Viljestyrke

Roy Baumeister & John Tierneys

Flux Forlag

(Artikkelen er et lett tilpasset bokutdrag.)

 

Forfatterinfo

Roy Baumeister

Roy Baumeister er en av USAs mest anerkjente psykologer, blant annet for sin forskning på viljestyrke. Han er professor ved Florida State University.

John Tierney

John Tierney er en prisbelønnet vitenskapsjournalist i New York Times. Sammen med Roy Bameister har han skrevet boka Viljestyrke, som er aktuell på norsk.

Sometimes we are devils to ourselves
When we will tempt the frailty of our powers
Presuming on their changeful potency

– Troilus, i William Shakespeares Troilus and Cressida

Dersom du har noe slags forhold til musikeren Amanda Palmer – hvis du kjenner til san­gen hennes om abort, som ble forbudt i Storbritannia, eller videoen «Backstabber», der hun springer naken ned en gang med en kniv i hånden, etter en tilsvarende naken mann med leppestift som hun akkurat har vært til sengs med, tenker du sannsynligvis ikke på henne som prototypen på selvkontroll.

Hun er blitt beskrevet på en rekke vis – som en mer vågal Lady Gaga, en morsommere Madonna, en kjønnsrolleforvrengende provokatør, yppersteprestinnen av «brechtsk post-pønk», men «viktoriansk» og «undertrykt» er neppe de første ordene man griper til. Hun har en dionysisk personlighet. Da hun sa ja til å gifte seg med Neil Gaiman, den britiske fantasy­forfatteren, falt det Palmer helt naturlig å kunngjøre den store hendelsen dagen derpå på Twitter og si at det var mu­lig hun hadde forlovet seg, og at hun også «kunne ha vært full».

Men en udisiplinert artist kunne aldri ha skrevet så mye musikk eller solgt ut så mange kon­serter verden over. Palmer kunne ikke ha nådd helt til Radio City Music Hall uten å øve. Det har krevd selvkontroll å skape den ukontrollerte personligheten hennes, og hun tilskriver denne suksessen i hvert fall delvis det hun kaller «den ultimate treningsarenaen for zen»: å posere som levende statue. Hun utøvde denne kunstarten som gateartist i seks år og startet et selskap som leier ut levende statuer til bedriftsevenemen­ter, som å holde frem fat med øko­logiske grønnsaker ved åpningen av en Whole Foods-butikk.

Palmer begynte med dette i 1998, da hun var 22 år og bodde i hjembyen Boston i USA. Hun produserte videoer der hun beskrev seg selv som en «aspirerende rocke­stjerne», men ettersom det yrket ikke kastet nok av seg til å betale husleia, fant hun seg en plass på Harvard Square og oppførte en type gateteater hun hadde sett i Tyskland. Hun kalte seg selv «Eight Foot Bride». Hun stilte seg på en kasse med ansiktet malt hvitt, iført brudekjole og slør, med hvite hansker på hendene og en blomsterbukett. Der­som noen la penger i tipskurven hennes, rakte hun ved­kommende en blomst, men resten av tiden beveget hun seg ikke i det hele tatt.

Enkelte fornærmet henne, eller kastet ting. De prøvde å få henne til å le. De tafset på henne. Noen ropte og bad henne skaffe seg en skikkelig jobb, og truet med å stjele pengene hennes. Fylliker forsøkte å dra henne ned fra pidestallen, eller dytte henne overende.

Psykisk utholdenhet

«Det var ikke bare bare», minnes Palmer. «En gang opplevde jeg at en full universitets­student gned hodet i skrittet mitt. Jeg så opp mot himmelen og tenkte ‘herregud, hva har jeg gjort for å fortjene dette?’. Men i løpet av seks år avbrøt jeg rollespillet kanskje to ganger. Du slutter bokstavelig talt å reagere. Du skvetter ikke engang. Du lar det bare passe­re.»

Folk beundret utholdenheten hennes, og antok som oftest at det måtte være et slit å holde kroppen i en rigid positur så lenge om gangen. Men Palmer syntes ikke det var en belastning på musklene. Hun erkjenner at øvelsen har en fysisk side – hun sluttet blant annet å drikke kaffe, fordi det gir en lett, men ukontrollerbar skjelving i kroppen. Men utfordringen syntes først og fremst å befinne seg i hodet.

