Sometimes we are devils to ourselves
When we will tempt the frailty of our powers
Presuming on their changeful potency

– Troilus, i William Shakespeares Troilus and Cressida

Dersom du har noe slags forhold til musikeren Amanda Palmer – hvis du kjenner til san­gen hennes om abort, som ble forbudt i Storbritannia, eller videoen «Backstabber», der hun springer naken ned en gang med en kniv i hånden, etter en tilsvarende naken mann med leppestift som hun akkurat har vært til sengs med, tenker du sannsynligvis ikke på henne som prototypen på selvkontroll.

Hun er blitt beskrevet på en rekke vis – som en mer vågal Lady Gaga, en morsommere Madonna, en kjønnsrolleforvrengende provokatør, yppersteprestinnen av «brechtsk post-pønk», men «viktoriansk» og «undertrykt» er neppe de første ordene man griper til. Hun har en dionysisk personlighet. Da hun sa ja til å gifte seg med Neil Gaiman, den britiske fantasy­forfatteren, falt det Palmer helt naturlig å kunngjøre den store hendelsen dagen derpå på Twitter og si at det var mu­lig hun hadde forlovet seg, og at hun også «kunne ha vært full».

Men en udisiplinert artist kunne aldri ha skrevet så mye musikk eller solgt ut så mange kon­serter verden over. Palmer kunne ikke ha nådd helt til Radio City Music Hall uten å øve. Det har krevd selvkontroll å skape den ukontrollerte personligheten hennes, og hun tilskriver denne suksessen i hvert fall delvis det hun kaller «den ultimate treningsarenaen for zen»: å posere som levende statue. Hun utøvde denne kunstarten som gateartist i seks år og startet et selskap som leier ut levende statuer til bedriftsevenemen­ter, som å holde frem fat med øko­logiske grønnsaker ved åpningen av en Whole Foods-butikk.

Palmer begynte med dette i 1998, da hun var 22 år og bodde i hjembyen Boston i USA. Hun produserte videoer der hun beskrev seg selv som en «aspirerende rocke­stjerne», men ettersom det yrket ikke kastet nok av seg til å betale husleia, fant hun seg en plass på Harvard Square og oppførte en type gateteater hun hadde sett i Tyskland. Hun kalte seg selv «Eight Foot Bride». Hun stilte seg på en kasse med ansiktet malt hvitt, iført brudekjole og slør, med hvite hansker på hendene og en blomsterbukett. Der­som noen la penger i tipskurven hennes, rakte hun ved­kommende en blomst, men resten av tiden beveget hun seg ikke i det hele tatt.

Enkelte fornærmet henne, eller kastet ting. De prøvde å få henne til å le. De tafset på henne. Noen ropte og bad henne skaffe seg en skikkelig jobb, og truet med å stjele pengene hennes. Fylliker forsøkte å dra henne ned fra pidestallen, eller dytte henne overende.

Psykisk utholdenhet

«Det var ikke bare bare», minnes Palmer. «En gang opplevde jeg at en full universitets­student gned hodet i skrittet mitt. Jeg så opp mot himmelen og tenkte ‘herregud, hva har jeg gjort for å fortjene dette?’. Men i løpet av seks år avbrøt jeg rollespillet kanskje to ganger. Du slutter bokstavelig talt å reagere. Du skvetter ikke engang. Du lar det bare passe­re.»

Folk beundret utholdenheten hennes, og antok som oftest at det måtte være et slit å holde kroppen i en rigid positur så lenge om gangen. Men Palmer syntes ikke det var en belastning på musklene. Hun erkjenner at øvelsen har en fysisk side – hun sluttet blant annet å drikke kaffe, fordi det gir en lett, men ukontrollerbar skjelving i kroppen. Men utfordringen syntes først og fremst å befinne seg i hodet.

«Det er virkelig ikke så vanskelig å stå i ro», sier hun. «Utfordringen i å være levende statue ligger snarere i å klare å la være å reagere. Jeg kunne ikke bevege øynene, så jeg kunne ikke kikke på interessante ting som kom forbi. Jeg kunne ikke svare folk som prøvde å snakke til meg. Jeg kunne ikke le. Jeg kunne ikke tørke bort snørr hvis den begynte å renne ned på overleppa. Jeg kunne ikke klø meg bak øret om det begynte å klø. Hvis en mygg landet på kinnet mitt, kunne jeg ikke vifte den bort. Det var slike ting som var de egent­lige utfordringene.»

