How does it feel
To be on your own
With no direction home
Like a complete unknown– Bob Dylan
Å finne hva som er virksomt i psykoterapi, kan sammenlignes med å lete etter diamanter. Noe glimter til og styrer blikket. Hva som fanger oppmerksomheten og styrer blikket i terapisituasjonen, henger sammen med teoretisk bakgrunn, klinisk erfaring, klienten, intuisjon og personlige forutsetninger hos den enkelte behandleren.
Vi vet at psykoterapi er virksomt, og at de ulike terapiretningene er omtrent like virksomme. Imidlertid vet vi ikke helt hva som virker. Innenfor alle psykoterapiretninger er det imidlertid sentralt å skape mening. Klienten forstår ikke seg selv og sine mer eller mindre irrasjonelle reaksjoner. Psykoterapeutisk arbeid går derfor i stor grad ut på at terapeuten hjelper klienten med å utvikle en forståelse av seg selv og sine symptomer, for at man sammen kan legge til rette for endring.
Hvilke faktorer som virker endrende, er uavhengig av psykoterapiretninger (Duncan, Miller, Wampold & Hubble, 2010). Betydningen av en god relasjon, terapeuten som person og det at klienten får støtte og anerkjennelse, framheves som virksomme faktorer. Likeledes påvirker klientens motivasjon og forventning om terapiens effekt, samt en bevisstgjøring av hva som bidrar til problemene. Ikke minst er korrigerende erfaringer og realitetstesting (Goldfried, 2009) av stor betydning for endringspotensialet.
Å skape mening er en viktig endringsfaktor som ligger implisitt i disse fellesfaktorene. I terapiprosessen synliggjøres meningen i symptomene, slik at personen kan få tak i hva som bidrar til problemene og hva han eller hun trenger for å få det bedre. Dette kan øke klientens håp, forventning og motivasjon. At klient og terapeut klarer å skape felles mening, henger nær sammen med en god arbeidsallianse. Konkret støtte og anerkjennelse fra terapeutens side muliggjør ny mening og bedre selvforståelse hos klienten. Over tid blir det også en samtidig og gjensidig forsterkning mellom realitetstesting, korrigerende erfaring og meningsskaping (Goldfried, 2009).
Både klinisk erfaring og terapiforskning viser at det ikke bare finnes felles virksomme faktorer i psykoterapi, men også felles utviklende og opprettholdende faktorer på tvers av ulike psykiske lidelser. En empirisk gjennomgang av felles underliggende mekanismer i forskjellige psykiske problemer viser at oppmerksomhet, unngåelse, hukommelse, emosjonell resonnering, tankeprosesser og adferd er viktige psykologiske funksjoner som bidrar til utvikling og opprettholdelse av psykiske lidelser (Harvey, Watkins, Mansell & Shafran, 2004). Etter mitt syn er det langt flere psykologiske funksjoner som utvikler og opprettholder psykiske lidelser. For eksempel er selvfølelse, bevissthetstilstand, emosjonsregulering, kroppsreaksjoner, tilknytningsstil og mestringsstrategier meget viktige funksjoner. Her er meningsskaping felleskomponenten.
I dialogen møtes klienten og terapeuten for å utforske, forstå og skape ny mening.
Å skape ny mening
Menneskets opplevelse av seg selv og sin virkelighet er knyttet til en medfødt kapasitet til å konstruere mening. Virkelighet er det vi opplever som virkelighet. Opplevelsen av virkelighet, og den meningen vi tillegger den, er foranderlig og påvirkelig. Dette er grunnlaget for all psykoterapi. Å skape mening av erfaring er også helt fundamentalt for å kunne forstå seg selv og andre. Det er dessuten fundamentalt for å kunne regulere følelser, skape trygghet, orientere seg og forberede seg på alt det som kan komme til å skje. Vi konstruerer mening selv, og vi blir tilbudt mening fra andre. Mening ligger implisitt i vår opplevelse av virkeligheten. Å ikke finne mening i tilværelsen oppleves som svært truende.