«Det er virkelig ikke så vanskelig å stå i ro», sier hun. «Utfordringen i å være levende statue ligger snarere i å klare å la være å reagere. Jeg kunne ikke bevege øynene, så jeg kunne ikke kikke på interessante ting som kom forbi. Jeg kunne ikke svare folk som prøvde å snakke til meg. Jeg kunne ikke le. Jeg kunne ikke tørke bort snørr hvis den begynte å renne ned på overleppa. Jeg kunne ikke klø meg bak øret om det begynte å klø. Hvis en mygg landet på kinnet mitt, kunne jeg ikke vifte den bort. Det var slike ting som var de egent­lige utfordringene.»

Men selv om utfordringen var psykisk, merket hun også at den før eller senere ble en fysisk påkjenning. Selv om hun satte stor pris på pengene hun tjente, som gjerne beløp seg til rundt femti dollar i uka, lærte hun fort at hun ikke kunne gjøre det lenge om gangen. På lørda­ger i den travleste turistsesongen supplerte hun av og til gatearbeidet med å dra til en renessansefestival og posere som skognymfe i et par timer, men det gjorde henne aldeles utslitt.

«Når jeg kom hjem, var jeg så vidt i live, knapt i stand til å føle kroppen min», sier hun. «Jeg satte meg i badekaret. Hjernen min var helt tom.»

Hvorfor? Hun hadde ikke forbrukt noe energi på å bevege musklene. Hun hadde ikke pustet fortere. Pulsen hadde ikke steget. Hva var så vanskelig med å gjøre ingenting? Hun kunne sagt at hun hadde utvist viljestyrke til å stå imot en fristelse, men denne avholdte egenskapen fra 1800-tallet var for det meste ute av bruk blant moderne fagfolk. Ja, hva be­tydde det i det hele tatt å si at man «utviste viljestyrke»? Hvordan kunne det uttrykkes som annet enn en metafor?

Svaret, skulle det vise seg, lå i nystekte kjeks.

Reddikeksperimentet

Av og til må forskere være litt slemme i forsøkene sine. Da studentene kom inn på laborato­riet til Baumeister, var de allerede sultne fordi de hadde fastet, og nå var de i et rom fylt av duften av sjokoladekjeksene som nettopp var blitt bakt på laben. Forsøkspersonene satte seg ved et bord med flere kulinariske alternativer: de nystekte kjeksene, noen sjokoladebiter og en bolle med reddiker. Noen av studentene ble bedt om å spise kjeks og godteri. De uheldige, derimot, havnet i «reddikgruppen»: ingen godsaker – kun rå reddik.

For å maksimere fristelsen lot forskerne studentene være alene med reddiken og kjeksene, og observerte dem gjennom et lite, skjult vindu. Reddikgruppen slet åpen­bart med å motstå fristelsen. Mange stirret lengselsfullt på kjeksene før de noe mot­villig tok til takke med en reddikbit. Noen plukket opp en kjeks og luktet på den for å nyte gleden ved nystekt bakverk og sjokoladebiter. Ved et uhell mistet et par av dem en kjeks på gulvet, og skyndte seg å legge den tilbake i bollen slik at ingen skulle avsløre deres lille flørt med synden. Men det var ingen som faktisk tok en bit av den forbudne frukten. Alt dette var bra for for­søket. Det viste at kjeksene var svært fristende, og at folk var nødt til å vise viljestyrke for å motstå dem.

Deretter ble studentene tatt med til et annet rom der de skulle løse geometriske oppgaver. Studen­tene trodde de hadde fått en intelligenstest mens oppgavene faktisk var ulø­selige. Testen gikk ut på å se hvor lang tid det tok før de gav opp. Fordi dette gir en god pekepinn på generell utholdenhet, har det vært en standardteknikk brukt av stressforske­re og andre i flere tiår. (An­nen forskning har vist at de som fortsatte å prøve å løse de uløselige opp­gavene, også brukte lengre tid på oppgavene som faktisk kunne løses.)