Men selv om utfordringen var psykisk, merket hun også at den før eller senere ble en fysisk påkjenning. Selv om hun satte stor pris på pengene hun tjente, som gjerne beløp seg til rundt femti dollar i uka, lærte hun fort at hun ikke kunne gjøre det lenge om gangen. På lørda­ger i den travleste turistsesongen supplerte hun av og til gatearbeidet med å dra til en renessansefestival og posere som skognymfe i et par timer, men det gjorde henne aldeles utslitt.

«Når jeg kom hjem, var jeg så vidt i live, knapt i stand til å føle kroppen min», sier hun. «Jeg satte meg i badekaret. Hjernen min var helt tom.»

Hvorfor? Hun hadde ikke forbrukt noe energi på å bevege musklene. Hun hadde ikke pustet fortere. Pulsen hadde ikke steget. Hva var så vanskelig med å gjøre ingenting? Hun kunne sagt at hun hadde utvist viljestyrke til å stå imot en fristelse, men denne avholdte egenskapen fra 1800-tallet var for det meste ute av bruk blant moderne fagfolk. Ja, hva be­tydde det i det hele tatt å si at man «utviste viljestyrke»? Hvordan kunne det uttrykkes som annet enn en metafor?

Svaret, skulle det vise seg, lå i nystekte kjeks.

Reddikeksperimentet

Av og til må forskere være litt slemme i forsøkene sine. Da studentene kom inn på laborato­riet til Baumeister, var de allerede sultne fordi de hadde fastet, og nå var de i et rom fylt av duften av sjokoladekjeksene som nettopp var blitt bakt på laben. Forsøkspersonene satte seg ved et bord med flere kulinariske alternativer: de nystekte kjeksene, noen sjokoladebiter og en bolle med reddiker. Noen av studentene ble bedt om å spise kjeks og godteri. De uheldige, derimot, havnet i «reddikgruppen»: ingen godsaker – kun rå reddik.

For å maksimere fristelsen lot forskerne studentene være alene med reddiken og kjeksene, og observerte dem gjennom et lite, skjult vindu. Reddikgruppen slet åpen­bart med å motstå fristelsen. Mange stirret lengselsfullt på kjeksene før de noe mot­villig tok til takke med en reddikbit. Noen plukket opp en kjeks og luktet på den for å nyte gleden ved nystekt bakverk og sjokoladebiter. Ved et uhell mistet et par av dem en kjeks på gulvet, og skyndte seg å legge den tilbake i bollen slik at ingen skulle avsløre deres lille flørt med synden. Men det var ingen som faktisk tok en bit av den forbudne frukten. Alt dette var bra for for­søket. Det viste at kjeksene var svært fristende, og at folk var nødt til å vise viljestyrke for å motstå dem.

Deretter ble studentene tatt med til et annet rom der de skulle løse geometriske oppgaver. Studen­tene trodde de hadde fått en intelligenstest mens oppgavene faktisk var ulø­selige. Testen gikk ut på å se hvor lang tid det tok før de gav opp. Fordi dette gir en god pekepinn på generell utholdenhet, har det vært en standardteknikk brukt av stressforske­re og andre i flere tiår. (An­nen forskning har vist at de som fortsatte å prøve å løse de uløselige opp­gavene, også brukte lengre tid på oppgavene som faktisk kunne løses.)

Studentene som hadde fått lov å spise sjokoladekjeks og godteri, arbeidet gjennomsnittlig tyve minutter; det samme gjorde deltagerne i en kontrollgruppe som også var sultne, men ikke var blitt tilbudt mat av noe slag. De stakkars reddikspiserne, derimot, gav opp etter bare åtte minut­ter – en betraktelig forskjell etter vanlig standard for slike forsøk. De hadde lyktes i å stå imot kjeksen og sjokoladene, men anstrengelsen etterlot dem med mindre energi til å løse oppgavene. Den gamle folkevisdommen syntes å stemme likevel, i stedet for de nyere, mer moteriktige psyko­logiske teoriene om selvet.

Mer enn en metafor

Viljestyrke så ut til å være mye mer enn en metafor. Den lot til å være som en muskel som kunne svekkes ved bruk, akkurat som Shakespeare hadde observert i Troilus and Cressida. Overbevist om at Cressida kommer til å bli fristet over evne av sjarmerende greske friere, forteller den trojanske krigeren Troilus henne at han har tillit til at hun vil være trofast, men er bekymret for at hun kommer til å gi etter for presset. Det er dårskap å anta at beslutnings­kraften vår er konstant, forklarer han, og advarer om hva som skjer når den slites: «Something will be done that we will not». Og sannelig faller ikke Cressida for en av de greske krigerne.