Spesielt truende er det å ikke finne mening i sine egne reaksjoner og følelser. Dette er noe av det verste ved å ha en psykisk lidelse. Den dypt deprimerte opplever å miste mening – til og med meningen med livet. Den psykotiske opplever at meningen går i oppløsning. Både det å være deprimert og å være psykotisk oppleves som et kontrolltap, både eksistensielt og identitetsmessig. I tillegg gir disse tilstandene en truende følelse av å være ensom og isolert, slik Dylan gir uttrykk for i diktet ovenfor. Som terapeut erfarer jeg at den uforståelige væremåten ofte springer ut fra klientens indre logikk. Den indre logikk i irrasjonelle reaksjoner og væremåter er vanskelig for utenforstående å forstå, og den er vanskelig å forstå for den det gjelder. Et eksempel er hvordan personer med tvangslidelse utfører tilsynelatende meningsløse handlinger om og om igjen. En kvinne måtte skrubbe kroppen sin flere ganger i døgnet. Hun forsto ikke selv hvorfor. Da det kom fram i terapi at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, var det lett å forstå at vaskingen hadde en mening. Den var en symbolsk handling, et forsøk på å bli «ren», igjen og igjen. Mening og attribusjon henger altså sammen. Hver og en av oss konstruerer subjektive, unike fortolkinger av det som har skjedd i livet, om hvem vi selv er, og om hvordan vi forstår våre reaksjoner (Spinelli, 2005). Gjennom en kontinuerlig og dynamisk fortolkningsprosess utvikles vår selvoppfatning.
Som meningen er også fortolkningene foranderlige. De endres avhengig av indre og ytre betingelser. Når fortolkninger forandrer seg, gir de ny mening som kan gi ny erfaring og til slutt ny adferd. Slik kan terapi sette i gang en prosess som gjør at individet kan oppdage seg selv gjennom nye sammenhenger. Dette gir mulighet til å skape en ny kausalitetsforståelse (Castonguay & Hill, 2007). Å skape mening i psykoterapi kan både være en metode og et mål for å bevirke lidelsestrykk, symptomtrykk og selvfølelse. Å skape mening virker inn på alle typer symptomer uavhengig av diagnose. Dette er man enig om innenfor ulike terapitilnærminger (Duncan, Miller, Wampold & Hubble, 2010; Frank & Frank, 1991; Lambert & Ogles, 2004; Lambert & Okiishi, 1997; Wampold, 2007).
Å bli oppmerksom på noe som har vært der hele tiden
Et ønskelig utgangspunkt i terapeutisk arbeid er at klienten har kunnskap om seg selv. Når personen er preget av psykisk lidelse, er denne kunnskapen imidlertid ikke tilgjengelig, særlig ikke på de områdene som gir smertefulle symptomer (Axelsen, 2009; Axelsen & Bakke, 2012). Dette gjør at den det gjelder ikke klarer å ivareta seg selv og sin smerte. Like fullt er kunnskapen der. Et mål i psykoterapi er å tydeliggjøre den.
Dette er noe som vektlegges i mange terapiretninger. I psykoanalysen snakker man om ubevisst eller fortrengt kunnskap. Adferdsterapi og kognitiv terapi er på sin side opptatt av for eksempel automatisk tenkning som er implisitt til stede, repeteres og virker inn på klienten uten at den det gjelder er helt klar over det.
Mye av den iboende kunnskapen om individet lagres som væremåter, emosjoner, sansninger, kroppsreaksjoner og bevegelser – det vi kaller implisitt og proseduralt minne. I sensorimotorisk terapi arbeider man med slike reaksjoner (Fisher, 2012; Fisher & Ogden, 2009; Ogden, Minton & Pain, 2006; Ogden, Pain & Fisher, 2006). I erfaringsorientert (experiential) terapi, for eksempel gestaltterapi, er man også opptatt av å få tak i det som ikke er umiddelbart tilgjengelig. Der anvendes emosjoner, kroppsreaksjoner og bevegelse som terapeutiske verktøy. I tillegg bruker man i gestaltterapi «awareness»-teknikker (Hostrup, 1999; Spinelli, 2005) der en forsøker å bli oppmerksom på noe som har ligget der hele tiden, om enn på et implisitt plan. I tråd med dette betyr awareness også «å eie på nytt».