Studentene som hadde fått lov å spise sjokoladekjeks og godteri, arbeidet gjennomsnittlig tyve minutter; det samme gjorde deltagerne i en kontrollgruppe som også var sultne, men ikke var blitt tilbudt mat av noe slag. De stakkars reddikspiserne, derimot, gav opp etter bare åtte minut­ter – en betraktelig forskjell etter vanlig standard for slike forsøk. De hadde lyktes i å stå imot kjeksen og sjokoladene, men anstrengelsen etterlot dem med mindre energi til å løse oppgavene. Den gamle folkevisdommen syntes å stemme likevel, i stedet for de nyere, mer moteriktige psyko­logiske teoriene om selvet.

Mer enn en metafor

Viljestyrke så ut til å være mye mer enn en metafor. Den lot til å være som en muskel som kunne svekkes ved bruk, akkurat som Shakespeare hadde observert i Troilus and Cressida. Overbevist om at Cressida kommer til å bli fristet over evne av sjarmerende greske friere, forteller den trojanske krigeren Troilus henne at han har tillit til at hun vil være trofast, men er bekymret for at hun kommer til å gi etter for presset. Det er dårskap å anta at beslutnings­kraften vår er konstant, forklarer han, og advarer om hva som skjer når den slites: «Something will be done that we will not». Og sannelig faller ikke Cressida for en av de greske krigerne.

Da Troilus snakker om viljestyrkens «foranderlige kraft», er det svingninger av det slaget som ble observert i studentene som ble fristet med kjeks, som beskrives. Etter at dette begrepet ble identifisert i reddikstudien og andre eksperimenter, gav det umiddelbar mening for kliniske psykologer som Don Baucom, som lenge hadde jobbet som ekteskaps­terapeut i Chapel Hill i delstaten North Carolina. Han sa at forskningen til Baumeister utkrystalliserer noe han hadde ant i mange år, men aldri fullt ut forstått. Han hadde sett mange ekteskap lide fordi par med to karrierer kranglet om tilsynelatende tri­vielle ting hver eneste kveld. Av og til rådet han dem til å gå hjem fra jobb tidligere, noe som kanskje fortoner seg som et underlig råd – hvorfor gi dem mer tid til å krangle med hverandre?

Men han mistenkte at det var de lange timene på jobben som hadde tappet dem for krefter. Når de kom hjem etter en lang, slitsom dag, hadde de ingen krefter igjen til å overse ektefellens plagsomme vaner, eller til å være snill og omtenksom uten grunn, eller holde munn når den ene sa noe som gav den andre parten lyst til å svare på en slem, sarkastisk måte. Baucom forstod at parene trengte å gå hjem fra jobb mens de fortsatt hadde energi igjen. Han så hvor­for ekteskap gikk i oppløsning nettopp når stress på arbeidsplassen var på sitt verste: Folk brukte opp all viljestyrken på jobb. De gav av seg selv på kontoret – og hjemmet fikk kjenne konsekvensene av det.

Ansiktsuttrykk

Etter reddikeksperimentet ble lignende resultater observert om og om igjen i forskjellige grup­per med forsøkspersoner. Forskere så etter mer komplekse emosjonelle effekter og andre må­ter å måle dem på, som for eksempel å observere en persons fysiske utholdenhet. En øvelse som foregår over et lengre tidsrom, som å løpe maratonløp, krever mer enn bare trening. Uansett hvor veltrent du er, trenger kroppen på ett eller annet tidspunkt å hvile, mens hjernen krever løpe, løpe, løpe. Tilsvarende krever det mer enn bare fysisk styrke å klemme et treningsapparat, en håndtrener, og fortsette å klemme den mot motstanden fra fjæren. Etter en kort stund blir man sliten i hånden og begynner å kjenne muskelsmerter. Den naturlige impulsen er å slappe av, men du kan tvinge deg selv til å fortsette å klemme – med mindre hjernen har vært for opptatt med å undertrykke andre følelser, som tristhet i et eksperiment med en følelsesladet itali­ensk film.

Før de så filmen, ble deltagerne gjort kjent med at ansiktsuttrykkene deres kom til å bli filmet under eksperimentet. Noen av deltagerne ble bedt om å undertrykke og ikke vise noen tegn til følelser. Andre ble bedt om å overdrive sine emosjonelle reak­sjoner slik at ansiktsuttrykkene røpet følelsene. En tredje gruppe, kontroll­gruppen, fikk se filmen som normalt.

