 50 years of research. Transportation Research Part F: Traffic Psychology and Behaviour, 9(2), 89-114. doi: 10.1016/j.trf.2005.10.002.

Watkins, K. E., Ferris, B., Borning, A., Rutherford, G. S. & Layton, D., (2011). Where Is my bus? Impact of mobile real-time information on the perceived and actual wait time of transit riders. Transportation Research Part A: Policy and Practice, 45(8), 839-848. doi: 10.1016/j.tra.2011.06.010.