Oppmerksomhetsteknikkene i gestaltterapi gjør bruk av klientens oppmerksomhetsstrøm. Dette brukes også i mindfulness (Kabat-Zinn, 1994; Siegel, 2010). Teknikkene kan dessuten sammenlignes med fri assosiasjon innenfor psykoanalysen. Personen rapporterer det han eller hun legger merke til. Dette har som hensikt å få personen til å kjenne etter og få økt følsomhet for seg selv. Det gir bedre kontakt og kunnskap om en selv både følelsesmessig og kognitivt. Etter mitt skjønn handler psykoterapi nettopp om å hjelpe klienten til å bli oppmerksom på kunnskapen han eller hun har om seg selv. Å kunne bruke denne er uvurderlig i en forandringsprosess. Det gir nødvendigvis ikke en helt ny mening, forbindelse eller kausalitetsforståelse, men det gir en kunnskap som har ligget der uten å være tilgjengelig fram til nå.
I en fenomenologisk tilnærming til terapi forholder man seg til klientens subjektive opplevelse slik den framstår i situasjonen, her og nå. Terapeutens opplevelse av det som skjer i terapirommet, deles med klienten og kan gi ham eller henne nye innfallsvinkler til å forstå seg selv og omgivelsene. Ved å utforske klientens opplevelse blir både terapeuten og klienten kjent med den. Kunnskapen om klienten blir derved tydeligere for begge.
Klienten er den av de to som avgjør om forståelsen som kommer fram, passer og er gyldig for ham eller henne. Dette blir basis for videre utforsking. På mange måter kan en terapi forstås som et langt intervju. Når intervjuet er ferdig, er terapien ferdig. Målet er at klienten da har funnet de viktigste svarene – og har fått tak i tilstrekkelig kunnskap til å gripe fatt i seg selv på en annen måte enn tidligere.
Den terapeutiske relasjonen – en arena for meningsskaping
I dialogen møtes klienten og terapeuten for å utforske, forstå og skape ny mening. Kvaliteten på relasjonen og terapeutens evne til å oppnå en god relasjon har pekt seg ut i fellesfaktorene som spesielt viktig for resultatet og virker inn på virksomme terapeutiske faktorer som håp, forventninger og motivasjon (Kim, Wampold & Bolt, 2006; Lambert & Ogles, 2004; Orlinsky, Rønnestad & Willutzki, 2004; Safran & Muran, 2000; Zuroff, Kelly, Leybman, Blatt & Wampold, 2010). Ifølge Leon Seltzer (1986) er den viktigste endringsagenten i psykoterapi terapeutens akseptering av klientens symptomer. Med terapeutens aksepterende holdning kan klienten lettere akseptere sine symptomer og derved også lettere akseptere seg selv. Gjennom støtte, anerkjenning og akseptering av klientens symptomer skapes håp og motivasjon. Dette blir grunnlaget for forandring (Wampold, 2010). En aksepterende holdning fra terapeuten kan føre til at klienten aksepterer seg selv i større grad. Det uforståelige blir meningsbærende. Dette er et behandlingsmål som også virker inn på terapeuten. Noen terapeuter er gode til å få dette til, andre er mindre gode. Dette går på tvers av skoleretninger.
Fellesfaktorene vektlegger at både terapeut og klient har tro på og tillit til den meningen som samskapes (Castonguay & Hill, 2007). Min erfaring er at dette ikke bare virker inn på klientens håp, forventninger og motivasjon, men også på terapeutens – og dermed på alliansen mellom de to. Å skape mening og å få til en god terapirelasjon synes derfor å være nær sammenvevet.
Når en klient forteller om seg selv til terapeuten, som kommenterer fra sitt perspektiv, kan den første få anledning til å se seg selv fra en annen vinkel. Den «utenfra-logikken» som terapeuten anvender, kan være annerledes enn klientens «innenfra-logikk». Terapeuten tenker høyt, undrer seg og utforsker. «Hva kjenner du når vi snakker om dette?» «Legg merke til hva som skjer når du tenker på den opplevelsen.» «Hva sier smerten deg?» «Hva var det som virket inn på deg?» Svarene kan tydeliggjøre mening og underliggende antagelser som styrer følelsene, tilby alternativ mening og nye sammenhenger som klienten kan ta stilling til.