Alle så deretter et utdrag fra filmen Mondo cane («En hundeverden»), en dokumentar om virkningene av atomavfall på dyreliv. En minneverdig scene viste kjempeskilpadder som hadde mistet retningssansen og vandret inn i en ørken, der de døde mens de utmattet veivet med luffene, ute av stand til å finne veien til sjøen. Noen forholdt seg følelsesløse, som de var blitt bedt om; andre lot bevisst tårene flyte fritt. Etterpå tok alle utholdenhetstesten ved å klemme håndtreneren, og forskerne sammen­lignet resultatene.

Filmen hadde ingen effekter på utholdenheten til kontrollgruppen. Disse deltagerne klemte håndtakene like lenge som de hadde gjort i testen før filmen. Men de to andre gruppene sluttet lenge før, og det spilte ingen rolle om de hadde undertrykt følelsene eller uttrykt sin sorg over skjebnen til de stakkars skilpaddene. Anstrengelsen som lå i å kontrollere de emosjonelle reaksjonene hadde uansett tappet dem for viljestyrke. Å late som krevde sitt.

Det gjorde også en klassisk mental øvelse: hvit bjørn-utfordringen. Den hvite bjørnen har vært en slags maskot for psykologer helt siden Dan Wegner, den amerikanske professoren i psykologi, hørte legenden om hvordan den unge Tolstoj – eller, alt etter hvilken versjon du får fortalt, den unge Dostojevskij – veddet på at lillebroren hans ikke kunne gå i fem minutter uten å tenke på en hvit bjørn. Broren måtte punge ut etter å ha gjort seg en urovekkende oppdagelse om menneskets mentale krefter. Vi liker å tro at vi kan kontrollere tankene våre, men det kan vi ikke. Folk som mediterer for første gang, blir gjerne sjokkert over at tankene begynner å vandre om og om igjen, til tross for oppriktige forsøk på å fokusere og konsentrere seg. I beste fall har vi delvis kontroll på tankerekkene, som Wegner – som nå arbeider ved Harvard­-universitetet – påviste ved å be folk om å ringe en bjelle hver gang en hvit bjørn trengte seg inn i tankene deres. Han oppdaget at enkelte knep, distraksjonsteknikker og incentiver maktet å holde skapningen i sjakk, men før eller senere ringte alle i bjella.

Eksperimenter av denne typen høres kanskje useriøse ut. På listen over traumer og psykoser som rammer mennesker, rangerer ikke «uønskede tanker om hvite bjørner» særlig høyt. Men det er nettopp denne avstanden fra hverdagslivet som gjør den hvite bjørnen til et nyttig verktøy for forskerne. For å forstå hvor gode folk er til å kontrollere tankene sine er det best ikke å velge vanlige tanker. Da en doktorgradsstudent prøvde ut en versjon av Wegners eks­periment der han bad folk om ikke å tenke på sin egen mor, mislyktes eksperimentet, og viste bare at studenter er påfallende dyktige til å la være å tenke på mødrene sine.

Hvite bjørner

Hva skiller mamma fra en hvit bjørn? Kanskje studentene prøver å løsrive seg følelsesmes­sig fra foreldrene. Kanskje de ofte har lyst til å gjøre ting mødrene deres ikke hadde syn­tes noe om, og derfor må få mor ut av tankene. Eller kanskje de ønsker å fortrenge skyldfølelsen fordi de ikke ringer moren så ofte som hun kanskje skulle ha ønsket. Men legg merke til at alle disse mulige forklaringene på forskjellen mellom mamma og den hvite bjørnen dreier seg om ting ved mamma. Det er nettopp det som er problemet, i hvert fall slik en forsker ser det. Mødre er ikke bra materiale for grunnforskning fordi det knytter seg så mange tyngende opplevelser til dem – så mange mentale og emosjonelle assosiasjoner. Grunnene til at du tenker eller ikke tenker på moren din, er mange, variable og høyst spesifikke, og er dermed ikke enkle å generalisere. Dersom folk sliter med å undertrykke tanken på en hvit bjørn – skapnin­ger som formodentlig spiller praktisk talt ingen rolle i dagliglivet eller i den personlige his­torien til en gjennomsnittlig amerikansk student og forsøksperson – er det trolig at forklarin­gen gjelder en lang rekke temaer.