Terapeut og klient kan sammen kaste ut fortolkninger og hypoteser som ikke er nyttige. Den nye meningen bør bygge på det klienten sier, og det er klienten som skal bedømme om meningen passer. Terapeuten bidrar, eller tilbyr en mening som klienten etter hvert kan integrere og eie dersom den passer.
Symptomer – kommunikasjon og basis for mening
Symptomer peker på det som er galt for personen – og på det personen trenger for å få det bedre (se Axelsen, 2007; 2009). Gerald Weeks og Luciano L’Abate (2013) mener at symptomet er selve middelet til endring. Forandring er iboende i symptomets natur, sier de.
Symptomer er adaptive når de oppstår. Dette vil si at symptomer har visse funksjoner. Dissosiering kan for eksempel være en nødvendig beskyttelse mot angst og forvirring, eller kan gi naturens bedøvelse mot angst og smerte som hjelper klienten til å fungere på et nødvendig lavbluss i en truende situasjon. Symptomer kan også være «klokere» enn tankene. De kan sees som et signal om hva som er vanskelig å forstå. En annen måte å si det på er at psykiske symptomer har mening, og er forsøk på tilpasning og mestring av livspåkjenninger. Dette er klienten i liten grad klar over, fordi symptomer ikke er viljestyrte og reflekterte valg, men reaksjoner som tvinger seg fram som en «løsning». «Løsningene» repeteres under stress og blir uhensiktsmessige og problematiske. Symptomenes funksjon endrer seg og kan forsvinne med tiden. De irrasjonelle reaksjonene blir imidlertid ofte sittende igjen som repetitive og automatiserte. Derfor er læringsteori relevant i forståelse av utvikling og endring av psykiske lidelser.
Ved å bli seg bevisst symptomets funksjoner kan en lære seg selv bedre å kjenne.
«Angsten er smertefull, men kan hjelpe deg til å finne ut hva du er redd for og hva du trenger for å få det bedre.» En terapeutisk vellykket reformulering må være logisk for den det gjelder. Det må bidra til å løfte symptomene ut av fastlåstheten. Den nye meningen må «treffe klienten hjemme» og virke motiverende.
Det kan virke som om væremåten i psykiske reaksjoner mystifiserer og skjuler individet både for seg selv og for terapeuten. De følelsesmessige reaksjonene kommer i fokus og tar oppmerksomheten. På den annen side gjør reaksjonene personen tydeligere. De viser hva han eller hun strever med, og gir i tillegg informasjon om hva som skal til for bedring. Dette skjer imidlertid bare hvis terapeuten bruker den kommunikasjonen som ligger i symptomene. Først da klarer en å skape mening slik at individet blir tydelig. Dette er etter mitt skjønn virkelig meningsskaping. Og det er denne måten å skape mening på som er diamanten i psykoterapi. En kan bli kjent med seg selv gjennom symptomene sine fordi de kommuniserer noe. Slik blir symptomene selve middelet som kan lede til forandring (Axelsen, 2007; Weeks & L’Abate, 2013).
En kan forstå symptomer som kommunikasjon, forsøk på tilpasning (Seltzer, 1986), mestring, eller løsning som gir nye problemer (Haley, 1972; Watzlawick, 1978). Psykiske symptomer kan også sees som stressresponser og følelsesminner som sitter i kroppen – og som trigges under stress.
Meningsskaping med utgangspunkt i kroppen
En kan bli utydelig for seg selv på mange måter og nivåer, for eksempel ved å få kroppsreaksjoner som en ikke forstår selv og ikke har kontroll over. Gjennom aktiverte sansemodaliteter, bevegelser og kroppsreaksjoner som henger sammen med erfaringer, settes reaksjonene i gang (Fisher, 2012; Nijenhuis, 2004; van der Kolk, Greenberg, Orr & Pitman, 1994; van der Kolk, McFarlande & Weisaeth, 1996). Kari får plutselig smerter i armene uten at hun skjønner hvorfor. Når Kine blir urolig, prikker det i venstre ben. Betyr disse reaksjonene noe? Kan de brukes i et terapeutisk arbeid med å skape mening?
En forbinder ofte å skape mening med kognitiv tenkning og kognitiv restrukturering. Dette er en «ovenfra og ned» (top-down)-bevegelse som starter i tankene, og som så kan virke inn på følelser, bevissthetstilstand, kroppsopplevelser og væremåte. Å skape mening kan imidlertid også skje via helt andre kanaler enn gjennom språk, på mange nivåer og ut fra mange kilder i mennesket. Sensomotorisk terapeutisk tilnærming tar blant annet utgangspunkt i kroppsreaksjoner for å arbeide «nedenfra og opp». I denne tilnærmingen ses stressreaksjoner, smertetoleranse og dissosiative evner som ressurser for å tåle traumatiske opplevelser og stress.
I sensorimotorisk psykoterapi er man også opptatt av vedvarende responser på fare og stress som kamp, flukt, frys, underkastelse og tilknytningsmønster. Disse reaksjonene forstås som mestrings- og overlevelsesreaksjoner som repeteres og blir symptomer (Fisher & Ogden, 2009; Ogden, Minton & Pain, 2006). Personen blir overassosiert med stimuli som minner om livspåkjenninger og traumatiske opplevelser. Det fører til at personen kan reagere med sterke reaksjoner i vanlige situasjoner – for eksempel frykt og panikk, uten at han eller hun er klar over at det er dette som skjer. Følelsesminner og kroppsminner fra tidligere erfaringer blir trigget av indre stimuli (for eksempel kroppsreaksjoner, sanseopplevelser og følelser) og ytre stimuli (for eksempel situasjonen).
Ved å bli seg bevisst symptomets funksjoner kan en lære seg selv bedre å kjenne.
Kroppen husker og avspeiler personens relasjonshistorie og mestringshistorie. Kroppen har fortellinger som er utydelige, men som kan bli tydelige. Kroppsreaksjoner blir språket som tydeliggjør fortellingen. Reaksjoner som har vært uforståelige, kan bli forståelige eller forstås på en annen måte enn før. I behandlingsfeltet har en begynt å anerkjenne at det er en sammenheng mellom psykisk lidelse og kumulativ virkning av livspåkjenninger og traumatisk stress, uten at det handler om store enkeltstående traumer. Mange som får store psykiske problemer, er traumatiserte. Derfor er traumeteori og traumetilnærming meget relevant i psykoterapi (Anstorp, Benum & Jacobsen, 2006).
Bevissthetsforandring som signal på bedøvelse og beskyttelse
Terapi er også å arbeide med skiftende bevissthetstilstand, oppmerksomhet og nærvær. Dissosiasjon er et fenomen som ikke har et verbalt uttrykk for hva som skjer når det foregår (Axelsen, 2009). Det skjer et skifte i tilstedeværelse og væremåte. Personen svarer kanskje ikke på henvendelse, blir mimikkløs, ubevegelig og uten emosjoner. Blikket blir fjernt og uttrykksløst. Dette kan gi terapeuten en hypotese om at klienten dissosierer. Klienten kan ikke bekrefte eller avkrefte det. Ikke desto mindre handler disse fenomenene om noe.
evissthetsforandringer er reaksjoner som har mening. I traumatiske situasjoner handler dissosiering ofte om bedøvelse fra smerte. Det kan også bety beskyttelse, hvile, unngåelse og flukt fra en truende realitet (Axelsen, 2009). Reaksjonene utløses når indre stimuli (for eksempel tanker, sansninger og kroppsfølelser) og/eller ytre stimuli (for eksempel situasjon, lukt, lyd) minner om det som var farlig.