Av alle disse grunnene appellerte den hvite bjørnen til de som forsket på selvkontroll og som ønsket å studere hvordan folk kontrollerer tankene sine. Og som ventet, etter at folk hadde tilbrakt et par minutter med å forsøke å ikke tenke på en hvit bjørn, gav de opp mye fortere (sammenlignet med dem som hadde kunne tenke på hva de ville). De slet også mer med å kontrollere følelsene sine i et annet og litt ondskapsfullt eksperiment: De ble tvunget til å forholde seg følelsesløse mens de så på klassiske sketsjer fra Saturday Night Live og et standup-show med Robin Williams. Publikums reaksjoner ble tatt opp på bånd og senere kodet sys­tematisk av forskerne. Nok en gang var effekten tydelig hos dem som tidligere hadde gjort øvel­sen med den hvite bjørnen: De klarte ikke la være å fnise, eller i det minste smile, da Williams kom i gang med showet.

Kanskje du burde legge deg dette på minne hvis sjefen er tilbøyelig til å komme med idiotiske forslag. For å unngå å flire på det neste møtet, bør du avstå fra krevende mentale øvelser på forhånd. Og tenk for alt i verden på så mange hvite bjørner du bare vil.

Hva skal følelsen hete?

Så snart eksperimentene hadde vist at viljestyrke faktisk eksisterte, stod psykologene og nev­rovitenskapen igjen med et nytt sett med spørsmål. Nøyaktig hva var viljestyrke? Hvilken del av hjernen var involvert? Hva gikk for seg i nervesystemet? Hvilke andre fysiske endringer fant sted? Hvordan føltes det når viljestyrken ebbet ut?

Det mest umiddelbare spørsmålet var hva man burde kalle denne prosessen – noe mer presist enn «foranderlig kraft» eller «svak vilje» eller «det var djevelen som fristet meg». De nyeste fagartiklene var ikke til særlig hjelp. Baumeister måtte gå helt tilbake til Freud for å finne en teori om selvet som handlet om energi. Sigmund Freuds ideer viste seg som vanlig å være både forbløffende fremsynte og fullstendig uriktige. Hans teori gikk ut på at mennesker gjennomgår en prosess som kalles sublimering for å omdanne energi fra grunnleggende, instinktmessige kilder til andre, mer sosialt anerkjente former. Derfor, mente Freud, kanaliserer store kunstnere sin seksuelle energi inn i arbeidet.

Det var smart tenkt, men energimodellen av selvet fenget ikke psykologer i det 20. århundret, og det gjorde heller ikke teorien om sublimering. Da Baumeister og kollegene hans testet en liste av Freuds teoretiske prosedyrer mot den moderne forskningslitteraturen, opp­daget de at sublimering var den store taperen. Det fantes så å si ingen bevis for det, og derimot opptil flere grunner til å tro at den var direkte feil. Dersom teorien om sublimering stemte, for eksempel, burde kunstnerkolonier være fulle av mennesker som sublimerte sine seksuelle drifter, og det burde dermed finnes forholdsvis liten seksuell aktivitet på slike steder. Men har du noensinne hørt om en kunstnerkoloni som er kjent for sin mangel på sex?

Freud var like fullt inne på noe med sin energimodell for selvet. Energi er et essensielt element når det handler om å beskrive kjærlighetsforholdene i kunstnerkolonier. Å undertrykke libido krever energi, og det gjør kreativt arbeid også. Dersom du legger all energien i kunsten, har du desto mindre energi igjen til å stå imot lystene. Freud var litt uklar på hvor denne energien kom fra og hvordan den virket, men han tilskrev den i hvert fall en sentral rolle i teorien om selvet. Som en slags hyllest til Freuds erkjennelser som pek­te i denne retningen, valgte Baumeister å bruke Freuds ord for selvet: ego. Baumeister introduserte be­grepet egosvekkelse (ego depletion) for å skildre folks nedsatte evne til å regu­lere tanker, følelser og handlinger. Mennesker kan av og til overvinne mental tretthet, men Baumeister så at dersom de hadde brukt opp energien på å utvise viljestyrke (eller ved å fatte beslutninger, en annen form for egosvekkelse vi kommer tilbake til senere), kom de før eller senere til å gi etter. Begrepet kom senere til å dukke opp i tusenvis av vitenskapelige artikler i takt med at psykologer begynte å se hvor nyttig egosvekkelse var når man skulle forklare en lang rekke adferdsmønstre.