Bevissthetsforandringer virker inn på mottagelighet for påvirkning fra andre. Utmelding kan for eksempel bety å trekke seg tilbake for å beskytte seg fra den andres påvirkning. Det er nærværende her-og-nå. Endring fra å være utmeldt til å være til stede kan bety at personen igjen er tilgjengelig for påvirkning. Når en endrer bevissthetstilstand, er selve endringspunktet en kilde til å finne mening i denne reaksjonen. De skiftende tilstandene kan forstås som signaler og reaksjoner på det som foregår her og nå, selv om personen ofte ikke er klar over det eller klarer å si det. Reaksjonene kan også være uttrykk for tidligere erfaringer som i liten grad er kognitivt prosessert, for eksempel gjenopplevelser som kan gi materiale til mening.
I sensorimotorisk terapiarbeid legges det vekt på «dobbel oppmerksomhet» (Rotschild, 2000). Dette vil si å være til stede både i fortiden og i nåtiden samtidig. Dobbel oppmerksomhet øker evnen til å skille opplevelse i fortid fra opplevelse i nåtid. Klienten blir i stand til å observere en opplevelse fra fortiden, så vel som å føle emosjoner og sansninger som er knyttet til opplevelsen her og nå. Personen må lære å styre fokus for oppmerksomhet til her og nå ved hjelp av observasjon og utforsking. «Når du minnes den opplevelsen, hva skjer her og nå i deg?» Dette letter følelsesregulering og sosial vurdering av realiteten i situasjonen i nåtid.
Å se symptomene i den sammenhengen de ble utviklet i
Psykoterapi handler om å fullføre den «ufullførte» fortiden (Fisher, 2012) og å bli følelsesmessig «like gammel som en er aldersmessig» (Axelsen & Bakke, 2012). Dette er noe de fleste terapitilnærminger er opptatt av. Å se symptomene i sin sammenheng betyr blant annet å se dem ut fra klientens livsprosess, hendelser og erfaringer. Da kan de bli meningsbærende på en annen måte enn tidligere. Ved å lage en ny forbindelse mellom nåtid og fortid kastes det nytt lys over de psykiske reaksjonene klienten har i dag (se Castonguay & Hill, 2007).
Målet er ikke bare å forstå symptomene som sådanne, men å få en forståelse som gjør at en blir venn med dem, aksepterer og anerkjenner dem. Som vi har vært inne på tidligere, er dette også grunnlaget for å akseptere seg selv, noe som kan virke symptomlettende og emosjonsregulerende. De indre premissene han eller hun lever sitt liv ut fra i dag, tydeliggjøres. «Nå henger jeg sammen.» Noe uavsluttet som ikke var forstått, faller mer på plass. Å bli «så gammel som en er» kan handle om å få tak i kroppens fortellinger,.å minne seg selv om at symptomer er følelsesminner og kroppsminner når de kommer. Derved kobles mening og sammenheng inn. Følelsene i nåtid kan reguleres. En reagerer som en voksen – ikke som et barn.
Meningsskaping er identitetskaping
Undervurdering, manglende forståelse og akseptering av seg selv er svært viktige faktorer, kanskje selve motoren i utvikling og opprettholdelse av psykisk lidelse. Å forstå seg selv på en annen måte er derfor et av de mest potente hjelpemidler til å endre psykisk lidelse. Men dette er ikke så enkelt som man kanskje skulle tro. Å forstå seg selv kan føles utrygt og vanskelig. Som tidligere nevnt er det mange som ikke tåler sin egen følelsesmessige kompleksitet. Ens egne psykiske reaksjoner kan oppleves som fremmede og skremmende. Dette virker negativt inn på selvfølelsen. Resultatet er at den det gjelder, blir redd for hvem en selv er, og for sine egne smertefulle reaksjoner. Da blir det vanskeligere å regulere følelsene, og den psykiske smerten øker. Kontrollen over seg selv og reaksjonene minker. Å være redd for hvem en selv er, gjør det vanskelig å gå inn i den terapeutiske prosessen med en forståelse av seg selv. For hva kan en komme til å finne ut?