Egosvekkelse

Hvordan egosvekkelse skjer i hjernen, som til å begynne med var et mysterium, ble klarere da to forskere ved universitetet i Toronto i Canada, Michael Inzlicht og Jennifer Gutsell, studerte mennesker som hadde på seg en hette som dekket hodeskallen med et tett nettverk av ledninger og elektroder. Denne metoden, som kalles elektroencefalografisk måling (EEG), gjør forskere i stand til å spore elektrisk aktivitet i hjernen. Den kan ikke akkurat lese tankene til folk, men den kan kartlegge hvordan hjernen håndterer forskjellige si­tuasjoner. Forskerne i Toronto viet spesiell oppmerksomhet til et område i hjernen kalt fremre cingulum cortex (anterior cingulate cortex, ACC), som regulerer uoverens­stemmelser mellom det du gjør og det du har til hensikt å gjøre. Det er denne delen av hjernen som setter i gang en alarmklokke dersom du for eksempel holder en hamburger i den ene hånden og en mobiltelefon i den andre, og du begynner å ta en bit av mobilen. Alarmen inne i hjernen er et nålestikk av elektrisk aktivitet.

Med hodene tilkoblet ledninger fikk deltagerne i Toronto se opprørende klipp fra do­kumentarer som viste lidende og døende dyr. Halvparten av dem ble bedt om å fortrenge de emo­sjonelle reaksjonene, for på den måten å hensette seg i en tilstand av egosvekkelse. Resten så simpelthen filmen som normalt. Etterpå fortsatte alle til en annen og tilsynelatende ubeslektet øvelse: den klassiske Stroop-øvelsen (oppkalt etter psykologen James Stroop), der de ble bedt om å beskrive fargene på en rekke bokstaver. En rad med x-er kan for ek­sempel være i rødt, og da er den korrekte responsen «rødt» – noe som er enkelt nok. Men der­som ordet grønn er skrevet med rødt blekk, krever det en ekstra anstrengelse. Du må overstyre den første tanken som trigges av å lese bokstavene («grønn») og tvinge deg selv til å identifi­sere blekkets farge, «rødt». Mange studier har vist at folk bruker lengre tid på å svare i slike tilfeller. Stroops øvelse var faktisk et verktøy som ble brukt av amerikanske etterretningsoffiserer under den kalde krigen. En hemmelig agent kunne hevde at han eller hun ikke snakket russisk, men vedkommende ville bruke lengre tid på å svare riktig når han ble vist russiske ord for forskjellige farger.

Konfliktkontroll

Å velge riktig farge viste seg å være spesielt vanskelig for folkene i Toronto-eksperimentet som allerede hadde brukt opp viljestyrken under den triste dyrefilmen. De brukte lengre tid på å svare og gjorde flere feil. Ledningene som var koblet til hodene deres, avslørte merk­bar tregere aktivitet i systemet for konfliktkontroll i hjernen: alarmsignalene for uoverens­stemmelser var svakere. Resultatene viste at egosvekkelse forårsaket lavere tempo i fremre cingulum cortex, den delen av hjernen som regulerer selvkontroll. I takt med at hjernen arbeider tregere og evnen til å oppdage feil svekkes, får folk problemer med å kontrollere reaksjonene sine. De sliter med å fullføre oppgaver de ville ha fullført mye lettere dersom egoet ikke var svekket.