Når klientens symptombilde er komplekst, kan det være vanskeligere å finne mening – både for klienten og for terapeuten. Kompleksiteten kan gi uventede og uforståelige tilbakemeldinger fra klienten og gjøre samskaping av mening vanskelig. Dette kan oppleves som meget krevende for begge to og kan gå utover kvaliteten i den terapeutiske relasjonen. Et eksempel er en mann som ofte kom et kvarter for sent til timene hos meg. Han krevde at jeg skulle bruke ventetiden til å tenke på ham, fordi han betalte for den tiden. Dette virket provoserende. Jeg forsto ikke hvorfor han sa det, men jeg tenkte at det måtte være en mening i det og spurte ham: «Hva vil det gi deg om jeg satt og tenkte på deg?» Han ble usikker, syntes selv at det var litt rart. Men så kom det fram at han alltid hadde savnet at moren tenkte på ham, noe som fikk ham til å føle seg verdiløs. Hvis han visste at jeg tenkte på ham, følte han seg bedre. Dette ga en mening som vi begge kunne akseptere. Det komplekse ble meningsfylt. Vi var tilbake på sporet igjen. Samarbeidet var gjenopprettet, og mannen ble mer forståelig for oss begge. Det som skjedde i denne terapien, kan også være et eksempel på at en terapi på mange måter kan forstås som et langt intervju. Terapeutens utforsking og spørsmål fører til at klienten finner viktige svar på hvem han eller hun er, og hva han eller hun trenger for å få det bedre. Når de viktigste svarene er funnet, er terapien over.
Når meningen i reaksjoner blir tydelig slik som i eksemplet ovenfor, gir det også klienten anledning til å akseptere seg selv – noe som igjen kan føre til bedre selvbilde. Når terapeuten kan si: «Reaksjonene er dine venner og ikke dine fiender. De forteller om hva du trenger. La oss bruke dem», blir klienten mindre preget av unngåelse og angst for reaksjonene sine. Terapeuten og klienten blir på samme parti. Ikke minst blir klienten mer på parti med seg selv – hvilket etter mitt skjønn er det ultimate målet i psykoterapi. Det gir også øket oppmerksomhet og tilstedeværelse i nuet, fordi det ikke er så truende å være til stede. Til sammen kan det gi basis for å tåle, være i kontakt med og regulere sine følelser. Motivasjon, forventninger og håp om forandringer øker.
Manglende forståelse og akseptering av seg selv er kanskje selve motoren i psykisk lidelse.
Å skape mening er en utdyping av forståelse og innsikt og derfor en sentral fellesfaktor. Den utilgjengelige kunnskapen blir mer tilgjengelig. Klienten blir forståelig for seg selv og for andre. Meningsskaping munner derfor ut i identitetsskaping. Akkurat dette er kanskje det viktigste virkemiddelet i psykoterapi – en virkelig diamant som blinker og skinner i ulike retninger.
Kilder
Anstorp, T., Benum, K. & Jakobsen, M. (red.) (2006). Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.
Axelsen, E. D. (2007). Psykoterapi og bestialitetens historie. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Axelsen, E. D. (2009). Symptomet som ressurs. Oslo: Pax Forlag.
Axelsen, E. D. & Bakke, S. (2012). Den nye tilbakereisen. Oslo: Pax Forlag.
Borsboom, D., Cramer, A. O. J., Schmittman, V. D., Epskamp, S. & Waldorp, L. J. (2011). The Small World of Psychopathology. PloS ONE, 6(11), e27407. doi: 10.1371/journal.pone.0027407.
Castonguay, L. G., & Hill, C. E. (2007). Insight in psychotherapy. Washington, DC: American Psychological Association.
Duncan, B. L., Miller, S. D., Wampold, B. E. & Hubble, M. A. (2010). The heart and soul of change (2. utg.). Washington DC: American Psychological Association.
Fisher, J. (2012). Sensorimotor approaches to trauma treatment. Advances in Psychiatric Treatment, 17, 171–177. doi: 10.1192/apt.bp.109.007054.
Fisher, J., & Ogden, P. (2009). Sensorimotor psychotherapy. I Courtois, C. A, Ford, J. D. & van der Kolk, B. A. (red.), Treating complex traumatic stress disorders: An evidence-based guide. New York, NY: Wiley.
Frank, J. D., & Frank, J. B. (1991). Persuasion and healing: A comparative study of psychotherapy (3. utg.). Baltimore, MD: John Hopkins University Press.
Garfield, S. L. (1994). Eclecticism and integration in psychotherapy: Developments and issues. Clinicial Psychology: Science and Practice, 1, 123–137. doi: 10.1111/j.1468-2850.1994.tb00015.x.
Goldfried, M. R. (2009). Searching for therapy change principles: Are we there yet? Applied and Preventive Psychology, 13, 32–34. doi: 10.1016/j.appsy.2009.10.013.
Grencavage, L. M., & Norcross, J. C. (1990). Where are the commonalities among the therapeutic factors? Professional Psychology: Research and Practice, 21, 372–378.
Hagen, R., Johnson, S. U., Rognan, E. & Hjemdal, O. (2012). En transdiagnostisk tilnærming til psykologisk behandling. Tidsskrift for Norsk Psykologforening,49, 247–252.
Haley, J. (1972). Strategies of psychotherapy. New York, NY: Grune & Stratton.
Harvey, R., Watkins, E., Mansell, W., & Shafran, R. (2004). Cognitive behavioral processes across psychological disorders: A transdiagnostic approach to research and treatment. Oxford: Oxford University Press.
Hostrup, H. (1999). Gestaltterapi: Indføring i gestaltterapiens grundbegreper. København: Hans Reitzels Forlag.
Kabat-Zinn, J. (1994). Wherever you go there you are. New York, NY: Hyperion.
Kim, D. M., Wampold, D. E., & Bolt, D. M. (2006). Therapists effects in psychotherapy. A random-effects modeling of the National Institute of Mental Health Treatment of Depression Collaborative Research Program data. Psychotherapy Research, 16, 161–172. doi: 10.1080/10503300500264911.
Lambert, M. J., & Ogles, B. M. (2004). The Efficacy and Effectiveness of Psychotherapy. I M. J. Lambert (red.) (2004), Bergin and Garfield’s Handbook of Psychotherapy and Behavior Change, s.139–193, (5. utg.). New York, NY: Wiley.
Lambert, M. J., & Okiishi, J. C. (1997). The effects of the individual psychotherapist and implications for future research. Clinical Psychology: Science and Practice, 4, 66–75. doi: 10.1111/j.1468-2850.1997.tb00100.x.
Nijenhuis, E. R. S. (2004). Somatoform dissociation: Phenomena, measurement, and theoretical Issues. New York, NY: W. W. Norton & Company.
Ogden, P., Minton, K. & Pain, C. (2006). Trauma and the body: A sensorimotor approach to psychotherapy. New York, NY: W. W. Norton & Company.
Ogden, P., Pain, C. & Fisher, J. (2006). A sensorimotor approach to the treatment of trauma and dissociation. Psychiatric Clinics of North America, 29, 263–279. doi: 10.1016/j.psc.2005.10.012.
Rotschild, B. (2000). The body remembers: The psychophysiology of trauma and trauma treatment. New York, NY: W.W. Norton & Company.
Safran, J. D., & Muran, J. C. (2000). Negotiating the therapeutic alliance: A relational guide. New York, NY: Guilford Press.
Siegel, D. J. (2010). The mindful therapist: A clinician´s guide to mindsight and neural integration. New York, NY/London: W.W. Norton & Company.
Spinelli, E. (2005). The Interpreted world. New York, NY: Guilford Press.
van der Kolk, B., McFarlane, C., & Weisaeth, L. (red.). (2006). Traumatic stress: The effects of overwhelming experience on mind, body, and society. New York, NY: Guilford Press.
Wampold, B. E. (2007). Psychotherapy: The humanistic (and effective) treatment. American Psychologist, 62, 855–857. doi: 10.1037/0003-066X.62.8.857.
Wampold, B. E. (2010). The basics of psychotherapy: An introduction to theory and practice. Washington, DC: American Psychological Association.
Watzlawick, P. J. (1978). The language of change: Elements of therapeutic interaction. New York, NY: Basic Books.
Weeks, G. R., & L’Abate, L. (2013). Paradoxical psychotherapy: Therapy and practice with individuals, couples and families. New York, NY: Routledge.