Det at egosvekkelse resulterer i tregere koblinger i hjernen er fascinerende for nevro­vitenskapen, men for oss andre kan det være nyttigere å være i stand til å legge merke til at egoet svekkes uten å dekke hodeskallen med ledninger og elektroder. Hva er de merkbare sympto­mene – ett eller annet som kan advare deg om at hjernen ikke har kontroll før du havner i en krangel med mannen eller kona, eller setter til livs en boks Häagen-Dazs? Frem til nylig har forskerne ikke vært til stor hjelp. I flere titalls studier har de prøvd å få øye på gjenkjennelige emosjonelle reaksjoner, og kommet opp enten med selvmotsigende funn eller ingen i det hele tatt.

Å ha et svekket ego var ikke ensbetydende med at folk følte seg deprimerte, sinte eller misfornøyde. I 2010, da et internasjonalt forskerteam gjennomgikk resultatene av mer enn åtti studier, konkluderte de med at effektene av egosvekkelse var sterke, betydelige og pålitelige, men at virkningene på subjektive følelser var be­traktelig svakere. Folk med et svekket ego meldte om mer utmattelse, tretthet og negative følel­ser, men selv disse forskjellene var ikke store. Resultatene fikk egosvekkelse til å virke som en sykdom uten symptomer, en tilstand som ikke «føltes» som noe spesielt.

Men nå viser det seg at et svekket ego likevel sender ut signaler, dette takket være nye eksperimenter utført av Baumeister og et team ledet av hans mangeårige samarbeidspartner Kathleen Vohs, som er psykolog ved universitetet i Minnesota. I disse eksperimentene viste det seg at selv om svekkede personer (nok en gang) ikke viste én enkelt avslørende emosjon, reagerte de mye sterkere på alle mulige slags ting. En trist film gjorde dem ekstra triste. Glade bilder gjorde dem lyk­keligere, og forstyrrende bilder gjorde dem enda reddere og mer opprørte. Iskaldt vann kjentes mer ubehagelig for dem enn for mennesker som ikke var svekket. Begjær ble mer intenst i takt med andre følelser. Etter å ha spist en kjeks rapporterte deltagerne om en sterkere lyst til å spise enda en – og de spiste faktisk flere kjeks når de fikk sjansen til det. Når de så på en gaveinn­pakket eske, følte de en spesielt sterk trang til å åpne den.

Følelsesintensitet

Så dersom du er ute etter en advarsel om trøbbel, bør du ikke se etter ett enkelt sym­ptom, men snarere etter en endring i samlet følelsesintensitet. Hvis du merker at du blir spesielt plaget av frustrerende hendelser, eller trist av ugreie tanker, eller enda gladere av gode nyheter – da kan det skyldes at nervesystemet i hjernen ikke kontrollerer følel­sene dine så godt som det vanligvis gjør. Intense følelser kan naturligvis være svært lystbetonte og er en naturlig del av livet, og vi mener ikke at du bør ta sikte på emosjonell mono­toni. Men vær klar over hva disse følelsene kan bety. Hvis du prøver å motstå fristelse, kan du komme til å oppleve at du føler de forbudte lystene enda sterkere nettopp når evnen til å motstå dem ligger nede. Egosvekkelse skaper slik sett en dobbelt ulykkesfugl: viljestyrken er svekket og lysten føles sterkere enn noen­sinne.

Problemet kan være spesielt akutt for folk som sliter med avhengighet. Forskere har lenge lagt merke til at man har spesielt sterkt lyst på ting under abstinensfasen. Nettopp da bruker den tidligere rusmisbrukeren så mye viljestyrke på å bryte med avhengigheten at det høyst sannsynlig kommer til å være en tid merket av intens, langvarig egosvekkelse, og i den tilstanden oppleves lysten på rusmiddelet enda sterkere. Videre har andre hendelser også en usedvanlig sterk innvirkning, og forårsaker ekstra uro og skaper videre lengsel etter røyk, drikke eller narkotika. Det er ikke rart at tilbakefall er så vanlig og at rusmisbrukere føler seg så sære når de slutter. Lenge før psykologer hadde identifisert egosvekkelse, sammenfattet den britiske komikeren A. P. Herbert symptomene godt i den følgende beskrivelsen:

«Takk Gud, jeg har sluttet å røyke igjen!» kunngjorde han. «Gud, så sunn jeg føler meg! Morderisk, men sunn. En endret mann. Irritabel, humørsyk, deprimert, uhøflig, nevrotisk, kanskje; men lungene føles bra.»